Hunder og piller

Bilde

I disse dager florerer det av hundeeiere som kommer til klinikken for å behandle hunden(e) sin(e) mot revens dvergbendelorm før de skal på tur til Sverige. De fleste gangene går dette lett som bare det, men det er likevel de vanskelige/irriterende du husker best.

  • Hund som ikke tar tabletten selv om den er pakket inn i diverse snacks.
  • Hund som klarer å skille tabletten fra de 10 leverbitene du gir samtidig, og spytter ut denne igjen.
  • Hund som prøver å bite deg når du skal gi den tabletten.
  • Hund som prøver å bite eier når han/hun skal gi den tabletten.
  • Hunderaser med kort snute (mops, shih tzu, bulldog osv) der det nesten er umulig å holde munnen igjen etter å stappet tabletten baki halsen, fordi du ikke har noen snute å holde rundt.
  • Eiere med halvdårlige forsøk på å gi tabletten.
  • …og som sier: «Jeg får det bedre til hjemme, kan ikke jeg bare gi den der?»
  • Eiere som har like lite kontroll på hunden sin som en treåring, og sier: «Nei, han vil ikke ha tabletten, han..».
  • Eiere som bruker tiden til å klage høylytt over hvorfor de må ha tabletten.

Enkle tips som kan gjøre behandlingen enklere; lær deg din egen teknikk for å fengsle hunden, og ta med hundens absolutte favorittsnacks (som gjerne kan smøres rundt tabletten).

Selv har jeg tenkt å kjøpe en boks med leverpostei som vi kan ha stående på klinikken.

Og til slutt, klag så mye du vil over reglene, men alternativet er fri ferdsel og med påfølgende risiko om å få inn møkk som er langt verre enn bendelormen. Selv om jeg gjerne skulle ha sett at det ble innført et tillegg i loven om at hunden må behandles noen dager etter hjemkomst, da preparatet (som kan gis 1-5 døgn før innførsel til Norge) er ute av kroppen etter et par døgn.

Skrivelyst, du skrivelyst..

Fire måneder.. Fire måneder siden siste blogginnlegg. Hele 2012 har jo i grunn vært et dårlig år for denne bloggen, og jeg vet ikke hvorfor, men skrivelysten/-inspirasjonen har liksom forduftet. Kanskje det er så enkelt som at interesser forandrer seg? Nuvel.

En del ting har jo rukket å skje på fire måneder. Jeg kan nå smykke meg med tittelen veterinær (har gjort det i snart tre måneder faktisk..), og det var både veldig rart og samtidig veldig deilig å endelig være ferdig. Jeg har flyttet og befinner meg nå i Hedmark, nærmere bestemt Brumunddal. Og jeg har også blitt samboer :)

I tillegg er den tingen jeg har ventet lenge på også i boks; nemlig en jobb. Det har vært noen lange måneder med sjekk av Veterinærforeningens stillingsside flere ganger daglig. Uttallige mailer og telefoner til klinikker i området, alle med det samme svaret: «Nei, vi har for tiden ikke behov for en ekstra veterinær.» Og jeg følte at jeg ikke kunne strekke meg noe lengre enn en times pendlevei. What to do…

Alle rundt meg sa at det kom til å ordne seg, og at det plutselig ville dukke opp noe. Selv var jeg ikke like optimistisk, for med det jobbmarkedet som er for nyutdanna veterinærer (som i tillegg er bundet til et område og ikke kan flytte hvor som helst) virket det nærmest håpløst. Så håpløst at jeg hadde tatt et steg videre og begynt å se på stillinger innenfor Mattilsynet, legemiddelfirmaer og produsenter av dyrefôr. Det var like før Nav ble besøkt også, i håp om å kanskje håve inn noe cash.

Men så skulle det likevel vise seg at ting faktisk ordner seg til slutt! Jeg ble tilbudt en stilling som ekstrahjelp ved Hamar Dyreklinikk, som plutselig ble til noe enda bedre. Nå er jeg nemlig medeier, og planene for klinikken er store. Jeg gleder meg til tida fremover!

Jeg har også satt i gang prosjektet «Malene skal lære seg skøyteteknikk på ski», og kjæresten påstår at han skal binde fast bikkja i meg. Men det skal få lov til å få et eget blogginnlegg ;)

EDIT: Der ble det visst nytt utseende på bloggen også!

