Gode tegn på bedring fra mononukleose

  • Febertoktene er historie.
  • Svelget ditt begynner å se ut som et svelg igjen. Og ikke minst; du klarer å svelge normalt igjen. Undervurder aldri den gode følelsen av å kunne svelge normalt.
  • Halslymfeknutene husker plutselig hvilken størrelse de egentlig skal ha, og krymper. Dermed forsvinner også nakkesmertene og den konstante hodepinen.
  • Du trenger ikke å sove i to timer bare fordi du har beveget deg til og fra badet.
  • Du begynner å mestre dagligdagse ting (oppvask, handle mat) uten å være nær ved å besvime. Hey, du klarer å reise deg opp fra senga uten å besvime!
  • For å gå behøver du ikke lengre å tenke «en fot foran den andre».
Jeg begynner med andre ord å føle meg bedre, men jeg er fortsatt et stykke unna formen jeg var i før jeg ble syk. Energien er enda ikke helt på topp, og det skal ikke mye til før formen raser i bakken. Jeg blir fort sliten av stress, store folkemengder, masete bussturer, økt fysisk aktivitet og lignende, og da tar det ikke lang tid før både svimmelheten og kvalmen slår meg i trynet.
Likevel, jeg kjenner at jeg tåler mer og mer, men det går nok minst en måned til eller to før jeg begynner å føle meg fin igjen. Det er i hvertfall det jeg krysser fingrene for! At dette ville ta tid var jeg forberedt på, så jeg må bare smøre meg med tålmodighet. Likevel er det innmari surt hver gang kroppen sier takk for seg, fordi jeg ellers føler meg normal i kroppen når jeg er i ro.

Mononukleose

Også kjent som kyssesyke; et snodig lite virus ved navn Epstein-Barr, som kan gjøre mye hærverk. Dette er jo en form for fortsettelse fra forrige innlegg (wow, mange f-er på rad der..), siden den akutte tonsilitten åpenbart var starten på et sykdomsmareritt.

Antibiotikakuren tok knekken på det ekle belegget, men mandlene mine hadde fortsattt et grotesk utseende. Jeg la ikke for mye i det, for rett før jeg var ferdig med antibiotikakuren ble jeg rammet av det jeg trodde var influensa. Bare at denne «influensaen» kun varte 4-5 dager, og vanligvis har jeg den minst ei uke. Nuvel.. Noe dritt var det uansett, og dagene det varte var helt forferdelige! Men det kunne forklare hvorfor mandlene ikke gikk tilbake, og hvorfor halslymfeknutene mine var store og ømme.

Så kom urinveisinfeksjon og en begynnende nyrebekkenbetennelse. Om dette hadde noen sammenheng med kyssesyken (som jeg ikke visste at jeg hadde) eller ikke, det er vanskelig å si. Men med min flaks så spilte de sikkert på samme lag. Uansett ble det tatt knekken på med nok en antibiotikakur (min dypeste beklagelse rettes mot fordøyelsessystemet mitt), akkurat tidsnok til praksisperioden min.

Likevel var det noe som ikke var som det skulle. Hele den første uken var jeg fullstendig utkjørt når jeg kom hjem fra klinikken. Hodepinen kom nesten hver kveld, og jeg var så sliten og slapp at jeg for det meste lå på sofaen. Jeg tenkte det kunne ha noe å gjøre med at jeg ikke var vandt til å jobbe, at kroppen måtte komme i gang igjen. Det var jo noen måneder siden jeg hadde vært i jobb, og i tillegg en god stund siden jeg hadde vært på skolen, så ting ville nok balansere seg ut etter hvert.

Errr–feil!

Helgen mellom de to praksisukene mine hadde jeg mer energi enn jeg hadde hatt tidligere i uka, men kunne ikke riste av meg følelsen av at jeg hadde feber. Dessuten begynte mandlene mine å hovne opp enda mer, og halslymfeknutene ble mer og mer ømme. Flott.. influensa? Igjen?!

Natt til mandag ble jeg slått i trynet med en uutholdelig hodepine, store smerter i kroppen, feber og skjelvinger. Tror jeg sov sånn cirka tre timer den natta, og det var uaktuelt å dra på klinikken den morgenen. Tirsdag var like ille og jeg ble hjemme den dagen også. Følte meg helt ræva, og hverken hodepinen eller feberen ville gi ordentlig slipp samme hvor mye Paracet og Ibux jeg stappet i meg. Derfor var jeg nesten på gråten da jeg måtte tvinge meg selv til å dra på klinikken onsdag morgen, for jeg var sikker på at jeg skulle svime av hvert øyeblikk.. Jeg hadde nemlig bare 20% fravær (to dager), og måtte da være på klinikken de siste tre dagene for å få perioden godkjent. Det var noe av det verste jeg har vært med på, og jeg var i skikkelig dårlig form. Når jeg stod oppreist måtte jeg nesten holde meg fast i bordplaten fordi jeg følte meg så svak og skjelven at jeg var redd for å gå i bakken, og flere ganger lurte jeg på om jeg var nær ved å enten kaste opp eller besvime.

Jeg begynte å mistenke at det måtte ligge noe mer bak. Joda, jeg blir dårlig av influensa, men ikke så dårlig! Dessuten hadde jeg så vondt i mandlene og i halslymfeknutene at jeg fikk lyst til å skjære dem ut selv. Så på mandag fikk jeg kommet meg til legen, tatt en bråte med blodprøver, og diagnosen var klar: mononukleose.
Hurtigtesten viste positivt resultat, og blodprøvene ellers viste tegn på virusinfeksjon i tillegg til leverpåkjenning. Heldigvis ingen forstørret lever eller milt, men behandlingen var likevel den samme; ro og hvile. I bøtter og spann.

