Tilbakeblikk fra sommerjobben: artige hendelser i veterinærpraksis

Det nærmer seg slutten på livet som student. Om bare noen få uker så står jeg der med autorisasjonen i hånda og skal ut på egenhånd. Det er ikke til å skyve under en stol at man føler seg rimelig sliten på slutten av et 5,5 år langt studie, og at «nok er nok». Derfor er det veldig fint å hente fram de gamle minnene fra sommerjobbingen, og det er på høy tid med en oppmuntring :)

  • Kastrere hunnkatt på egenhånd. Pulsen var høy første gang jeg skulle ta en hunnkattkastrasjon på egenhånd. Virkelig på egenhånd. Legge katten i anestesi og operere. Alene. Og den første katta var så belfeit innvending at det nesten var umulig å finne fram. Jeg prøvde å dytte vekk bukfettet i søken etter et uterushorn eller to, og jeg var nær ved å gi opp etter å ha gravd i en «evighet» da jeg plutselig fikk tak i noe som ikke lignet tarm. Operasjonen var vellykket, og på klinikken var det et stykk veterinær på midlertidig lisens som gliste resten av dagen.
  • Finne et mikroskopisk brudd som ingen andre så. Det var en katt som haltet uten at man kunne skjønne hvorfor. Og hva gjør man når man ikke finner noe utvendig? Jo, da tar man en titt innvendig! Røntgen av poten viste i første omgang fint lite, men da jeg kikket ekstra nøye på det så kunne jeg såvidt skimte et lite brudd i den ene metacarpalknokkelen. Haltheten hadde nå en diagnose!
  • Få takk fra eierDet finnes ikke noe bedre i en jobbsituasjon enn å få oppriktig skryt fra en eier. Sånt liker vi!
  • «Fornuftige eiere». Dette er de eierne som allerede har tenkt ut behandlingen før du har rukket å si noe som helst, og som er fullstendig enige når du forteller hva planen blir. Ofte gjelder dette hunder som halter litt uten at man finner noen årsak til det, og da blir gjerne behandlingen en kombinasjon av ro og hvile sammen med litt smertestillende og bestennelsesdempende legemidler.
  • Begynne å kunne dosering på legemidler utenatt. Små gleder her i gården, men det er faktisk veldig tilfredsstillende å få dreisen på legemiddeldoseringene sånn at man slipper å dra frem veterinærkatalogen og stå der og lete etter doseringsavsnittet.
Reklamer

Trening, fordypningsoppgave, rettslære og sommerjobb..

..det er tid for oppramsingspost!

Treninga går fortsatt bra, og jeg har begitt meg ut på «ordentlig» intensitet, hvor jeg får lov til å gå over 130 i puls. Jej! Faktisk har jeg ligget for høyt i puls siden jeg er i så dårlig form, men det kommer seg nok etter hvert. Den høye pulsen har i hvertfall ikke ført til noen negative helseeffekter (annet enn hyperventilering på bakketopper). I tillegg har funnet mange fine terrengløyper oppi Maridalen, like ved busstoppet Brekkekrysset. Så dette går fremover! Får vel snart begynne med intervaller igjen også..

Arbeidet med fordypningsoppgaven har også trappet opp, etter altfor mange måneder med dødtid og bortkastet arbeid vi ikke fikk bruk for. Nå jobbes det på hardt for å bli ferdig før sommerferien, og neste steg er å få tilbakemelding fra veilederen vår på teoridelen vår, samt å vente på prøveresultatene våre fra laboratoriet.

Mens dette pågår leser jeg også til eksamen i offentlig veterinærmedisin, som er så tørt og kjedelig at det nesten er latterlig. Kort fortalt sitter jeg og leser lover og forskrifter til den store gullmedalje, og lurer på hvordan jeg i alle dager skal klare å huske alt sammen. Lite hjelper det at øynene blir blytunge etter en knapp time.. Likevel, jeg kommer ikke unna følelsen av «snart sommerferie» (selv om jeg må jobbe med fordypningsoppgava etter eksamen) mens jeg sitter med tekstene foran meg.

Oooog, når sommeren begynner for fullt, så begynner også sommerjobben jeg har fått ved en klinikk i Hedmark. Der skal jeg jobbe som veterinær på midlertidig lisens med både smådyr og produksjonsdyr (annenhver dag), noe som kommer til å bli kjempespennende, samtidig som jeg har litt smånoia. På tide å lese klinikk igjen, og minne meg selv på at «common things occur commonly». Uansett kommer erfaringen til å være gull verdt når jeg begynner den skikkelige jobbsøkinga til høsten. Hjelpes, jeg er snart ferdig utdannet veterinær :D Hvor har alle årene blitt av?!