Tilbakeblikk fra sommerjobben: Mindre artige hendelser i veterinærpraksis

Selv om det er en flott opplevelse å kunne prøve seg som veterinær når man har midlertidig lisens, så finnes det også et par ting jeg helst skulle ha vært foruten. I stedet for flere små (og dårlige) innlegg, så tar jeg heller liste-varianten denne gangen ;)

  • Selvinjeksjon med lidokain (lokalbedøvelse) i fingeren. Det var den store kastrere grisunger-dagen, mildt sagt.. 222 grisunger skulle få smake på skalpellen, og jeg skulle være den heldige (og eneste) veterinæren i grisefjøset. Lokalbedøvelse i hver testikkel, langtidsvirkende smertestillende i nakken, merke grisunge (heldigvis bonden sin jobb), og senere selve kastreringen. Om og om igjen.. til det uendelige.. i hvertfall nesten. Det er ikke rart man er litt uoppmerksom og surrete i hodet når man nærmer seg grisunge nummer 200, og da er det fort gjort i stikke gjennom grisen og treffe fingeren på den andre siden. To erfaringer rikere; adrenalinet i blandinga sørger for jækla god vasokonstriksjon (fikk ikke presset ut en eneste bloddråpe!), og bedøvelsen setter rimelig raskt inn!
  • Mannevonde purker. Alltid like gøy med digre purker som prøver å spise deg opp. Ekstra festlige er de man forventer skal være så syke at de helst bare vil ligge.. Hadde ei purke med MMA (mastitt, metritt og agalakti, på godt norsk; jurbetennelse, livmorbetennelse og melkemangel) som lå flatsides, tydelig allmennpåkjent, helt til første sprøyte kom. Det ble en festlig forestilling for bonden da jeg hadde seks sprøyter til å gi henne… Jeg hadde det ikke så gøy.
  • For mye anestesimiddel til et dyr. Jeg har lært leksa mi.. Enough said. Dyret overlevde, og vi fikk i samme slengen testet hvor mye anestesimiddel dette dyret faktisk tålte.
  • Nabojævelen. Når kua du undersøker oppfører seg eksemplarisk, samme hvor vondt den måtte ha. Hun står til og med stille når store mengder antibiotika og smertestillende skal sprøytes inn i henne. Og så er det nabokua som prøver å sparke deg tilbake dit du kom fra!
  • Kalver som reiser seg under avhorning. Blir ofte en form for rodeo jeg helst skulle ha unngått. Kalverodeo i seg selv virker ikke særlig trygt, og tro meg, det blir ikke noe bedre med en varmluftspistol på full guffe i hånda.
  • Kvige på avveie. På et eller annet merkelig vis så klarte en kvige å presse seg inn under metallinnredninga og ut på fôrbrettet. Vips så var kviga løs i fjøset! Heldigvis fikk vi henne inn igjen uten altfor store problemer.
  • Brytekamp med slaktegris. Se for deg et stort rom i et grisefjøs (type løsdrift). Gulvmaterialet er talle, ergo ikke det letteste å bevege seg i. Her er det sånn cirka 50 slaktegris. Hver av disse veier 30-40 kg. Alle skal ha en injeksjon med penicillin. Gris får panikk når de presses opp i et hjørne. Kan trygt si jeg fikk god trening..
  • U-sving. En annen ting jeg fikk god trening i var å ta u-sving med bilen. Utrolig gøy å kjøre rundt på ukjente områder :P Spesielt når både gps’en i bilen og kartfunksjonen på iPhonen bestemmer seg for å gå ut i streik…midt utpå bondelandet med bare dyrket mark rundt seg.

Neste innlegg; Artige hendelser i veterinærpraksis :)

Veterinær på midlertidig lisens

Sommeren 2012 er herved over, og det er tid for å vende tilbake til studenttilværelsen. I løpet av de siste to månedene har jeg både fått prøvd meg som samboer og som veterinær; en «prøveperiode» på voksenlivet kan man jo kalle det. Samboerskapet funket strålende, og det var desto mer trist å skulle returnere til Oslo igjen. Sommerjobben var heller ikke mye å klage på, og jeg har tilegnet meg store mengder kunnskap og nye erfaringer!

