Treningsstart!

Woho, jeg har offisielt startet opp treninga etter perioden med mononukleose. Skjønt, starten kan knapt nok kalles trening.. Olympiatoppens helseavdeling har et dokument med hvordan man trener seg opp igjen etter mononukleose, og selv om jeg hverken er toppidrettsutøver eller var i noen særlig tipptopp form før jeg ble syk, så har jeg planer om å følge opplegget deres. I hvertfall startfasen, siden det er lite trolig at jeg kjører på med 6-8 økter i uka.

Første fase går over seks dager, hvor trening skal foregå annenhver dag. Trening vil her si 20-30 minutters økter (med 5-10 minutter øking per økt) med puls under 120/min. Jaaaah… Rask gange med andre ord, og ikke noe mer anstrengende enn det. Mitt problem? Vel, jeg går i et ganske høyt tempo til vanlig. Faktisk så raskt at jeg lett kommer over 120 i puls.. Så, resultatet av dagens «trening» var at jeg måtte gå i et tempo saktere enn det jeg vanligvis går i sånn ellers. Morsomt…

Derfor er det liten tvil om hvordan de neste to fase 1-øktene skal gjennomføres; jeg går enkelt og greit hjem fra skolen på onsdag og fredag, så kan jeg gå over til neste fase (som er minst like kjedelig, men det viktigste er fremgangen).
Jeg hadde planer om å utsette treningsstarten enda et par uker, men siden det viser seg at jeg er oppe i samme puls som ved treninga bare ved å gå i mitt vanlige tempo, så har jeg jo i praksis allerede startet å trene igjen. Og så lenge jeg ikke merker noe ubehag, ser jeg ikke noe problem med å starte nå. Den trege oppstartsfasen må gjennomføres uansett, og jo før jo bedre!

Gode tegn på bedring fra mononukleose

  • Febertoktene er historie.
  • Svelget ditt begynner å se ut som et svelg igjen. Og ikke minst; du klarer å svelge normalt igjen. Undervurder aldri den gode følelsen av å kunne svelge normalt.
  • Halslymfeknutene husker plutselig hvilken størrelse de egentlig skal ha, og krymper. Dermed forsvinner også nakkesmertene og den konstante hodepinen.
  • Du trenger ikke å sove i to timer bare fordi du har beveget deg til og fra badet.
  • Du begynner å mestre dagligdagse ting (oppvask, handle mat) uten å være nær ved å besvime. Hey, du klarer å reise deg opp fra senga uten å besvime!
  • For å gå behøver du ikke lengre å tenke «en fot foran den andre».
Jeg begynner med andre ord å føle meg bedre, men jeg er fortsatt et stykke unna formen jeg var i før jeg ble syk. Energien er enda ikke helt på topp, og det skal ikke mye til før formen raser i bakken. Jeg blir fort sliten av stress, store folkemengder, masete bussturer, økt fysisk aktivitet og lignende, og da tar det ikke lang tid før både svimmelheten og kvalmen slår meg i trynet.
Likevel, jeg kjenner at jeg tåler mer og mer, men det går nok minst en måned til eller to før jeg begynner å føle meg fin igjen. Det er i hvertfall det jeg krysser fingrene for! At dette ville ta tid var jeg forberedt på, så jeg må bare smøre meg med tålmodighet. Likevel er det innmari surt hver gang kroppen sier takk for seg, fordi jeg ellers føler meg normal i kroppen når jeg er i ro.

Mononukleose

Også kjent som kyssesyke; et snodig lite virus ved navn Epstein-Barr, som kan gjøre mye hærverk. Dette er jo en form for fortsettelse fra forrige innlegg (wow, mange f-er på rad der..), siden den akutte tonsilitten åpenbart var starten på et sykdomsmareritt.

Antibiotikakuren tok knekken på det ekle belegget, men mandlene mine hadde fortsattt et grotesk utseende. Jeg la ikke for mye i det, for rett før jeg var ferdig med antibiotikakuren ble jeg rammet av det jeg trodde var influensa. Bare at denne «influensaen» kun varte 4-5 dager, og vanligvis har jeg den minst ei uke. Nuvel.. Noe dritt var det uansett, og dagene det varte var helt forferdelige! Men det kunne forklare hvorfor mandlene ikke gikk tilbake, og hvorfor halslymfeknutene mine var store og ømme.

