Ekskursjon til Vestlandet, del 2: Hjelmeland

Vakre Årdal i Hjelmeland.

Første eksamen er unnagjort (mer om den i neste innlegg), på tide å fortsette der jeg slapp. Det tok sin tid, men her er del to av studieturen til Vestlandet.

Det var en litt smålaber gjeng som stod på bryggekaia i Stavanger og ventet på at fergen skulle legge til havn, slik at vi kunne komme et steg nærmere destinasjonen vår. Forvirringen var også stor da det viste seg at stedet vi skulle til het Høiland Gård, for var vi ikke nettopp på Høyland..? Aaaha, det var Høyland med Y, og ikke I. Rrright. Åh, dette var altfor tidlig på morgenen.

Les videre

Ekskursjon til Vestlandet, del 1: Sandnes

Teaser-bilde; gjett hvor vi dro! Og ja, ett stykk smånervøs Malene ute på kanten der.

Søndag 1. mai var starten på den to uker lange studieekskursjonen til Vestlandet. Kull 07 var blitt delt i to og min halvdel satte kursen mot Høyland i Sandnes for å tilbringe den første uken der. Jeg var en av få som valgte den mest behagelige transporten, nemlig fly fra Gardermoen til Sola flyplass. Bilturen var sikkert fin den, men for meg fristet 45 minutters flytur mer enn 8 timers biltur (og hvis jeg ikke tenkte det på veien over, så ville jeg i hvert fall ha tenkt det når vi skulle hjem igjen!).

Etter innstendig pakking med det store spørsmålet «hva trenger jeg for to uker» hengende over meg fikk jeg til slutt trykket kofferten sammen, samtidig som jeg gamblet på at det ikke ville bli den altfor store overvekten (det var litt vanskelig å se over kanten på kofferten og ned på den bittelille badevekta mi), og kommet meg ned på Oslo S for å ta flytoget til Gardermoen.

Les videre

Glasgow adventures (del II)

(Beklager forsinkelsen, her er del to av Glasgow adventures – som forresten ble et skikkelig langt innlegg!)

::Les del I her::

Det manglet heller ikke på høfligheten da vi ankom Beersbridge Lodge. Vi hadde såvidt fått bagasjen vår løftet ut med hjelp fra taxisjåføren da det stod ei dame, Tracy, i døra til hostellet og ønsket oss velkommen inn. Til tross for sin spede kroppsbygning ville hun absolutt hjelpe oss med bagasjen vår – både opp trappa til inngangsdøra, og ned trappetrinnene til underetasjen hvor rommet vårt var – men vi takket nei (forhåpentligvis på en høflig måte, vanskelig å vite, uansett hva jeg sa følte jeg meg likevel ikke like høflig nok i forhold til deres fjonge fraser).

Selve bygget var akkurat som å tre inn i en britisk tv-serie; vegg-til-vegg-teppe, høyt under taket, og store flotte vinduer. Okaj, dårlig beskrivelse, men dere skjønner hva jeg mener. Rommet vårt var også veldig, veldig bra. Nesten litt overraskende bra med tanke på hvor lite vi egentlig betalte for å bo der. Kunne kanskje vært litt varmere der, men nå er jo jeg en skikkelig frysepinne. Men, det var jo ikke her vi skulle være!

Les videre

Glasgow adventures (del I)

(Pause fra min egentlig ganske ueffektive eksamenslesing)

Dagen var søndag 5. desember, og flyet fra Torp Sandefjord til Edinburgh hadde planlagt avreise ti over ni på kvelden. Se det skje. Ikke overraskende var flyet forsinket. Problemer i Skottland visstnok. Og det var ikke annet å gjøre enn å vente tålmodig, kaste et blikk på skjermen i ny og ne (eller nistirre som jeg gjorde) bare for å se at forrige utsettelse ble erstattet av en ny. Med tanke på at flyene hele den forrige uken hadde blitt kansellert fryktet vi (det vil si Hilde og meg selv) at enden på visa ville være at vi aldri kom oss ombord på Ryanair. Vi kunne høre flere skotter rundt om i venterommet klage høylytt over hvordan de hadde sittet fast i Norge i over en uke på grunn av kansellerte flyavganger. Hit skulle de i hvertfall ikke komme igjen med det første! Var det her jeg skulle gått bort til dem og sagt at mesteparten av de kansellerte flyene kom som en følge av at Edinburgh ikke hadde de-icing? Nuvel. Vi var heldige, og kunne stige ombord rundt halv elleve på kvelden. Derimot så det mørkt ut med toget vi skulle rekke fra Edinburgh til Glasgow. En forsinkelse på halvannen time var nok til å kjøre kjepper i hjulene våre, men vi hadde likevel et lite håp.