Jobben som veterinær startet tidligere enn antatt, og jeg fikk en knapp uke med gjennomgang/praksis før jeg plutselig stod på egne bein sammen med en assistent. Heldigvis for meg var denne personen kjempedyktig, og veldig god å ha når jeg stod fast eller trengte litt hjelp fra noen som har sett en god del flere kasus opp gjennom årene. Tror den mest brukte setningen de første ukene var: «har du vært borti dette her før, eller?».

Første dagen var jeg så nervøs at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg tryglet og ba inni meg om at første pasient skulle være en enkel vaksine. Eller helsesjekk på valp. Eller tannrens. Bare det var noe enkelt og greit. Helst kunne alle pasientene den første dagen komme inn for noe «enkelt og greit». Men neeeeida.. Ti minutter ut i arbeidstida dukket første pasient opp; en unghund som haltet. Faen. Halthet er kanskje noe av det vanskeligste man kommer borti.. spesielt når det ikke er noe særlig med funn, som selvfølgelig gjaldt for denne hunden. Røntgen ble tatt og viste ingen forandringer, og etter gode råd fra assistenten min (om hva man faktisk gjorde med slike tilfeller..) kom vi fram til at vi satt den på smertestillende og så det an ei uke. Hørte ikke noe mer fra eierne, så da må det ha vært noe ufarlig og forbigående.

Ukene gikk unna en etter en, og jeg fikk prøvd meg på en hel drøss med kasus. Alt fra avrevne klør på både hund og katt, mistanke om hjernehinnebetennelse, brudd i ei tå, purker med dårlig matlyst, føll med skade på hornhinna, til kyr med heftig jurbetennelse. Jeg har også blitt dreven på kastrasjon av hunnkatt (selv om jeg bare tok tre), og til og med fått prøvd meg på kastrasjon av hannkaniner. Og jeg har fått erfare at kaniner tåler ekstremt mye anestesi…kremt… Jeg har også fått erfare at katter kan reagere med å flippe helt ut, i stedet for å slappe av, ved sedasjon (vi skyldte på «dårlig dop», hehe). Og at chihuahuaer tåler jækla mye medetomidin før de slapper av!

Ute på gårdene (som det er veldig deilig å «rømme til» dagen etter en slitsom dag på klinikken med mange… spesielle… eiere) har det gått mye i rutinearbeid som avhorning av kalv, kastrasjon av grisunger og jurbetennelse hos ku. Men jeg har også fått være med på ei ku med skjede-/børprolaps (som endte i nødslakt).

Viktigst av alt har jobben i sommer fått meg til å innse hvor klar jeg er for å komme ut i arbeidslivet. Jeg har mye igjen å lære, og bøkene som ikke rakk å bli åpnet i sommer skal definitivt tas i bruk igjen snart. Folkene jeg jobbet med i sommer var også helt fantastiske, og jeg trivdes veldig godt!

Nå er det bare å telle ned; 30. november har jeg hatt min siste undervisningsdag!

I mellomtiden får vi se om det dukker opp noen innlegg med enkelte historier fra sommerjobben ;)

Ferdig med praksis og tilbake i Oslo

Et noe forsinket blogginnlegg siden jeg har vært tilbake i Oslo noen dager nå, men dagene har gått med til å enten jobbe eller ligge langstrakt på sofaen med et sløvt blikk og enten sett på House på macen eller lest «A Game of Thrones». Gode late dager med andre ord! Og late dager synes jeg at jeg fortjener etter to uker med påsitterpraksis.

Andre uken lignet mye på den første, men likevel var det nye lærdommer i vente. Det ble mer rutinearbeid i forhold til vaksinering av gris (jeg begynner virkelig å få teken på dette nå!), og enda et par runder med avhorning av kalv. Tirsdagens runde måtte være den beste. Nå mente veterinæren at jeg kunne få sjansen til å styre skuta selv. Jeg ble kledd i fjøsets veterinærfrakk og -støvler, fikk på meg hansker, tok tak i varmluftspistolen og trasket avgårde mot kalvene i de altfor store støvlene, mens veterinæren fulgte etter i enkelt overtrekkstøy og med hendene fulle av Rompun, Lidokel og Metacam, pluss en drøss med sprøyter og kanyler. Bonden på sin side kom bærende på skjøteledningen.