Dette er jo en sykdom som sitter i en stund, og derfor gleder jeg meg over hver lille ting som blir bedre. I dag for eksempel, er første gang på en måned hvor jeg nesten kan svelge normalt! Halslymfeknutene mine er mindre ømme, og selv om det er små bedringstegn, så er det fortsatt bedringstegn. Feberen kommer på besøk litt i ny og ne, men er ikke konstant. Hodepinen har jeg (bank i bordet) ikke hatt på en stund.

Likevel, jeg har et energinivå som ligger langt under normalen. Mye slapp, en del svimmel, og en følelse av å gå med lavt blodsukker hele tiden. Å skulle ta oppvasken er noe jeg må samle krefter til. Å dusje har plutselig blitt slitsomt (ta det med ro, jeg dusjer!). Her om dagen måtte jeg skifte akvarievannet, og det holdt nesten på å ta knekken på meg, så jeg måtte ligge rett ut i en time etterpå. Å gå på butikken og handle mat hvis jeg har en dårlig dag, gjør at jeg sjangler inn i leiligheten etterpå fordi jeg ble så sliten.

Akkurat denne delen gleder jeg meg til å kjenne en bedring fra. Det kommer sikkert til å ta litt tid, men dette går jo rette veien, så jeg er positiv og optimistisk.

Akutt tonsillitt

Skulle ønske jeg kunne si at dette dreide seg om et kasus jeg har sett i klinikken, men den gang ei. Dette gjelder min egen helse..

I går våknet jeg med grumsete hals. Det var noe rart baki der som gjorde det ekkelt å svelge. Flotte greier, tenkte jeg, nå er det enda en runde med forkjølelse. Som vanlig pleier jeg da å ta turen ut på badet, stille meg foran speilet og gape høyt. Dette for å se nøyaktig hvor hovne mandlene er. Synet som møtte meg var ikke vanlige hovne mandler. No, siree. Jeg fikk regelrett sjokk!

Bak der hvor jeg skulle anta at min høyre mandel ville befinne seg, var det nå en gigantisk hoven, rødrosa klump, som var dekket av et grålig belegg. Jeg har bilder, men jeg skal la være å legge dem ut! Hvis du føler for å ha et visuelt bilde, så søk på «acute exudative tonsillitis» på Google. Dere er advart, ser helt jævlig ut.

Hvis dere likevel tok en titt; dere kan skjønne at jeg fikk en smule panikk. For det første så har jeg aldri hatt en lignende halsreaksjon før. Og for det andre så vet jeg altfor mye fra veterinærmedisinen, og slike forandringer minner veldig mye om både puss og nekrose. Såh, jeg dro ned på legevakten, da jeg mistenkte at jeg nå hadde pådratt meg streptokokkinfeksjon i halsen.

Etter tre timer på tre forskjellige venterom, kom jeg endelig inn til en lege. Han kikket meg i halsen, trykket på lymfeknutene mine (høyre submandibulære er på størrelse med en stor, stor drue, og øm som bare fy!), stakk en bomullspinne borti gugga for å teste det for Streptococcus A (negativ), klødde seg i hodet, trykket litt på tastaturet, klødde seg i hodet igjen.

Siden det ikke var streptokokker, var han usikker på hvilken behandling han skulle gi meg, og om han skulle behandle meg i det hele tatt eller la det gå over av seg selv. Gå over av seg selv?! Skal jeg ha en «råtnende» hals uten å gjøre noe med det?! No thanks!

«Jeg tror jeg vil ta CRP av deg, jeg,» sa han. Ok, ta CRP av meg du.. Stikk i fingeren, bloddråpe blir sugd opp, og han forlater rommet for å få det sjekket. CRP på 8, altså ingen akutt infeksjon. No shit, Sherlock.. Kan det ha noe å gjøre med at det kun sitter i halsen og ikke er en systemisk infeksjon? Nuvel, greit for meg å sjekke det..

Legen klør seg i hodet litt til. Virker usikker. What to do, what to do.
– Har du feber?
: Nei.
– Har du hoste?
: Nei.
– Rennende nese?
: Det har jeg hver vinter.. ikke noe unaturlig der.
– (tviiiiiilende)
: Seriøst, jeg snufser hele vinteren, hvert eneste år.
– Ok.

«Hva med kyssesyke, da?» Jeg trekker på skuldrene, det er han som er legen, ikke jeg. «Kjør på, så har du det utelukket,» sier jeg.
Nytt stikk i fingeren, ny bloddråpe suges opp, og sykepleieren stikker avgårde med testen min. I mellomtiden er det ikke annet å gjøre enn å vente på resultatet.
«Jeg skriver litt i journalen i mellomtiden, jeg,» sier legen. Trykke på tastaturet, kaste et blikk mot meg, trykke mer, kaste et nytt blikk. Hvaaa vil han..?

– Går det bra?
: Jaja, helt fint…
– Gjør det vondt?
: Ehm, ja, selvfølgelig gjør det vondt. Jeg har noe som ser ut som jordbær med smeltet mozarella på, baki halsen. I tillegg til en gedigen lymfeknute som lager press bak ved kjeve, øre og hals. Så ja, det gjør vondt.
– Jeg kan skrive ut litt smertestillende til deg.
: Finfint.
– En fin kombinasjon er Paracet og Voltaren, jeg kan skrive ut resept på Voltaren til deg.
: (Er ikke Voltaren for muskel- og skjelettsmerter..??)
– Eller er det så vondt at du tror du må ha Pinex Forte..?
: Nei, nå får du gi deg.. Så vondt er det ikke, at jeg trenger å bli slått fullstendig ut av Pinex Forte. (Wow, lav terskel for å gi sterke smertestillende, gitt…)

Testen for kyssesyke kom også tilbake negativ, og legen ble til et enda større spørsmålstegn. Det var nok tydelig på ansiktsuttrykket mitt at jeg ikke var interessert i å forlate legevakten uten en resept på antibiotika. Så han ringte til vakthavende på øre-nese-hals, for å konferere med han. De ble enige om å sette meg på antibiotika (jess!), og at jeg kunne få med en resept jeg «kunne bruke hvis det ble en forverring eller manglende bedring» – gjett om jeg skulle kjøre på med behandling med en gang, da!