Offentlig veterinærmedisin

Jeg har utsatt det lenge nok, og med god grunn; skriftlig oppgave i offentlig veterinærmedisin, som skal leveres om cirka en måned. Offentlig veterinærmedisin med tilhørende lover og forskrifter er selvfølgelig et viktig område, men det havner nok langt nede på interesselisten min. Det er en grunn til at jeg aldri vurderte jusstudiet; lover og regler er gørrkjedelig. Enda verre er det når man ikke klarer å finne et lite snev av inspirasjon til å skrive denne hersens oppgaven. Og det selv når man har valgt en av de enkle svadaoppgavene; hold av hund utendørs. Det er jo selvsagt at en hund skal ha ly, ikke bli utsatt for ubehag og smerte, og skal ha plass til å bevege seg. Kanskje det er derfor det er så vanskelig å komme i gang? Fordi det føles tåpelig å måtte poengtere slike ting..? Ikke vet jeg, men jeg trenger uten tvil et spark bak.

Derfor bet jeg i dag tenna sammen, og minnet meg selv på at selv om du ikke tenker på oppgaven, så kommer den ikke til å forsvinne. Dessuten har du ikke lyst til å sitte med dette tre dager før innleveringsfristen (så dårlig som du er til å takle stress i disse dager..). Nemlig.

Likevel, det var ikke annet enn avsky som dukket opp da jeg åpnet dokumentene. Motivasjonen er ikke-eksisterende, og fokuset ser ut til å vandre over på andre ting. Derfor tok jeg den gammeldagse metoden og printet ut relevant lovverk, slik at jeg kunne ha det samlet foran meg og ikke bare elektronisk på mac’en. Tro det eller ei, men det er veldig lett å miste tanketråden når man hopper fra det ene dokumentet til det andre, og spesielt hvis du trykker på feil dokument. Nei, tankevirksomheten min er ikke mye å skryte av, jeg ser det jeg også! Men til mitt eget forsvar, så tar det sikkert litt tid å komme inn i studietilværelsen igjen.

Kjør oppgaveskriving!

Klinisk eksamen smådyr

7. desember nærmet seg med stormskritt. De fem lesedagene jeg hadde hatt til disposisjon, fløy unna samtidig som panikken steg inni meg. Hele første dagen ble brukt til å lese om to temaer; hud og nevrologi (det var de jeg hadde igjen i «snarveiboka» mi). Jeg satt hele dagen, og det gikk på ren tvang da jeg endelig var gjennom siste side, klokka elleve på kvelden. To og en halv dag ble så brukt til å lese gjennom alt av forelesningsnotater og den lille røde snarveiboka mi… én gang. Altså hadde jeg halvannen dag igjen på meg til å repetere alt igjen, og ikke minst pugge viktige detaljer. Dette kom jo aldri til å gå.

Jeg skal ikke nekte for at jeg var langt nede i denne siste leseperioden. «Anoreksien» fra perioden med hestelesing hang fortsatt over meg, og det var ikke snakk om å få i seg nok næring. Kaffe hadde jeg også gitt opp for lengst, fordi jeg fikk koffeinsjokk av ingenting, i tillegg til fine mage-/tarmbivirkninger. Den sure magen hadde også meldt sin ankomst, og jeg tygget Titralac til den store gullmedalje. Mentale sammenbrudd var heller ikke en ukjent greie disse dagene, og det skulle ikke mye til før tårene rett og slett bare spratt ut av øynene. Aldri før hadde jeg følt meg så sliten, så nedbrutt, og så drittlei av å måtte pugge. Og verst av alt? Dette var jo området jeg skulle fordype meg innen! Smådyr var jo min greie, det jeg likte aller best!

I tillegg lå det litt press bak denne eksamenen også. For å kunne få begynne på fordypningsåret mitt, var jeg nødt til å bestå klinisk eksamen i smådyrmedisin. Hvis ikke så måtte jeg utsette utdannelsen min et halvt år, og det var fullstendig uaktuelt!
Derfor var jeg et vrak da jeg møtte opp på smådyrklinikken tidlig på morgenen den 7. desember.

Jeg tipper ansiktet mitt var like hvitt som flisene på veggene, og jeg fryktet at jeg kom til å kaste opp hvert øyeblikk. Ryktene gikk om at en spesiell veterinær hadde blitt sett gående rundt i gangene med eksamensdokumenter i hånden, og bare det var nok til å sende meg inn i åndenød. Dette var den eneste veterinæren jeg ikke ville ha som eksaminator. Hvem som helst, bare ikke henne!
Du kan jo gjette hvem som stod i døråpningen og skulle hente meg da eksamen begynte.. jepp.. Trodde nesten jeg skulle gå i bakken der og da, og det ble bare verre og verre jo nærmere vi kom rommet der hvor eksamen skulle foregå.

Vi var to studenter som skulle undersøke hver vår hund samtidig. Vi var i samme rom, men i hver vår ende. Akkurat dette var litt mer betryggende, enn om jeg skulle ha stått mutters alene i det store rommet, men sensor sittende i hjørnet. Likevel, det var ikke akkurat noe drømmekasus jeg trakk.

Sykehistorien fortalte at hunden hadde begynt å drikke og tisse mer (kalt PU/PD, polyuri = økt urinering, polydipsi = økt drikkelyst). Ikke noe mer enn det. Svaaaarte! Jeg ville ikke ha PU/PD, for det hadde altfor mange mulige diagnoser, og mesteparten av dem hormonelle.. Hjelp!!
Det var heller ikke noe mer informasjon å hente fra «eier» (sensor). Jeg undersøkte hunden, og var heldig med at hun hadde snutebånd på seg, hvis ikke så hadde jeg sittet igjen med arr på både nesa og overleppa. Å jada, hunden prøvde å bite meg. Dette ble jo bare bedre og bedre..