Les videre

Praksis-Malene

Første uke med påsitterpraksis hos en produksjonsdyrveterinær er omme, og selv om det ikke har vært den altfor store pågangen av action, men mer av kasus som havner i kategorien «hverdagsmedisin» så er det like mye verdt for meg som om en ku skulle ha ligget i fjøset med et brukket bein. Selv om det er hverdagspraksis for veterinæren så kan det fortsatt være nytt for meg. Jeg kan jo bare nevne grisingsfeber hos purke som et eksempel. Ikke en altfor spennende lidelse (purka ligger bare overende, har feber og får ikke gitt grisungene melk på grunn av jurbetennelse), men jeg hadde jo aldri sett ei purke med grisingsfeber, enda mindre fått vite behandlingen, ergo interessant for meg.

Jeg har også fått massetrening i ting jeg bare ha vært borti på veterinærhøgskolen. Vaksinering av gris er ikke lenger noe problem etter en runde med 400 griser (selvfølgelig med hjelp fra veterinæren, men forstatt; jeg må jo ha vært i nærheten av å vaksinere 200 griser selv), mestring av vaksinering av fullvoksne purker kommer også sakte men sikkert (de er digre!), for ikke å snakke om kastrering av spedgriser. Etter en runde med kastrering av noe som må ha vært 30-40 grisunger har jeg kommet over kneika «læring» og til «egen teknikk», og jeg har funnet en metode som passer meg best. Enda morsommere er det at denne teknikken ikke er den jeg lærte på skolen. Skolemetoden funket fint for min del den, men når jeg nå har lært meg en annen og etter egen mening bedre metode, er det ikke snakk om å gå tilbake til den andre. Smilefjes i margen! Og skryt fra veterinæren (fordi det var hennes metode jeg ble lært), pluss en imponert bonde ;)

Apropos nye teknikker så har jeg også fått prøvd ut en annen metode for avhorning av kalv. Tidligere har jeg bare vært borti varmluftsmaskin hvor man svir vekk hornanlegget, og nå kan jeg også bruke en hovkniv til å skjære vekk det voksende hornet og et glovarmt jern til å stoppe blødningene med. Og gjett hva, jeg likte dette bedre enn varmluften! Her var det jo bare å skjære løs og brenne etterpå, ikke noe «tull» med å følge med på klokka for å telle 10 sekunder først og så nye 30 sekunder. Det ville heller ikke fungert i vårt tilfelle den dagen fordi enkelte av kalvene aldri ble helt sederte (jeg skylder på det faktum av de var overivrige kjøttfekalver av typen limousin pumpet på adrenalin); effekten av varmluften mistenker jeg ville vært laber da, spesielt med tanke på at kalven ofte stakk av fra oss midt i prosedyren.

Det fine med massetrening er at man venner seg til en teknikk og så sitter den. I starten så er man jo alltid klønete, litt nølende og ikke minst usikker fordi man ikke er så dreven. Prosedyrene sitter ikke helt i kroppen, og du klarer ikke en gang å bestemme deg for om du skal stå på venstre eller høyre side av dyret, eller hvilken hånd du skal bruke til hva.
Jeg kan nå med hånden på hjertet si at jeg nesten skal klare å sette infiltrasjonsanestesien ved en avhorning med bind for øynene. Jeg vet også hvordan jeg vil ha det hvis jeg skal vaksinere griser. Jeg kan si til bonden hvordan jeg vil at h*n skal holde grisungene ved kastrering.

Alt dette fordi jeg nå vet hva jeg selv liker. Jeg har fått det lille snevet av erfaring som gjør at jeg nå vet hva jeg foretrekker. Og jeg liker det!

5000 kroner fattigere

Jeg gir dere..

…pensumet mitt. Nei… ikke alt jeg har vært igjennom på tre år. Dette er det jeg skal drive med tiden fremover.

Og ja, det er en normal badevekt fra Ikea som ligger helt nederst her. Det burde gi et lite bilde av hvor store disse bøkene er. Monsteret som ligger på bunnen er 8,5 cm i tykkelse. Jeg bare nevner det.