Natten over har det faktisk blitt en forverring. Belegget var større i dag tidlig, og venstre mandel har også blitt angrepet av gugga nå. Så da var det nok like greit at jeg begynte på antibiotikakuren i går kveld. Likevel, jeg synes jeg har fått en heavy kur! I stedet for ordinær penicillin eller amoksicillin, har jeg blitt satt på klindamycin. I Felleskatalogen er indikasjonen blant annet «osteomyelitt» og «abscesser», med en normal dosering på 150 mg fire ganger i døgnet. Ved alvorlig infeksjon kunne man kjøre på med 300 mg.

Jeg har fått 300 mg, fire ganger daglig i åtte dager. Holy fuck..

Det er nesten så jeg lurer på om jeg har fått feil antibiotika.. Men så langt så ser det ut til at medisinen har begynt å gi effekt. Nå i kveld så synes jeg belegget er mindre utbredt enn i dag tidlig. Så da er det sikkert riktig.
Jeg gleder meg bare til å få igjen et normalt utseende på svelget mitt, jeg.

Klinisk eksamen smådyr

7. desember nærmet seg med stormskritt. De fem lesedagene jeg hadde hatt til disposisjon, fløy unna samtidig som panikken steg inni meg. Hele første dagen ble brukt til å lese om to temaer; hud og nevrologi (det var de jeg hadde igjen i «snarveiboka» mi). Jeg satt hele dagen, og det gikk på ren tvang da jeg endelig var gjennom siste side, klokka elleve på kvelden. To og en halv dag ble så brukt til å lese gjennom alt av forelesningsnotater og den lille røde snarveiboka mi… én gang. Altså hadde jeg halvannen dag igjen på meg til å repetere alt igjen, og ikke minst pugge viktige detaljer. Dette kom jo aldri til å gå.

Jeg skal ikke nekte for at jeg var langt nede i denne siste leseperioden. «Anoreksien» fra perioden med hestelesing hang fortsatt over meg, og det var ikke snakk om å få i seg nok næring. Kaffe hadde jeg også gitt opp for lengst, fordi jeg fikk koffeinsjokk av ingenting, i tillegg til fine mage-/tarmbivirkninger. Den sure magen hadde også meldt sin ankomst, og jeg tygget Titralac til den store gullmedalje. Mentale sammenbrudd var heller ikke en ukjent greie disse dagene, og det skulle ikke mye til før tårene rett og slett bare spratt ut av øynene. Aldri før hadde jeg følt meg så sliten, så nedbrutt, og så drittlei av å måtte pugge. Og verst av alt? Dette var jo området jeg skulle fordype meg innen! Smådyr var jo min greie, det jeg likte aller best!

I tillegg lå det litt press bak denne eksamenen også. For å kunne få begynne på fordypningsåret mitt, var jeg nødt til å bestå klinisk eksamen i smådyrmedisin. Hvis ikke så måtte jeg utsette utdannelsen min et halvt år, og det var fullstendig uaktuelt!
Derfor var jeg et vrak da jeg møtte opp på smådyrklinikken tidlig på morgenen den 7. desember.

Jeg tipper ansiktet mitt var like hvitt som flisene på veggene, og jeg fryktet at jeg kom til å kaste opp hvert øyeblikk. Ryktene gikk om at en spesiell veterinær hadde blitt sett gående rundt i gangene med eksamensdokumenter i hånden, og bare det var nok til å sende meg inn i åndenød. Dette var den eneste veterinæren jeg ikke ville ha som eksaminator. Hvem som helst, bare ikke henne!
Du kan jo gjette hvem som stod i døråpningen og skulle hente meg da eksamen begynte.. jepp.. Trodde nesten jeg skulle gå i bakken der og da, og det ble bare verre og verre jo nærmere vi kom rommet der hvor eksamen skulle foregå.

Vi var to studenter som skulle undersøke hver vår hund samtidig. Vi var i samme rom, men i hver vår ende. Akkurat dette var litt mer betryggende, enn om jeg skulle ha stått mutters alene i det store rommet, men sensor sittende i hjørnet. Likevel, det var ikke akkurat noe drømmekasus jeg trakk.

Sykehistorien fortalte at hunden hadde begynt å drikke og tisse mer (kalt PU/PD, polyuri = økt urinering, polydipsi = økt drikkelyst). Ikke noe mer enn det. Svaaaarte! Jeg ville ikke ha PU/PD, for det hadde altfor mange mulige diagnoser, og mesteparten av dem hormonelle.. Hjelp!!
Det var heller ikke noe mer informasjon å hente fra «eier» (sensor). Jeg undersøkte hunden, og var heldig med at hun hadde snutebånd på seg, hvis ikke så hadde jeg sittet igjen med arr på både nesa og overleppa. Å jada, hunden prøvde å bite meg. Dette ble jo bare bedre og bedre..