Det var ingen funn å finne på hunden, og pulsen min begynte å nå faretruende høyder. Hva hadde jeg misset? Hva var det jeg ikke så? Hva hadde jeg glemt? Panikkpanikkpanikk. Dette går ikke, jeg kommer søren meg til å stryke..! Nei, nei, nei!!
Ikke fikk jeg noe ordentlig blodprøvesvar heller, fordi «jeg jobbet på en bitteliten klinikk som ikke hadde slike apparater, sånn at prøven måtte sendes avgårde». Jeg kunne få et lite hurtigsvar da, med noen få elektrolytter, urea og glukose. Jeg sjekket også urinen, men heller ikke her var det noe konkret å finne. Eneste jeg nå hadde å gå utifra var at urea var lav. Hvorfor i alle dager var urea lav..??? Jeg tror også jeg hang meg for mye opp i elektrolyttene og prøvde desperat å se etter tegn på nyresvikt eller Addison’s disease. Hva med Cushings..? Hva med diabetes..? Hva med andre hormonelle årsaker..? Men ingenting passet!

Tida gikk, og fortsatt fikk jeg ikke blodprøvesvarene mine. Fordi «posten var forsinket»… Jeg kunne ha drept sensor der og da.. I mellomtiden stod jeg da uten noen form for diagnose, uten den fjerneste anelse om hva det kunne være. Og om ikke så lenge ville tida mi gå ut, og da var det meningen at jeg skulle ha klar en liste med differensialdiagnoser. Eneste jeg hadde var PU/PD og lav urea… ikke overvekt, ikke håravfall, ingen endring i aktivitetsnivå, ingen endring i atferd ellers, ingen oppkast og ingen diaré.. ingenting!

Så kom sensor over til meg og spurte om det ikke var noen flere undersøkelser jeg ville utføre. Etter et par runder inni hodet mitt, kom jeg på at joda, jeg vil ha et røntgenbilde av buken. Hvorfor? Kanskje jeg kunne se skrumpnyrer.. jeg måtte bare prøve alt, og hadde kjørt meg litt fast på nyresvikt. Eventuelt pyometra (livmorbetennelse). Jeg sømfarte buken etter tegn på noe som kunne forklare PU/PD.. men alt var egentlig bare rot..

Og så var tida mi ute. På arket foran meg hadde jeg listet opp på måfå alt som hadde med PU/PD å gjøre, og eksaminasjonen ble rett og slett tortur. Jeg måtte sitte og forsvare hver eneste diagnose, og jeg hadde ingen holdepunkter for noen av dem.. Jeg kunne ikke si hvorfor den ene var mer riktig enn den andre, fordi INGEN av dem passet! Jeg bablet i vei om diagnoser det ikke kunne være, om hvilke tester man kunne gjøre for å bekrefte/avkrefte disse, i håp om at tida skulle renne ut. Veterinæren var som fryktet et steinansikt, og meget krass. Selv når jeg prøvde å være litt munter og le litt av at jeg ikke hadde peiling, satt hun der og kikket på meg som om jeg var en idiot. Det var heller ikke mulig å lese ut fra mimikken hennes om jeg hadde svart riktig eller var helt på jordet, fordi hun rett og slett ikke hadde noen mimikk. Kjære hull i bakken, sluk meg nååååå!

Da det nærmet seg slutten sa hun at det var en diagnose jeg ikke hadde nevnt. Oh really..? Hva i alle dager kunne det være. Hintet ble den lave ureaen. Og jada, lav urea vil si at det er lav produksjon.. Urea produseres i leveren, så… da måtte det være noe galt med levra, da? Korrekt! Hva med levra..? Øøøøøh.. jeg hadde jo ikke tenkt så mye på levra, siden hunden var helt fin ellers.
Jeg fikk se på røntgenbildet en gang til, og der ja.. der var det en liten lever, gitt. Så.. kronisk leversvikt? Jess! Og DER fikk jeg endelig blodprøvesvaret mitt…. som selvfølgelig viste skyhøye leververdier.

Jeg burde kanskje ikke ha blitt så opphengt i nyrer og hormoner, jeg burde nok ha brukt litt lengre tid på røntgenbildet og vært litt mer systematisk, og jeg burde nok ha klart å kontrollere nervene mine litt bedre. Men! Jeg synes da for pokker at jeg kunne ha fått blodprøvesvaret! Greit nok, det ville gitt meg fasiten med en gang, og «ødelagt» diskusjonen. Men å vite diagnosen ville ha roet meg ned, jeg ville ha hatt bedre selvtillit, og så kunne vi heller tatt diskusjonen ut fra «hva hvis det ikke hadde vært leversvikt, hva kunne det ha vært da?». Etter min mening, hadde det vært en mye bedre eksamen enn hva jeg gjennomgikk.