Egentlig burde vel tittelen på dette innlegget vært «6000 kroner fattigere», men boka «Pathologic Basis of Veterinary Disease» kjøpte jeg tidligere da jeg hadde allmenn sykdomslære. Uansett, masse penger. Ugh. Og det verste med det hele… dette er ikke alle jeg trenger engang. Fortsatt gjenstår boka om sau, to bøker om hest (mulig jeg bare tar en av dem dog..), katteboka, en annen laboratoriebok for smådyr (nøyer meg med nummer to nedenfra foreløpig tror jeg), noe helsearbeidsskit, flere kubøker, obstetrikk… lista bare fortsetter og fortsetter.

Men sjekk titlene da! Jeg gru-gleder meg til å begynne på dem! Gruer meg fordi jeg ikke heeelt vet hvor jeg skal begynne hen (og jeg får litt småangst), men gleder meg fordi de inneholder masse informasjon om ting jeg (forhåpentligvis) vil finne interessant. Dette blir et bra år. Jeg er optimistisk. Endelig skal jeg begynne å bruke det jeg tidligere har dyttet inn i hjernen (hvor jeg håper det fortsatt ligger).

Dere sitter kanskje og lurer på hva greia med badevekten var..?

Vurderer å skaffe meg et skap på skolen i år hvis jeg har tenkt å sitte der og lese.

All creatures great and small

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg ikke leste noe for tiden fordi jeg ikke gjorde annet enn å jobbe. Vel, jeg gjør fortsatt ikke noe annet enn å jobbe, men jeg er litt heldigere denne uka fordi jeg har halve vakter (hvilket betyr at jeg kan sitte oppe til langt på natt uten dårlig samvittighet eller zombietilstander morgenen etter). Derfor har jeg mens jeg venter på at «Shiver» skal dumpe ned i postkassa mi – seriøst Play.com, nå bruker dere lang tid! – plukket fram James Herriots «All creatures great and small» fra bokhylla. Jeg har hatt den boka i flere år, men har aldri før giddet å åpne den. Av en eller annen grunn har det aldri «passet» å lese den. Enten har jeg bare ikke følt for det, eller så har jeg synes den var for tjukk (den er virkelig ikke så tjukk..) til å begynne på sånn tilfeldig. Flere ganger har jeg tenkt at jeg skal lese den. Like mange ganger har jeg slått det fra meg. Gjett om jeg har gått glipp av noe!

Jeg er bare to kapitler inn i boka og kjenner allerede at dette er noe jeg kommer til å kose meg med! Det tok sånn cirka to sider før jeg oppdaget at jeg lo. Høyt. For meg selv. (Halv tre på natta). For de som ikke har hørt om boka før så handler det om veterinæren James Herriot (et pseudonym by the way) og hans historier fra veterinærpraksisen. Jeg er bare halvveis i utdannelsen, men jeg kan levende se for meg hvordan det måtte være å rette opp en feilstilling på en kalv mens bonden stod over deg og roste en annen veterinær opp i skyene. Festlig, festlig. Det er jo også litt lærerikt for min del. Nå vet jeg jo, teoretisk sett, hva man gjør hvis hodet ligger vendt andre veien.

Også er det noe med språket. Du skjønner at dette er skrevet av en brite, og det gjør det bare enda mer stas å lese (jeg er en stor fan av britisk aksent). Jeg hadde en lignende opplevelse med en av pensumbøkene mine; jeg skjønte at teksten var britisk-engelsk og ikke amerikansk-engelsk, og for meg blir teksten mer livlig av den grunn.

Det er ennå to timer til jeg må dra på jobb, og jeg gleder meg til å kunne tilbringe disse to timene sammen med den britiske veterinæren. Til dere gir jeg et lite utdrag som fikk meg til å trekke på smilebåndene i de sene natterstimer.

There was no mention anywhere of the gradual exhaustion, the feeling of futility and the little far-off voice of panic.

My mind went back to that picture in the obstetrics book. A cow standing in the middle of a gleaming floor while a sleek veterinary surgeon in a spotless parturition overall inserted his arm to a polite distance. He was relaxed and smiling, the farmer and his helpers were smiling, even the cow was smiling. There was no dirt or blood or sweat anywhere.

The man in the picture had just finished an excellent lunch and had moved next door to do a bit of calving just for the sheer pleasure of it, as a kind of dessert. He hadn’t crawled shivering from his bed at two o’clock in the morning and bumped over twelve miles of frozen snow, staring sleepily ahead till the lonely farm showed in the headlights. He hadn’t climbed half a mile of white fell-side to the doorless barn where his patient lay.