Det var ingen funn å finne på hunden, og pulsen min begynte å nå faretruende høyder. Hva hadde jeg misset? Hva var det jeg ikke så? Hva hadde jeg glemt? Panikkpanikkpanikk. Dette går ikke, jeg kommer søren meg til å stryke..! Nei, nei, nei!!
Ikke fikk jeg noe ordentlig blodprøvesvar heller, fordi «jeg jobbet på en bitteliten klinikk som ikke hadde slike apparater, sånn at prøven måtte sendes avgårde». Jeg kunne få et lite hurtigsvar da, med noen få elektrolytter, urea og glukose. Jeg sjekket også urinen, men heller ikke her var det noe konkret å finne. Eneste jeg nå hadde å gå utifra var at urea var lav. Hvorfor i alle dager var urea lav..??? Jeg tror også jeg hang meg for mye opp i elektrolyttene og prøvde desperat å se etter tegn på nyresvikt eller Addison’s disease. Hva med Cushings..? Hva med diabetes..? Hva med andre hormonelle årsaker..? Men ingenting passet!

Tida gikk, og fortsatt fikk jeg ikke blodprøvesvarene mine. Fordi «posten var forsinket»… Jeg kunne ha drept sensor der og da.. I mellomtiden stod jeg da uten noen form for diagnose, uten den fjerneste anelse om hva det kunne være. Og om ikke så lenge ville tida mi gå ut, og da var det meningen at jeg skulle ha klar en liste med differensialdiagnoser. Eneste jeg hadde var PU/PD og lav urea… ikke overvekt, ikke håravfall, ingen endring i aktivitetsnivå, ingen endring i atferd ellers, ingen oppkast og ingen diaré.. ingenting!

Så kom sensor over til meg og spurte om det ikke var noen flere undersøkelser jeg ville utføre. Etter et par runder inni hodet mitt, kom jeg på at joda, jeg vil ha et røntgenbilde av buken. Hvorfor? Kanskje jeg kunne se skrumpnyrer.. jeg måtte bare prøve alt, og hadde kjørt meg litt fast på nyresvikt. Eventuelt pyometra (livmorbetennelse). Jeg sømfarte buken etter tegn på noe som kunne forklare PU/PD.. men alt var egentlig bare rot..

Og så var tida mi ute. På arket foran meg hadde jeg listet opp på måfå alt som hadde med PU/PD å gjøre, og eksaminasjonen ble rett og slett tortur. Jeg måtte sitte og forsvare hver eneste diagnose, og jeg hadde ingen holdepunkter for noen av dem.. Jeg kunne ikke si hvorfor den ene var mer riktig enn den andre, fordi INGEN av dem passet! Jeg bablet i vei om diagnoser det ikke kunne være, om hvilke tester man kunne gjøre for å bekrefte/avkrefte disse, i håp om at tida skulle renne ut. Veterinæren var som fryktet et steinansikt, og meget krass. Selv når jeg prøvde å være litt munter og le litt av at jeg ikke hadde peiling, satt hun der og kikket på meg som om jeg var en idiot. Det var heller ikke mulig å lese ut fra mimikken hennes om jeg hadde svart riktig eller var helt på jordet, fordi hun rett og slett ikke hadde noen mimikk. Kjære hull i bakken, sluk meg nååååå!

Da det nærmet seg slutten sa hun at det var en diagnose jeg ikke hadde nevnt. Oh really..? Hva i alle dager kunne det være. Hintet ble den lave ureaen. Og jada, lav urea vil si at det er lav produksjon.. Urea produseres i leveren, så… da måtte det være noe galt med levra, da? Korrekt! Hva med levra..? Øøøøøh.. jeg hadde jo ikke tenkt så mye på levra, siden hunden var helt fin ellers.
Jeg fikk se på røntgenbildet en gang til, og der ja.. der var det en liten lever, gitt. Så.. kronisk leversvikt? Jess! Og DER fikk jeg endelig blodprøvesvaret mitt…. som selvfølgelig viste skyhøye leververdier.

Jeg burde kanskje ikke ha blitt så opphengt i nyrer og hormoner, jeg burde nok ha brukt litt lengre tid på røntgenbildet og vært litt mer systematisk, og jeg burde nok ha klart å kontrollere nervene mine litt bedre. Men! Jeg synes da for pokker at jeg kunne ha fått blodprøvesvaret! Greit nok, det ville gitt meg fasiten med en gang, og «ødelagt» diskusjonen. Men å vite diagnosen ville ha roet meg ned, jeg ville ha hatt bedre selvtillit, og så kunne vi heller tatt diskusjonen ut fra «hva hvis det ikke hadde vært leversvikt, hva kunne det ha vært da?». Etter min mening, hadde det vært en mye bedre eksamen enn hva jeg gjennomgikk.

Så jeg var rimelig irritert da vi var ferdig, men det betød egentlig ganske lite. For jeg var nemlig ferdig. Og jeg hadde ikke fått noe inntrykk av at jeg kom til å stryke.

Ikke gjorde jeg det heller! Og endelig kunne jeg slippe jubelen løs. Jeg var ferdig med de kliniske eksamenene, og jeg hadde overlevd alle sammen. Jeg var ferdig. Aldri, aldri mer.. jeg måtte ikke ta noe av dette om igjen. Og viktigst av alt; jeg hadde juleferie! Nå ble det sprudlevann i glasset!