Så jeg var rimelig irritert da vi var ferdig, men det betød egentlig ganske lite. For jeg var nemlig ferdig. Og jeg hadde ikke fått noe inntrykk av at jeg kom til å stryke.

Ikke gjorde jeg det heller! Og endelig kunne jeg slippe jubelen løs. Jeg var ferdig med de kliniske eksamenene, og jeg hadde overlevd alle sammen. Jeg var ferdig. Aldri, aldri mer.. jeg måtte ikke ta noe av dette om igjen. Og viktigst av alt; jeg hadde juleferie! Nå ble det sprudlevann i glasset!

Klinisk eksamen hest

Torsdag 1. desember; det var tid for runde to. Jeg hadde hatt syv dager på å lese og lære meg alt om hestelidelser. Syv dager er ikke nok. Fem dager, hvilket er hva jeg faktisk fikk, siden jeg somlet bort de to første dagene i et forsøk på å glemme alt som hadde med produksjonsdyr å gjøre, ja, fem dager er enda mindre. Det var faktisk overraskende vanskelig å legge produksjonsdyr bak seg! Selv om jeg satt med hestenotater foran meg, og kun hadde denne ene dyrearten å forholde meg til, fortsatte storfelidelser og spedgrissykdommer å poppe inn i hodet mitt fra tid til annen. Utrolig forstyrrende..! Så tok litt tid før jeg ble skikkelig innstilt på at det var hestemedisin jeg skulle lese og pugge… og det var på det samme tidspunktet jeg innså at jeg hadde jævlig dårlig tid.

Selv om jeg hadde valgt å korte ned på pensummengden, og kun konsentrere meg om forelesningsnotater samt Veterinærtidsskriftets temahefte (pluss supplere med boka der jeg lurte på noe), virket det som en umulig oppgave å få presset alt inn i hodet. Hestemedisin er også det feltet av klinisk veterinærmedisin som interesserer meg minst (foruten småfe da, hehe), mye fordi jeg har så lite erfaring med det at det rett og slett blir litt for komplisert. Halvparten av det jeg måtte lese på dreide seg om anatomi, og det finnes ikke noe verre enn hestebein når det kommer til anatomi. Sener og muskler i hytt og pine, nerver som går hit og dit, og klassiske lokalisasjoner for den ene leddlidelsen etter den andre. For ikke å snakke om tarmsystemet! Holy shit.. bokstavelig talt..

Likevel, det hjalp å tenke at jeg var heldig som kun hadde hest å lese om. Til forrige eksamen hadde det jo vært ørten forskjellige arter, så her måtte jeg jo bare holde styr på sykdommene, og ikke hvilken sykdom som hørte til hvilken dyreart. Det var færre parasitter å konsentrere seg om, færre bakterier, klare sentrale temaer, og jeg skulle attpåtil ha muntlig eksamen. Nuuull stress.. så hvorfor føltes det da som om dommedag nærmet seg med store skritt?

For dommedagsfølelsen var definitivt tilstede. Da jeg gikk fra bussholdeplassen og nedover mot skolen, ble jeg bare fylt med én eneste tanke: «dette er dagen hvor Malene stryker på en eksamen». Og jeg måtte nesten flire da Jaymay sin sang «Never Be Daunted» startet i det samme øyeblikket på iPhonen min. Bedre timing skulle man lete lenge etter, og første del av teksten hjalp, mot alle odds, på humøret.

What are you so afraid of?
Why are feeling scared?
What’s the worst that’s gonna happen?
Standing in the moonlight,
I can tell you feel doomed,
though nothing is wrong, no, nothing..

«Det får bare gå som det går,» tenkte jeg, men fikk likevel en ny angstfølelse da jeg passerte hesteklinikken. Ååååh, fytti fy… Det var et stykk ødelagt Malene som satt i sofaen på hesteklinikken og ventet på at eksamen skulle starte. Til produksjonsdyreksamen slet jeg med å sove, men til hesteeksamen slet jeg med å få i meg mat, fordi jeg hele tiden var så kvalm. Jeg hadde knapt nok fått i meg mat de siste dagene, og det kjente jeg godt på kroppen. Jeg var sliten, jeg var kvalm, jeg var svimmel.. jeg ville ikke utsette meg selv for dette her. Og da veterinærene kom for å hente oss, kjente jeg hjertet mitt falt ned i tærne. To av de skumleste veterinærene stod foran oss studenter.. jaja, pest eller kolera, da… Heldigvis var det ikke den verste av dem som skulle eksaminere meg, men jeg følte meg likevel ikke veldig høy i hatten da vi gikk opp i etasjen over og inn på et rom hvor eksaminasjonen skulle foregå.

Jeg fryktet jeg kom til å svime av, men eksaminator var veldig, veldig grei og beroliget meg, og sa at om litt over en halvtime så var det overstått, og at dette ikke var noe å bekymre seg for i det hele tatt. Pust inn, pust ut, pust inn.. ok, dette skulle gå.
Jeg trakk en av papirlappene eksaminator holdt i hånda si, og leste oppgaven min. Heller ikke her husker jeg ordrett hva som stod, men det dreide seg om et litt eldre føll som hostet, og det holdt til på et stutteri.