Les videre

There and back again

Kanskje ikke like imponerende som Bilbo Baggins’ reise, men helgens tur til danskeland føltes veldig som en «there and back again»-hendelse siden den foregikk over en så kort tidsperiode. På fredag etter forelesning raste jeg avgårde i retning sør, og en togtur, en båttur, og enda to nye togturer, med til sammen 9 timer i reisetid, kom jeg omsider til sjarmerende Aalborg hvor jeg ble tatt i mot av Ragnhild. Etter snart et år med «jeg må komme å besøke deg», var det på tide å sette planene til verks, og selv om det bare ble lørdagen vi fikk utnyttet timene, så var det absolutt verdt den lange reisen. Jeg storkoste meg :) Dette var akkurat den typen ferie jeg trengte etter mattrygghetseksamen, og jeg har til og med blitt litt brun. Eller… rettelse; jeg har fått ørtenhundre nye fregner. Hovedpoenget her er at jeg ikke ser ut som et hvitt laken lengre.

Men nå er jeg da altså tilbake igjen i Oslo, og nyter de resterende timene som er igjen av 2. pinsedag før studiehverdagen brutalt presser seg på igjen 08:15 i morgen. Nei vent, 09:15 er det i morgen! Hurra! Dessuten er det også ChampiVet League (fotballturnering for de som ikke tok den..) på NVH i morgen. Så for de som føler trangen til å se en eks-håndballkeeper i aksjon på grusbanen i et mål som er altfor stort i forhold til det hun er vant med, så er Adamstua stedet. I år har jeg til og med fått tak i hansker, så det burde hjelpe litt på hvor mye jeg tør å utsette hendene mine for ;) Jeg krysser alt jeg har for at jeg unngår forstuede fingre i år.

Jeg vil at Stavanger/Kristiansand-toget skal kjøre innom Larvik!

Jeg var på Fagerfjell i helga og storkoste meg med solskinn, snø, ekstreme mengder godteri (jeg kommer til å være mett i en uke) og slalåmkjøring. Men det er i grunn ikke dette jeg skal skrive om her.

Da jeg skulle komme meg tilbake til Oslo igjen på søndagen var det Stavanger/Kristiansand-toget som plukket meg opp i Kongsberg. Og by the way; hurra for regionstog som kun stopper på kun fire stasjoner før Oslo i stedet for ørtenhundreogførti!
Jeg trengte bare å komme ombord før jeg kjente godfølelsen. Dette toget likte jeg! Mørkt treverk, røde stoler og generelt en varm følelse. Hah, dette slår Vestfoldbanen allerede med sitt blå og grå inventar!

Men det ble jo bare bedre; billettkontrolløren var usedvanlig munter og hyggelig, og snakket til meg som om jeg var en gammel bekjent. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt paff, og følte meg forferdelig frekk som satt og snakket i telefonen; men jeg er jo vant til at kontrolløren såvidt kikker på billetten og enda sjeldnere ser meg i øynene.

Ellers var toget stille. Aaaah. Ingen hylerunger, ingen fjortiser, ingen treningslag. Deilig.
Den eneste lyden var når de annonserte neste stasjon (fire ganger med lyd da altså) med den herlige sørlandsdialekten :) Det er noe annet enn å høre «ja, da ær’e Tønsbær’ neste».

Til og med de andre passasjerene var hyggeligere! Da jeg skulle gå av toget hadde jeg pga støle skuldre store problemer med å få bag’en på ryggen. Plutselig kjenner jeg noen ta tak i den ene reimen og holder den ut for meg. Det er altså nabopassasjeren som har reist seg for å hjelpe meg. Det må være første gang! «De på Vestfoldbanen» ville bare ha glodd på meg og sikkert ledd innvendig.

Så ja, jeg vil mye heller kunne ta dette toget enn Vestfoldbanen, men så heldig er jeg ikke.. Sukk.