Klinisk eksamen hest

Torsdag 1. desember; det var tid for runde to. Jeg hadde hatt syv dager på å lese og lære meg alt om hestelidelser. Syv dager er ikke nok. Fem dager, hvilket er hva jeg faktisk fikk, siden jeg somlet bort de to første dagene i et forsøk på å glemme alt som hadde med produksjonsdyr å gjøre, ja, fem dager er enda mindre. Det var faktisk overraskende vanskelig å legge produksjonsdyr bak seg! Selv om jeg satt med hestenotater foran meg, og kun hadde denne ene dyrearten å forholde meg til, fortsatte storfelidelser og spedgrissykdommer å poppe inn i hodet mitt fra tid til annen. Utrolig forstyrrende..! Så tok litt tid før jeg ble skikkelig innstilt på at det var hestemedisin jeg skulle lese og pugge… og det var på det samme tidspunktet jeg innså at jeg hadde jævlig dårlig tid.

Selv om jeg hadde valgt å korte ned på pensummengden, og kun konsentrere meg om forelesningsnotater samt Veterinærtidsskriftets temahefte (pluss supplere med boka der jeg lurte på noe), virket det som en umulig oppgave å få presset alt inn i hodet. Hestemedisin er også det feltet av klinisk veterinærmedisin som interesserer meg minst (foruten småfe da, hehe), mye fordi jeg har så lite erfaring med det at det rett og slett blir litt for komplisert. Halvparten av det jeg måtte lese på dreide seg om anatomi, og det finnes ikke noe verre enn hestebein når det kommer til anatomi. Sener og muskler i hytt og pine, nerver som går hit og dit, og klassiske lokalisasjoner for den ene leddlidelsen etter den andre. For ikke å snakke om tarmsystemet! Holy shit.. bokstavelig talt..

Likevel, det hjalp å tenke at jeg var heldig som kun hadde hest å lese om. Til forrige eksamen hadde det jo vært ørten forskjellige arter, så her måtte jeg jo bare holde styr på sykdommene, og ikke hvilken sykdom som hørte til hvilken dyreart. Det var færre parasitter å konsentrere seg om, færre bakterier, klare sentrale temaer, og jeg skulle attpåtil ha muntlig eksamen. Nuuull stress.. så hvorfor føltes det da som om dommedag nærmet seg med store skritt?

For dommedagsfølelsen var definitivt tilstede. Da jeg gikk fra bussholdeplassen og nedover mot skolen, ble jeg bare fylt med én eneste tanke: «dette er dagen hvor Malene stryker på en eksamen». Og jeg måtte nesten flire da Jaymay sin sang «Never Be Daunted» startet i det samme øyeblikket på iPhonen min. Bedre timing skulle man lete lenge etter, og første del av teksten hjalp, mot alle odds, på humøret.

What are you so afraid of?
Why are feeling scared?
What’s the worst that’s gonna happen?
Standing in the moonlight,
I can tell you feel doomed,
though nothing is wrong, no, nothing..

«Det får bare gå som det går,» tenkte jeg, men fikk likevel en ny angstfølelse da jeg passerte hesteklinikken. Ååååh, fytti fy… Det var et stykk ødelagt Malene som satt i sofaen på hesteklinikken og ventet på at eksamen skulle starte. Til produksjonsdyreksamen slet jeg med å sove, men til hesteeksamen slet jeg med å få i meg mat, fordi jeg hele tiden var så kvalm. Jeg hadde knapt nok fått i meg mat de siste dagene, og det kjente jeg godt på kroppen. Jeg var sliten, jeg var kvalm, jeg var svimmel.. jeg ville ikke utsette meg selv for dette her. Og da veterinærene kom for å hente oss, kjente jeg hjertet mitt falt ned i tærne. To av de skumleste veterinærene stod foran oss studenter.. jaja, pest eller kolera, da… Heldigvis var det ikke den verste av dem som skulle eksaminere meg, men jeg følte meg likevel ikke veldig høy i hatten da vi gikk opp i etasjen over og inn på et rom hvor eksaminasjonen skulle foregå.

Jeg fryktet jeg kom til å svime av, men eksaminator var veldig, veldig grei og beroliget meg, og sa at om litt over en halvtime så var det overstått, og at dette ikke var noe å bekymre seg for i det hele tatt. Pust inn, pust ut, pust inn.. ok, dette skulle gå.
Jeg trakk en av papirlappene eksaminator holdt i hånda si, og leste oppgaven min. Heller ikke her husker jeg ordrett hva som stod, men det dreide seg om et litt eldre føll som hostet, og det holdt til på et stutteri.

Jeg fikk lyst til å juble og hoppe rundt! Det var kanskje den beste oppgaven jeg kunne ha fått. Under hele eksamenslesinga hadde jeg håpet på å enten få føllsykdommer eller kolikk som temaoppgave, og her satt jeg da, med den største selvtillitten i verden, og skulle få lov til å prate alt jeg ville om luftveissykdommer på føll. Allerede da skjønte jeg at jeg kom til å bestå hesteeksamen, jeg kom ikke til å stryke. Det var en seier i seg selv, og jeg kunne senke skuldrene mine. Hey, jeg kunne til og med ta meg et par slurker med vann uten frykt for at det skulle komme opp igjen. Sånt liker vi..

Selve eksaminasjonen gikk unna som bare det, og selv om det var noen små perioder hvor jeg hadde mest lyst til å gjemme meg under bordet, så gikk det overraskende bra. Spesielt etter at jeg spurte om sensor kunne slutte å klikke med kulepennen sin. Finnes ikke noe mer forstyrrende lyd enn klikka-klikka-klikka..

Nå var det bare én skarve eksamen igjen. Smådyr. Og jeg hadde fem lesedager på meg.. Hvordan i alle dager skulle det gå..? Etter tre store eksamener var jeg så ødelagt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Ønsket om juleferie og lesefri hadde aldri vært større.. Men litt fri skulle det nå bli. Kvelden ble fylt med avslapping og kos, og om seks dager ville det hele være over. Bare å holde ut seks dager til..!