Jeg fikk lyst til å juble og hoppe rundt! Det var kanskje den beste oppgaven jeg kunne ha fått. Under hele eksamenslesinga hadde jeg håpet på å enten få føllsykdommer eller kolikk som temaoppgave, og her satt jeg da, med den største selvtillitten i verden, og skulle få lov til å prate alt jeg ville om luftveissykdommer på føll. Allerede da skjønte jeg at jeg kom til å bestå hesteeksamen, jeg kom ikke til å stryke. Det var en seier i seg selv, og jeg kunne senke skuldrene mine. Hey, jeg kunne til og med ta meg et par slurker med vann uten frykt for at det skulle komme opp igjen. Sånt liker vi..

Selve eksaminasjonen gikk unna som bare det, og selv om det var noen små perioder hvor jeg hadde mest lyst til å gjemme meg under bordet, så gikk det overraskende bra. Spesielt etter at jeg spurte om sensor kunne slutte å klikke med kulepennen sin. Finnes ikke noe mer forstyrrende lyd enn klikka-klikka-klikka..

Nå var det bare én skarve eksamen igjen. Smådyr. Og jeg hadde fem lesedager på meg.. Hvordan i alle dager skulle det gå..? Etter tre store eksamener var jeg så ødelagt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Ønsket om juleferie og lesefri hadde aldri vært større.. Men litt fri skulle det nå bli. Kvelden ble fylt med avslapping og kos, og om seks dager ville det hele være over. Bare å holde ut seks dager til..!

Klinisk eksamen produksjonsdyr og reproduksjon

Åh jada, det har latt vente på seg. Om og om igjen har jeg lovet innlegg, men har det blitt noe av? Nope.. beklager det. I tillegg til zombietilstanden som oppstod under og etter klinisk eksamen, ble også mye av oppmerksomheten min vendt mot den fantastiske kjæresten min. Trening har også blitt en del av hverdagen, og kvelden består ikke lenger av lange kjedelige timer som jeg pleide å fylle med blogging. Generell lese- og skriveleihet etter eksamen har også bidratt til den labre bloggingen, men forhåpentligvis er det noe som vil komme tilbake etter hvert :)

Lovnaden om et blogginnlegg med klinikkdelen høsten 2011 blir droppet, for det skjedde ikke så veldig mye spennende på skolen den perioden uansett. Dagene ble tilbrakt enten i hvite klinikklær eller fjøsdrakt, og resten av tiden måtte jeg gjøre mitt ytterste for å lese pensum. Derfor skal heller hver av de kliniske eksamenene mine få sitt eget innlegg, og vi starter med produksjonsdyr og reproduksjon! Kjør film! …jeg mener, kjør blogging!

Det var onsdag 23. november. I nesten to uker hadde sittet med hodet begravd i bøker og forelesningsnotater, i et desperat forsøk på å lære meg alle de forskjellige sykdommene som kunne forekomme hos storfe, sau, gris, geit og fjørfe (!) – og dette var kun til den ene eksamenen jeg skulle ha den dagen. Del to ville dreie seg som reproduksjon på nevnte dyrearter, samt hest og hund, pluss en trussel om teoridel med mink og rev (grøss). Pensummengden var enorm, men det var lite jeg fikk gjort med det. Det var bare å kjøre på, krysse fingra, og håpe på det beste.. Perioden med mine avsluttende eksamener hadde herved begynt!

Til min lettelse trakk jeg muntlig eksamen på produksjonsdyr og praktisk eksamen på reproduksjon, men nervene var likevel på høyspenn der jeg satt og ventet på at den første eksamenen min skulle starte. Hvis ikke jeg husker feil hadde jeg en hel time med venting, og det er noe av det lengste jeg har opplevd. Jeg var mildt sagt et vrak da det ble min tur og jeg trakk oppgaven min, og det ble ikke akkurat bedre da jeg så hva som stod på lappen.

Et lam har død brått på beite. Det er høst.

Muligens ikke helt ordrett, men det stod ikke stort mer enn det. Første tanke; heeeelsike!! LAM?! Crapcrapcrapcrap! Andre tanke; eeeek, høsten?! Jeg kan jo bare vårsykdommene!! Damndamndamndamn!
«Du må gjerne åpne vinduet mens du har forberedelsestid.» Høh? Åja, det var sensor som sa det, ja.. «Bare ikke stikk av, hehe.» Heeee-heeee, du kan le, tenkte jeg.. Jeg derimot hadde mest lyst til å grave meg et hull i bakken. Men jeg hadde jo ikke noe annet valg enn å la det stå til.

Forberedelsestiden gikk altfor fort, samtidig som jeg knapt kunne vente med å komme i gang og få det overstått. På lappen jeg hadde i hånda stod det ramset opp en rekke lammesykdommer, som jeg overhodet ikke hadde god nok kontroll på. Plutselig føltes det som om jeg bare hadde lest gjennom boka og notert meg sykdomsnavnene, og ingenting om symptomer, forekomst eller behandling. Dette kom jo til å bli gøy…
Heldgvis var eksaminator kjempesnill, og stilte mange ledende spørsmål. Tror faktisk det mest brukte svaret i det rommet var «eeeh… ja..?». Sensor var også i godhjørnet, og slo av en prat med eksaminator om hvordan det var å være veterinær i gamledager, mens jeg jobbet med å få kontroll over nervene og det stadig tilbakevendende jernteppet. Lykken var derfor stor da tiden var ute og jeg kunne puste lettet ut over å kunne gå videre til neste eksamen (det betød da at jeg hadde bestått den første).

