Jo mer jeg utsetter å skrive innlegget om fingerbruddet mitt, jo mer blir jeg demotivert. Så, for min egen (og kanskje andres, i forhold til dere som leser bloggen min) er det best å få det unnagjort, selv om det fortsatt er tidkrevende å skrive med en og en halv hånd..
Jungeltelegrafen går og jeg har hørt alt fra at en hest hadde tråkket på fingeren min til at jeg at jeg klemte den i døra til en av boksene på hesteklinikken. Jeg må nok skuffe og si at ingen av delene er sanne – jeg har dessuten vanskeligheter med å forestille meg hvordan en hest skal ha kunnet tråkke på lillefingeren min.. En hest var likevel skylden til fingerbruddet mitt.
Tidlig torsdag morgen, datoen 3. mars, skulle jeg og en medstudine ta med oss en hest som skulle få et venekateter fordi den skulle til videre undersøkelser og dermed trengte intravenøs tilgang. Vi hadde hatt denne hesten som vår pasient hele uken, og for oss virket den ganske snill. Joda, relativt energisk og litt utålmodig av seg, men en snill og livlig hest. Hoppa var også ganske stor, så vi tenkte at jobben vår ville bli litt enklere om vi fikk henne i tvangsboksen. Det var her problemene oppstod.
Glimt fra Malenes verden 