Klinisk eksamen produksjonsdyr og reproduksjon

Åh jada, det har latt vente på seg. Om og om igjen har jeg lovet innlegg, men har det blitt noe av? Nope.. beklager det. I tillegg til zombietilstanden som oppstod under og etter klinisk eksamen, ble også mye av oppmerksomheten min vendt mot den fantastiske kjæresten min. Trening har også blitt en del av hverdagen, og kvelden består ikke lenger av lange kjedelige timer som jeg pleide å fylle med blogging. Generell lese- og skriveleihet etter eksamen har også bidratt til den labre bloggingen, men forhåpentligvis er det noe som vil komme tilbake etter hvert :)

Lovnaden om et blogginnlegg med klinikkdelen høsten 2011 blir droppet, for det skjedde ikke så veldig mye spennende på skolen den perioden uansett. Dagene ble tilbrakt enten i hvite klinikklær eller fjøsdrakt, og resten av tiden måtte jeg gjøre mitt ytterste for å lese pensum. Derfor skal heller hver av de kliniske eksamenene mine få sitt eget innlegg, og vi starter med produksjonsdyr og reproduksjon! Kjør film! …jeg mener, kjør blogging!

Det var onsdag 23. november. I nesten to uker hadde sittet med hodet begravd i bøker og forelesningsnotater, i et desperat forsøk på å lære meg alle de forskjellige sykdommene som kunne forekomme hos storfe, sau, gris, geit og fjørfe (!) – og dette var kun til den ene eksamenen jeg skulle ha den dagen. Del to ville dreie seg som reproduksjon på nevnte dyrearter, samt hest og hund, pluss en trussel om teoridel med mink og rev (grøss). Pensummengden var enorm, men det var lite jeg fikk gjort med det. Det var bare å kjøre på, krysse fingra, og håpe på det beste.. Perioden med mine avsluttende eksamener hadde herved begynt!

Til min lettelse trakk jeg muntlig eksamen på produksjonsdyr og praktisk eksamen på reproduksjon, men nervene var likevel på høyspenn der jeg satt og ventet på at den første eksamenen min skulle starte. Hvis ikke jeg husker feil hadde jeg en hel time med venting, og det er noe av det lengste jeg har opplevd. Jeg var mildt sagt et vrak da det ble min tur og jeg trakk oppgaven min, og det ble ikke akkurat bedre da jeg så hva som stod på lappen.

Et lam har død brått på beite. Det er høst.

Muligens ikke helt ordrett, men det stod ikke stort mer enn det. Første tanke; heeeelsike!! LAM?! Crapcrapcrapcrap! Andre tanke; eeeek, høsten?! Jeg kan jo bare vårsykdommene!! Damndamndamndamn!
«Du må gjerne åpne vinduet mens du har forberedelsestid.» Høh? Åja, det var sensor som sa det, ja.. «Bare ikke stikk av, hehe.» Heeee-heeee, du kan le, tenkte jeg.. Jeg derimot hadde mest lyst til å grave meg et hull i bakken. Men jeg hadde jo ikke noe annet valg enn å la det stå til.

Forberedelsestiden gikk altfor fort, samtidig som jeg knapt kunne vente med å komme i gang og få det overstått. På lappen jeg hadde i hånda stod det ramset opp en rekke lammesykdommer, som jeg overhodet ikke hadde god nok kontroll på. Plutselig føltes det som om jeg bare hadde lest gjennom boka og notert meg sykdomsnavnene, og ingenting om symptomer, forekomst eller behandling. Dette kom jo til å bli gøy…
Heldgvis var eksaminator kjempesnill, og stilte mange ledende spørsmål. Tror faktisk det mest brukte svaret i det rommet var «eeeh… ja..?». Sensor var også i godhjørnet, og slo av en prat med eksaminator om hvordan det var å være veterinær i gamledager, mens jeg jobbet med å få kontroll over nervene og det stadig tilbakevendende jernteppet. Lykken var derfor stor da tiden var ute og jeg kunne puste lettet ut over å kunne gå videre til neste eksamen (det betød da at jeg hadde bestått den første).

Jeg fikk ikke mer enn en halvtime på meg før jeg måtte ut i ilden igjen. I løpet av den tiden stappet jeg i meg så mange vafler som jeg orket, og helte nedpå med kaffe (som om ikke kroppen dirret nok fra før av..). Plutselig ble navnet mitt sagt, og jeg skulle nå følge etter min nye eksaminator og sensor til et annet bygg hvor jeg skulle testes i praktisk obstetrikk. Jeg var bombesikker på at oppgaven min ville gå ut på å rette feilstillinger på (døde) kalver inne i fantomer som skulle ligne en kulivmor, og jeg kunne kjenne selvtillitten øke jo nærmere vi kom obstetrikkbygget. Dette kom jo til å gå lett som bare det!

På veien bort snakket vi om den første eksamenen min, og hva jeg hadde fått som oppgave. Jeg fortalte om lammet, og at jeg generelt sett ikke var så begeistret for småfe. Deres sykdommer var ikke det jeg hadde best oversikt over, og jeg priset meg lykkelig for at jeg ikke skulle ha noe mer med dem å gjøre.
Gjett hvem som ble lang i trynet da hun a) fant ut at hun ikke skulle rette feilstillinger, og b) så to søyer stående foran seg da vi kom fram til eksaminasjonsrommet. «Se hva vi har fikset til deg!» lo eksamaniatoren og ønsket meg lykke til. Oppgaven denne gang lød som følger:

Kan disse søyene brukes i avl?