Jeg fikk ikke mer enn en halvtime på meg før jeg måtte ut i ilden igjen. I løpet av den tiden stappet jeg i meg så mange vafler som jeg orket, og helte nedpå med kaffe (som om ikke kroppen dirret nok fra før av..). Plutselig ble navnet mitt sagt, og jeg skulle nå følge etter min nye eksaminator og sensor til et annet bygg hvor jeg skulle testes i praktisk obstetrikk. Jeg var bombesikker på at oppgaven min ville gå ut på å rette feilstillinger på (døde) kalver inne i fantomer som skulle ligne en kulivmor, og jeg kunne kjenne selvtillitten øke jo nærmere vi kom obstetrikkbygget. Dette kom jo til å gå lett som bare det!

På veien bort snakket vi om den første eksamenen min, og hva jeg hadde fått som oppgave. Jeg fortalte om lammet, og at jeg generelt sett ikke var så begeistret for småfe. Deres sykdommer var ikke det jeg hadde best oversikt over, og jeg priset meg lykkelig for at jeg ikke skulle ha noe mer med dem å gjøre.
Gjett hvem som ble lang i trynet da hun a) fant ut at hun ikke skulle rette feilstillinger, og b) så to søyer stående foran seg da vi kom fram til eksaminasjonsrommet. «Se hva vi har fikset til deg!» lo eksamaniatoren og ønsket meg lykke til. Oppgaven denne gang lød som følger:

Kan disse søyene brukes i avl?

I alle dager… avlsverdier på SAU?! Men det var ikke det oppgaven gikk ut.. det eksaminatoren mente var «skal vi sette lam på disse søyene?», og det var jo en enkel sak å bedømme. Et rungende «nei» på begge to, da de hadde kronisk mastitt (jurbetennelse) med puss, og en av dem manglet en av jurkjertlene. Så..eh.. ingen flere bebiser på dem. Den verste delen av eksamen var varigheten på den muntlige delen. En og en halv time… så lenge måtte jeg sitte og prate i det vide og det brede om jurbetennelser på sau, bakterier, behandling, om brunstsyklus, drektighetstid og fødselshjelp, om stell av lam, og til slutt om ulike typer for suturer («nål og trå») og hva jeg ville bruke til hvilke inngrep. Det gikk faktisk overraskende bra, selv da han skulle ha meg til å forklare hvordan man utfører juramputasjon (som jeg ikke hadde den fjerneste anelse om da).

Det var himmelsk deilig å bli ferdig med den andre eksamenen, og nå kunne jeg bruke de resterende timene på å spise enda mer vafler, mens jeg ventet på resultatet sammen med de andre på gruppa mi. Men selv om hele kroppen ble fylt med lettelse, var det likevel ikke over ennå. Tvert i mot, eksamensperioden hadde akkurat begynt, og om en uke ventet en ny eksamen. Denne gangen i hestemedisin.

Oppramsingspost

Akvariet ser ut til å stabilisere seg (endelig!), og jeg kan smykke meg med tittelen «har overlevd ammoniakk, nitritt, og cyanobakterier». Jeg har hatt følelsen av at det ingen ende ville ta med dette (hersens) akvariestyret. Men nå, nå kan jeg endelig begynne å se lyset i enden av tunnelen. Nå burde det ikke være de altfor store farene igjen. For å være ærlig så er det lite som kan være så ille som nitrittproblemer.. Vi snakker daglige vannbytter på 20 liter. Armene mine fikk kjørt seg. Men nå er nitritten nede på 0, og har vært der i en uke også, så jeg er optimistisk! Yngelen vokser seg større og større for hver uke som går (i dag er de 5 uker gamle), men jeg skulle gjerne sett at de mer stakkarslige fiskene fikk i seg litt mer mat de også..

Trening! Jeg har per dags dato begynt å trene. Det er overhodet ikke gøy. Faktisk kan jeg ikke fordra det, men jeg ser de helsemessige godene av det, og det burde være motivasjon nok. I dag, som første offisielle løpedag, ble det en 5 km runde på 30 minutter. Holdt på å daue.. Sjokoladen skal også ned på en minimum, og det hjalp sikkert litt at jeg forspiste meg på godteri forrige fredag og var så kvalm at det virkelig ikke fristet med snacks resten av helga.

