Vi prøver igjen..

Som plaster på såret skal det i dag ikke bare komme et (dårlig, oppsummerende) innlegg, men faktisk to innlegg! Det første får starte som en fortsettelse fra forrige blogginnlegg.

Skøyteteknikken på ski bedret seg sakte men sikkert utover det som var igjen av vintersesongen, men skikkelig god ble jeg aldri. Likevel ser jeg på det som seier når jeg tenker på forbedringen fra første gang jeg fikk på meg skia, til den siste turen. Med litt kondistrening fremover, så vil det nok gå enda litt lettere når vinteren kommer om et halvt år.

Også var det dette med at samboeren skulle binde fast bikkja i meg.. Det skjedde faktisk, men det ble bare et par turer rundt på flat mark, da jeg hadde nok med å holde meg på beina og overleve. Det ble ikke mye skøyting der gitt, da mine patetiske forsøk på å legge vekta over på ett og ett bein kun ville resultert i tryning. Ikke hadde det gått noe fortere heller, for bikkjas hastighet var raskere enn jeg noen gang har fått til på ski.. Men tryning ble det likevel, for det er ikke alltid like lett å huske på å slippe snørekjørestrikken når bikkja forsvinner ut i snøfonna, ei heller å bremse ned i tide.

Og apropos tryning! Jeg har gått til innkjøp av terrengsykkel (White 29 Ultimate) og nok en gang skal et nytt prosjekt settes i gang; lære seg å sykle i terrenget. Grus og skogssti er én ting, trerøtter og store steiner midt i løypa er noe helt annet. For ikke å snakke om manglende kondis og styrke i beina. Her kan utviklingen bare gå én vei; oppover.

På en sykkeltur i pinsen trynet jeg tre ganger, og best var den siste gangen. Smal sti, høyt grass på hver side, og med egentlig ganske god følelse i forhold til flyten. Så kom en diger trerot som krysset stien. Denne roten tilhørte en like stor trestubbe som stod ved kanten av stien. I tillegg til kondis og styrke, mangler jeg også teknikk.

Kort fortalt kom jeg ikke over trerota, fikk bråstopp, fikk derimot ikke spent meg ut av klikkpedalene, med det resultat at jeg tipper sidelengs og lander oppå trestubben før jeg forsvinner ned i krattet. Og best av alt; mens jeg lå der begynte ting å gjøre ganske vondt. Det sved.. overalt! Åjada, jeg hadde landet i et kratt med brennesle. Og der lå jeg, på ryggen med sykkelen over meg (beina fortsatt spent fast i pedalene).

Men alt i alt var det en fin tur, til tross for mindre hyggelige opplevelser som de tre tryningene, brenneslen, punktering av bakdekk, stekende varme, konstant oppoverbakke siste biten hjem, puls i hundreoghelvete, og det at jeg kjørte meg fullstendig tom. Etter den turen kommer alle fremtidige sykkelturer til å være bra ;)