I alle dager… avlsverdier på SAU?! Men det var ikke det oppgaven gikk ut.. det eksaminatoren mente var «skal vi sette lam på disse søyene?», og det var jo en enkel sak å bedømme. Et rungende «nei» på begge to, da de hadde kronisk mastitt (jurbetennelse) med puss, og en av dem manglet en av jurkjertlene. Så..eh.. ingen flere bebiser på dem. Den verste delen av eksamen var varigheten på den muntlige delen. En og en halv time… så lenge måtte jeg sitte og prate i det vide og det brede om jurbetennelser på sau, bakterier, behandling, om brunstsyklus, drektighetstid og fødselshjelp, om stell av lam, og til slutt om ulike typer for suturer («nål og trå») og hva jeg ville bruke til hvilke inngrep. Det gikk faktisk overraskende bra, selv da han skulle ha meg til å forklare hvordan man utfører juramputasjon (som jeg ikke hadde den fjerneste anelse om da).

Det var himmelsk deilig å bli ferdig med den andre eksamenen, og nå kunne jeg bruke de resterende timene på å spise enda mer vafler, mens jeg ventet på resultatet sammen med de andre på gruppa mi. Men selv om hele kroppen ble fylt med lettelse, var det likevel ikke over ennå. Tvert i mot, eksamensperioden hadde akkurat begynt, og om en uke ventet en ny eksamen. Denne gangen i hestemedisin.

Guess I’m back..

Jeg har vridd hjernen min i forhold til hvordan jeg skulle skrive dette innlegget. På den ene siden har jeg all den fritiden jeg har ønsket meg det siste halve året, men på den andre siden så føles det ut som om hjernen min har blitt omgjort til grøt. Derav den lille skrivesperren.

Det har gått noen dager siden siste kliniske eksamen, og jeg begynner smått å hente meg inn igjen både fysisk og mentalt. Et halvt år med lesepress og stress, som toppet seg til tusen de siste tre-fire ukene (og spesielt de siste fem dagene!), gjorde sitt med meg. Men nå er alt topp! Og en hel måned med juleferie venter meg!

For at det ikke skal bli én eneste stor oppramsingspost vil jeg prøve å dele opp det som omhandler selve klinikkdelen jeg har vært gjennom i høst (burde ikke bli så langt, fordi jeg knapt nok kan huske hva jeg har vært gjennom) og det som omhandler de kliniske eksamenene. Kanskje jeg til og med ender opp med et innlegg per kliniske eksamen også.

Men, det jeg prøver å fortelle, er at det skjer ikke med det første. Etter eksamensperioden kjennes det ut som om IQ’en har falt et par hakk, og slikt blir det ikke gode innlegg av!

Såh.. tilbake, men ikke helt tilbake :)

Ferskvareprat #15; Utnyttelse

Ikke bare er det lenge siden jeg har skrevet et innlegg, men det er også en god stund siden jeg skrev et ferskvarepratinnlegg, og jeg lurer på om jeg fortsatt har gnisten i behold. Får jo nesten litt prestasjonsangst her nå..

——————–

Det var alltid like festlig å se hvordan kundene klarte å bruke deg til sin egen nytte, og jeg snakker ikke om enkle ting som å faktisk gi dem en halv kylling. For, jeg mener, det er jo en del av jobben. Men innimellom hendte det at man gikk fra å være ekspeditør til å bli personlig slave. Spesielt imponert ble jeg når én og samme kunde klarte å aktivisere samtlige ferskvaremedarbeidere. Mens en var inne på kjøttrommet og skar opp et kjøttstykke, var det en annen ute i avdelingen som fikset potetsalat og en tredje som skar opp roastbeef. Og ja, da stod det også flere kunder der som ikke ble ekspedert..

Når vi først er inne på slavearbeid.. Greit, det er helt fint at kundene trenger hjelp til å finne en og annen vare, men et sted går grensa, og det gjorde det med denne fisefine Frogner-fruen.

– Hvor har De gjemt fløten hen?
: Den er rett her borte. Hvis du bare følger etter meg så kan jeg vise deg.
– Åh, kan De ikke bare hente den til meg da?
: Ok, det kan jeg, jo..

Jeg kommer tilbake med fløten, og blir sendt avgårde igjen med det samme for å hente en ny vare. Og en ny en. Enda en. Og enda en! Frogner-fruen? Nei, hun har ikke rikket seg og står på samme sted med handlevognen sin.

– Jeg trenger også litt fersk basilikum.
: Mhm, den er rett bak deg her, midt i hyllen (som står fire meter unna..).
– Åh, gi meg den også, er De snill.
Du kødder..?! Jeg tar tre steg forbi henne, napper basilikumet ut av hylla, snur meg, strekker armen ut og gir den til henne. 
– Nei, uff, De har ikke en som er litt friskere vel?
Oh…my…god… Jeg får plukket ut et bedre eksemplar, og ser min sjanse til å slippe unna skrømtet da jeg blir ropt på av ferskvarekollegene mine.
– Har De også–
: Beklager, men jeg må nesten opp i avdelinga igjen (der jeg hører hjemme..!), men der borte er det en som jobber på gulvet som sikkert kan hjelpe deg.

Damen går mot gulvgutten, og jeg har ikke dårligere samvittighet enn at jeg klarer å flire av det jeg hører.
: Si meg, hvor har De smør?
– Rett her borte, jeg skal vise d–
: Ååh, kan ikke De bare hente det til meg?