Forrige uke! Da var jeg (nok en gang) i Sandnes, plassert i den skjeive presteboligen på Høyland, klar for en uke med kurs i kjøttkontroll. Man kan trygt si at jeg har fått min dose med død, blod og slakterier for en stund. Selv om det ikke plager meg nevneverdig (i form av at jeg løper hylende ut), så gjør det virkelig inntrykk på deg å være på et slakteri. La meg nevne at vi var på et nytt slakteri hver eneste dag.. Fire-fem dager med død. Sånt tar på. Var jo ikke rart jeg ikke fikk sove om natta med alle tankene som svirret rundt i hodet, alle bildene jeg hadde sett. Usj. Storfe- og svineslakt er én ting, men kyllingslakteriene var bare i så stor skala, og hadde en så stor og stressende produksjonskapasitet, at det bare ble groteskt hele greia. Dessuten ville jeg følt meg helt hjelpesløs som tilsynsveterinær der, for du har null sjans til å sjekke hvert enkelt individ. Slitsom, slitsom uke.. I tillegg måtte vi opp i otta (som regel rundt seks, en dag halv seks), men jeg takker for den normale døgnrytmen jeg har fått!

Og som om det ikke var nok med det så skulle vi ha eksamen i kjøttkontroll fredagen i samme uke. Praktisk og muntlig, det er mat for meg.. nei fy, jeg blir så i overkant nervøs at det er ikke morsomt engang. Under kontrollen av de to svineslaktene mine var jeg så stresset at jeg ikke engang klarte å bestemme meg for hvilken skrott jeg skulle ta først.

Studiet ellers; jeg er inne i min verste høst hittil. Jeg kjenner presset, jeg kjenner stresset, jeg..klarer ikke å komme i gang. Forhåpentligvis får jeg sparket meg selv i ræva ganske snart, og jeg håper at floken løsner snart. Det er ikke mange ukene igjen. Og pensumet er altfor stort. Her må jeg gjøre det jeg hater mest; plukke ut det som er mest sannsynlig å få på de kliniske eksamene.

Ferskvareprat; jeg har endelig kommet på hva det var jeg skulle skrive (og har notert det på mobilen så jeg ikke glemmer det for tredje gang..), så neste innlegg vil være nok en historie fra ferskvareavdelingen!

Ferdig med praksis og tilbake i Oslo

Et noe forsinket blogginnlegg siden jeg har vært tilbake i Oslo noen dager nå, men dagene har gått med til å enten jobbe eller ligge langstrakt på sofaen med et sløvt blikk og enten sett på House på macen eller lest «A Game of Thrones». Gode late dager med andre ord! Og late dager synes jeg at jeg fortjener etter to uker med påsitterpraksis.

Andre uken lignet mye på den første, men likevel var det nye lærdommer i vente. Det ble mer rutinearbeid i forhold til vaksinering av gris (jeg begynner virkelig å få teken på dette nå!), og enda et par runder med avhorning av kalv. Tirsdagens runde måtte være den beste. Nå mente veterinæren at jeg kunne få sjansen til å styre skuta selv. Jeg ble kledd i fjøsets veterinærfrakk og -støvler, fikk på meg hansker, tok tak i varmluftspistolen og trasket avgårde mot kalvene i de altfor store støvlene, mens veterinæren fulgte etter i enkelt overtrekkstøy og med hendene fulle av Rompun, Lidokel og Metacam, pluss en drøss med sprøyter og kanyler. Bonden på sin side kom bærende på skjøteledningen.

Les videre

Praksis-Malene

Første uke med påsitterpraksis hos en produksjonsdyrveterinær er omme, og selv om det ikke har vært den altfor store pågangen av action, men mer av kasus som havner i kategorien «hverdagsmedisin» så er det like mye verdt for meg som om en ku skulle ha ligget i fjøset med et brukket bein. Selv om det er hverdagspraksis for veterinæren så kan det fortsatt være nytt for meg. Jeg kan jo bare nevne grisingsfeber hos purke som et eksempel. Ikke en altfor spennende lidelse (purka ligger bare overende, har feber og får ikke gitt grisungene melk på grunn av jurbetennelse), men jeg hadde jo aldri sett ei purke med grisingsfeber, enda mindre fått vite behandlingen, ergo interessant for meg.

Jeg har også fått massetrening i ting jeg bare ha vært borti på veterinærhøgskolen. Vaksinering av gris er ikke lenger noe problem etter en runde med 400 griser (selvfølgelig med hjelp fra veterinæren, men forstatt; jeg må jo ha vært i nærheten av å vaksinere 200 griser selv), mestring av vaksinering av fullvoksne purker kommer også sakte men sikkert (de er digre!), for ikke å snakke om kastrering av spedgriser. Etter en runde med kastrering av noe som må ha vært 30-40 grisunger har jeg kommet over kneika «læring» og til «egen teknikk», og jeg har funnet en metode som passer meg best. Enda morsommere er det at denne teknikken ikke er den jeg lærte på skolen. Skolemetoden funket fint for min del den, men når jeg nå har lært meg en annen og etter egen mening bedre metode, er det ikke snakk om å gå tilbake til den andre. Smilefjes i margen! Og skryt fra veterinæren (fordi det var hennes metode jeg ble lært), pluss en imponert bonde ;)

Apropos nye teknikker så har jeg også fått prøvd ut en annen metode for avhorning av kalv. Tidligere har jeg bare vært borti varmluftsmaskin hvor man svir vekk hornanlegget, og nå kan jeg også bruke en hovkniv til å skjære vekk det voksende hornet og et glovarmt jern til å stoppe blødningene med. Og gjett hva, jeg likte dette bedre enn varmluften! Her var det jo bare å skjære løs og brenne etterpå, ikke noe «tull» med å følge med på klokka for å telle 10 sekunder først og så nye 30 sekunder. Det ville heller ikke fungert i vårt tilfelle den dagen fordi enkelte av kalvene aldri ble helt sederte (jeg skylder på det faktum av de var overivrige kjøttfekalver av typen limousin pumpet på adrenalin); effekten av varmluften mistenker jeg ville vært laber da, spesielt med tanke på at kalven ofte stakk av fra oss midt i prosedyren.