Så kom urinveisinfeksjon og en begynnende nyrebekkenbetennelse. Om dette hadde noen sammenheng med kyssesyken (som jeg ikke visste at jeg hadde) eller ikke, det er vanskelig å si. Men med min flaks så spilte de sikkert på samme lag. Uansett ble det tatt knekken på med nok en antibiotikakur (min dypeste beklagelse rettes mot fordøyelsessystemet mitt), akkurat tidsnok til praksisperioden min.

Likevel var det noe som ikke var som det skulle. Hele den første uken var jeg fullstendig utkjørt når jeg kom hjem fra klinikken. Hodepinen kom nesten hver kveld, og jeg var så sliten og slapp at jeg for det meste lå på sofaen. Jeg tenkte det kunne ha noe å gjøre med at jeg ikke var vandt til å jobbe, at kroppen måtte komme i gang igjen. Det var jo noen måneder siden jeg hadde vært i jobb, og i tillegg en god stund siden jeg hadde vært på skolen, så ting ville nok balansere seg ut etter hvert.

Errr–feil!

Helgen mellom de to praksisukene mine hadde jeg mer energi enn jeg hadde hatt tidligere i uka, men kunne ikke riste av meg følelsen av at jeg hadde feber. Dessuten begynte mandlene mine å hovne opp enda mer, og halslymfeknutene ble mer og mer ømme. Flott.. influensa? Igjen?!

Natt til mandag ble jeg slått i trynet med en uutholdelig hodepine, store smerter i kroppen, feber og skjelvinger. Tror jeg sov sånn cirka tre timer den natta, og det var uaktuelt å dra på klinikken den morgenen. Tirsdag var like ille og jeg ble hjemme den dagen også. Følte meg helt ræva, og hverken hodepinen eller feberen ville gi ordentlig slipp samme hvor mye Paracet og Ibux jeg stappet i meg. Derfor var jeg nesten på gråten da jeg måtte tvinge meg selv til å dra på klinikken onsdag morgen, for jeg var sikker på at jeg skulle svime av hvert øyeblikk.. Jeg hadde nemlig bare 20% fravær (to dager), og måtte da være på klinikken de siste tre dagene for å få perioden godkjent. Det var noe av det verste jeg har vært med på, og jeg var i skikkelig dårlig form. Når jeg stod oppreist måtte jeg nesten holde meg fast i bordplaten fordi jeg følte meg så svak og skjelven at jeg var redd for å gå i bakken, og flere ganger lurte jeg på om jeg var nær ved å enten kaste opp eller besvime.

Jeg begynte å mistenke at det måtte ligge noe mer bak. Joda, jeg blir dårlig av influensa, men ikke så dårlig! Dessuten hadde jeg så vondt i mandlene og i halslymfeknutene at jeg fikk lyst til å skjære dem ut selv. Så på mandag fikk jeg kommet meg til legen, tatt en bråte med blodprøver, og diagnosen var klar: mononukleose.
Hurtigtesten viste positivt resultat, og blodprøvene ellers viste tegn på virusinfeksjon i tillegg til leverpåkjenning. Heldigvis ingen forstørret lever eller milt, men behandlingen var likevel den samme; ro og hvile. I bøtter og spann.

Dette er jo en sykdom som sitter i en stund, og derfor gleder jeg meg over hver lille ting som blir bedre. I dag for eksempel, er første gang på en måned hvor jeg nesten kan svelge normalt! Halslymfeknutene mine er mindre ømme, og selv om det er små bedringstegn, så er det fortsatt bedringstegn. Feberen kommer på besøk litt i ny og ne, men er ikke konstant. Hodepinen har jeg (bank i bordet) ikke hatt på en stund.

Likevel, jeg har et energinivå som ligger langt under normalen. Mye slapp, en del svimmel, og en følelse av å gå med lavt blodsukker hele tiden. Å skulle ta oppvasken er noe jeg må samle krefter til. Å dusje har plutselig blitt slitsomt (ta det med ro, jeg dusjer!). Her om dagen måtte jeg skifte akvarievannet, og det holdt nesten på å ta knekken på meg, så jeg måtte ligge rett ut i en time etterpå. Å gå på butikken og handle mat hvis jeg har en dårlig dag, gjør at jeg sjangler inn i leiligheten etterpå fordi jeg ble så sliten.

Akkurat denne delen gleder jeg meg til å kjenne en bedring fra. Det kommer sikkert til å ta litt tid, men dette går jo rette veien, så jeg er positiv og optimistisk.