Oppramsingspost

Akvariet ser ut til å stabilisere seg (endelig!), og jeg kan smykke meg med tittelen «har overlevd ammoniakk, nitritt, og cyanobakterier». Jeg har hatt følelsen av at det ingen ende ville ta med dette (hersens) akvariestyret. Men nå, nå kan jeg endelig begynne å se lyset i enden av tunnelen. Nå burde det ikke være de altfor store farene igjen. For å være ærlig så er det lite som kan være så ille som nitrittproblemer.. Vi snakker daglige vannbytter på 20 liter. Armene mine fikk kjørt seg. Men nå er nitritten nede på 0, og har vært der i en uke også, så jeg er optimistisk! Yngelen vokser seg større og større for hver uke som går (i dag er de 5 uker gamle), men jeg skulle gjerne sett at de mer stakkarslige fiskene fikk i seg litt mer mat de også..

Trening! Jeg har per dags dato begynt å trene. Det er overhodet ikke gøy. Faktisk kan jeg ikke fordra det, men jeg ser de helsemessige godene av det, og det burde være motivasjon nok. I dag, som første offisielle løpedag, ble det en 5 km runde på 30 minutter. Holdt på å daue.. Sjokoladen skal også ned på en minimum, og det hjalp sikkert litt at jeg forspiste meg på godteri forrige fredag og var så kvalm at det virkelig ikke fristet med snacks resten av helga.

Forrige uke! Da var jeg (nok en gang) i Sandnes, plassert i den skjeive presteboligen på Høyland, klar for en uke med kurs i kjøttkontroll. Man kan trygt si at jeg har fått min dose med død, blod og slakterier for en stund. Selv om det ikke plager meg nevneverdig (i form av at jeg løper hylende ut), så gjør det virkelig inntrykk på deg å være på et slakteri. La meg nevne at vi var på et nytt slakteri hver eneste dag.. Fire-fem dager med død. Sånt tar på. Var jo ikke rart jeg ikke fikk sove om natta med alle tankene som svirret rundt i hodet, alle bildene jeg hadde sett. Usj. Storfe- og svineslakt er én ting, men kyllingslakteriene var bare i så stor skala, og hadde en så stor og stressende produksjonskapasitet, at det bare ble groteskt hele greia. Dessuten ville jeg følt meg helt hjelpesløs som tilsynsveterinær der, for du har null sjans til å sjekke hvert enkelt individ. Slitsom, slitsom uke.. I tillegg måtte vi opp i otta (som regel rundt seks, en dag halv seks), men jeg takker for den normale døgnrytmen jeg har fått!

Og som om det ikke var nok med det så skulle vi ha eksamen i kjøttkontroll fredagen i samme uke. Praktisk og muntlig, det er mat for meg.. nei fy, jeg blir så i overkant nervøs at det er ikke morsomt engang. Under kontrollen av de to svineslaktene mine var jeg så stresset at jeg ikke engang klarte å bestemme meg for hvilken skrott jeg skulle ta først.

Studiet ellers; jeg er inne i min verste høst hittil. Jeg kjenner presset, jeg kjenner stresset, jeg..klarer ikke å komme i gang. Forhåpentligvis får jeg sparket meg selv i ræva ganske snart, og jeg håper at floken løsner snart. Det er ikke mange ukene igjen. Og pensumet er altfor stort. Her må jeg gjøre det jeg hater mest; plukke ut det som er mest sannsynlig å få på de kliniske eksamene.

Ferskvareprat; jeg har endelig kommet på hva det var jeg skulle skrive (og har notert det på mobilen så jeg ikke glemmer det for tredje gang..), så neste innlegg vil være nok en historie fra ferskvareavdelingen!

Yngelmoro

Jeg har forgjeves prøvd å ta bilder av yngelen, men å få en fiskeunge som er det ultimate byttedyr, til å stå stille kan du bare glemme. De er konstant i bevegelse, og kameraet på iPhonen er bra, men ikke så bra. Da får det heller bli med historiene. Litt hønemor må man få lov til å være når man har jobbet så hardt med å holde fiskene i live ;)

  • Som den gangen de var bittebittesmå og noen få av matbitene var for store for dem. Det beste eksempelet jeg kan illustrere det med er å se for seg et menneske spise en håndball i et jafs. Lettere komisk å se på.
  • Første gangen yngelen kom oppi det store akvariet. De var vant til å bo i en to liters vase med stillestående vann. Nå fikk de plutselig 50 liter å boltre seg på, i tillegg til at det var strømninger i vannet! Yngelen ble regelrett tatt av strømmen og føk rundt som noen andre stakkarer. Min store frykt var likevel at de skulle bli sugd inn i pumpa, men de var sterke nok til å svømme unna.
  • Da jeg tenkte jeg skulle være snille mot yngelen og ha dem oppi yngelkar inntil de var blitt litt større, slik at min daværende pitbullpleco ikke skulle sluke et par av dem. I bunnen av karet er det riller hvor de kan komme gjennom, så derfor måtte jeg legge en ekstra plate nedi. Resultatet av vannstrømmen fra da jeg helte yngelen oppi var at platen vippet rundt og føk opp, mens yngelen forsvant rett i mellom rillene og ut i karet. Prøv å fange 15 småtasser på 8×3 mm i et 50 liters kar. Nettopp.. jeg ga opp jeg også.
  • Alt nytt er spennende; ny sand, ny trerot, ny stein, temperaturmåler.. og herregud, bobler! Bobler er gøy!
  • Yngel med planterest på «nesa». Den strevde veldig med å få den vekk; gapte, svømte nedover, svømte bakover. Min løsning ble å skremme den ved å dunke på glasset. Farten den fikk da var nok til at plantebiten føk av.
  • Spesielt et yngel er veldig glupsk. Så glupsk faktisk, at den fikk problemer med likevekten sin en dag fordi den sikkert hadde gulpet i seg luft. Tullingen svømte nesten oppned, og fikk tilnavnet Mongo. Mongo er nå den største fisken i karet.
  • Generelt sett veldig gøy å se dem vokse seg større og større :)