Det fine med massetrening er at man venner seg til en teknikk og så sitter den. I starten så er man jo alltid klønete, litt nølende og ikke minst usikker fordi man ikke er så dreven. Prosedyrene sitter ikke helt i kroppen, og du klarer ikke en gang å bestemme deg for om du skal stå på venstre eller høyre side av dyret, eller hvilken hånd du skal bruke til hva.
Jeg kan nå med hånden på hjertet si at jeg nesten skal klare å sette infiltrasjonsanestesien ved en avhorning med bind for øynene. Jeg vet også hvordan jeg vil ha det hvis jeg skal vaksinere griser. Jeg kan si til bonden hvordan jeg vil at h*n skal holde grisungene ved kastrering.

Alt dette fordi jeg nå vet hva jeg selv liker. Jeg har fått det lille snevet av erfaring som gjør at jeg nå vet hva jeg foretrekker. Og jeg liker det!

Åja, stemmer..

Det går kanskje under kategorien «dårlig blogging» når man ikke kommer med en eller to oppfølgingsposter, hvorav det ene er et eneste stort jubelinnlegg over å endelig ha sommerferie og det andre er om hvordan det faktisk gikk på siste eksamen samt hvordan det er å ha sommerferie.

Åpenbart så overlevde jeg. Jeg kan ikke si at jeg storkoste meg helt på tampen av forrige innlegg (naturlig nok), og stemningen var heller ikke på topp da jeg åpnet døren inn til eksamenslokalet. Akvamedisin.. tjohei… Jeg hadde aldri vært så klar for ferie som jeg var da. Hele temaet fisk er et stort snork for meg. Jeg klarer bare ikke å se det interessante med det. Eksamen gikk det så som så med. Det er vanskelig å si. Hele skiten var bare kjedelig. Det var kjedelig å sitte der, kjedelig å måtte skrive noe, kjedelig å bruke hjernen til å formulere gode setninger (eller i det hele tatt å huske hva man hadde lest om obskure fiskelidelser). Enkelte oppgaver var greie, andre ikke fullt så morsomme. For å nevne et eksempel hadde jeg gjort meg kjent med produksjonssyklusen av både laks og kveite. Hva får vi spørsmål om? Torskeoppdrett. Da var det dags for litt oppdikting og bruk av sunn fornuft, og forhåpentlig er det nok til å hente litt poeng.

Jeg gjentar «kjedelig», for det er den eneste måten jeg kan beskrive eksamenen på. Ingen av spørsmålene var skikkelige hjerne-twistere (vel, kanskje de var det, men da kunne jeg ikke svaret uansett.. pokkers nodavirus-infeksjon på torsk..), og verst av alt var en hel oppgave om velferd og helse hos oppdrettslaks. Misforstå meg rett, denne typen er jo drømmeoppgaven. En synseoppgave hvor man kun diskuterer, man kan jo nesten skrive hva man vil for det er jo bare din egen mening!
La meg nå minne dere på et par ting igjen: jeg kjedet meg, jeg var kjempesliten og trøtt, kun sommerferie stod i hodet på meg. Der og da kunne jeg ikke fått noe verre. Jeg orket rett og slett ikke å ha en mening om lakseoppdrett, orket ikke å bruke to kalorier på å tenke ut hvordan jeg skulle svare eller hva jeg skulle ha med. Nei, gi meg heller en faktaoppgave som jeg kan ramse opp svar jeg har pugget, det kreves lite å skrive noe som er ren oppgulp fra notatene. Men, jeg fikk da ned hele tre sider med noe jeg føler er ren svada. Blir spennende å se hva resultatet blir. Dette kan jo gå alle veier.

Apropos resultater. Eksamen jeg hadde i praktisk patologi (du vet, den såkalte «stresstesten») som jeg følte det gikk nedenom og hjem med… jeg fikk en B. Nei, jeg tror det ikke helt selv. Sensor må ha røyka sokkene sine eller spist noe giftig sopp som gir hallusinasjoner, eller begge, for jeg hadde aldri tenkt tanken å få en B. Jeg var skråsikker på at det ble en D, i beste fall en C. Men B? Pfff, no way in hell! Så det var noen her som måtte gni seg i øynene, sjekke igjen, gni øynene nok en gang, sjekke.. joda, det står fortsatt en B der. Jeg har lyst til å rope ut at min besvarelse ikke kan ha vært av B-kvalitet, men tydeligvis har den det. Og jeg klager ikke, så.. hurra!