Okamiden (spoilere)

Etter Capcoms store suksess «Okami» var det nok mange som ventet spent på lanseringen av etterfølgeren «Okamiden» som skulle bli utgitt på Nintendo DS; og jeg var intet unntak. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg var innom sider som play.com, platekompaniet.no og cdon.com for at jeg ikke skulle misse slippdatoen for spillet. Og da datoen først ble offentliggjort måtte jeg sitte utålmodig og vente på dagen som aldri syntes å komme. Jubelen var derfor stor da cdon sendte meg en mail om at spillet mitt var sendt og at jeg kunne vente det i løpet av 1-2 dager.

I første omgang var jeg så ivrig på å få spillet at det var det samme hvor bra eller dårlig det ville være, bare jeg fikk det! Jeg har jo skrevet om min reaksjon til første trailer av Okamiden tidligere, hvor jeg ikke var spesielt imponert. Nå fikk jeg bare prøve å legge det til side.

Les videre

Professor Layton and The Lost Future (spoilerfri)


Nok en gang befinner jeg meg låst til Nintendo DS’en min i flere timer enn jeg har lyst til å innrømme. Stylusen er på plass i høyrehånda og jeg trykker som en galning rundt på skjermen for å lete etter hint coins og skjulte puzzles. La Layton-manien begynne!

Det var et gledelig gjensyn da den karakteristiske åpningsmelodien dukket opp, og jeg var klar til å begi meg ut på et nytt eventyr. Selve historien skal jeg ikke fortelle om, så du kan være helt sikker på at dette innlegget er spoilerfritt i forhold til plottet. Og jada, jeg skal la være å avsløre løsninger på oppgavene.

Les videre

Professor Layton and The Eternal Diva (film)

Timingen kunne ikke vært mer perfekt! I går dumpet filmen «Professor Layton and The Eternal Diva» ned i postkassen min, og i morgen slippes det tredje Layton-spillet; «Professor Layton and The Lost Future». Akkurat hva som skal til for at jeg blir skikkelig gira for en ny runde Layton-mani. Jeg er kanskje i overkant entusiastisk, men jeg er en sucker for små gleder!

Har du spilt Professor Layton på Nintendo DS’en din tidligere og samtidig tenkt at dette hadde vært moro å se i filmformat, så er absolutt Eternal Diva noe du burde få med deg. For jeg vil tro at denne typen film kanskje ikke faller i smak for «utenforstående». Layton-spillene har for meg en egen sjarm som jeg ikke kan få nok av, så filmen var midt i blinken for meg!

Halve moroa er selvfølgelig gjensynet med Hershel Layton og lærlingen hans Luke, og filmen starter i klassisk Layton-stil med en gåte. Det er nesten så jeg får lyst til å rive til meg tv-skjermen for å løse den selv, og slik fortsetter det. For ja, i filmen er det lagt opp et par gåter, og du kan uten å bruke mange kaloriene se for det at dette like godt kunne ha vært et av spillene. Det som er annerledes, og veldig, veldig uvant, er jo at Layton og Luke løser dem helt på egenhånd uten at du har en finger (eller en stylus) med i spillet. Allikevel er det fortsatt morsomt å komme fram til det samme svaret.

Jeg vil ikke komme med spoilere og fortelle hele handlinga, men kort sagt blir Layton og Luke invitert til en forestilling der en tidligere student av Layton har hovedrollen. Hun mener at hennes avdøde venninne har blitt gjenfødt i form av en liten jente, og trenger hjelp til å finne ut om dette er virkelig eller ikke. De andre gjestene er ikke der for å se forestillingen, men for å være med i «trekningen» om å få evig liv (bygger på en myte om en drikk fra Ambrosia). I operasalen er det en mann (med et fransk navn jeg ikke husker, og ikke hadde klart å stave uansett) som har andre planer, og han kidnapper alle gjestene. De kan fortsatt kjempe om den gjeve prisen, men da må de komme seg igjennom et par gåter. Layton og Luke blir selvfølgelig dratt med i «moroa». Ugler i mosen? Å jada, men jeg skal ikke fortelle mer.

Filmen likner som sagt veldig mye på spillversjonene, og den feiler litt (i likhet med spillene) med tanke på plottet. Det er komplekst på den måten Layton-spillene pleier å være komplekse. Enkelte ting er helt åpenbare, mens andre ikke bestandig henger helt i hop, og plutselig kommer konklusjoner opp fra intet. Men du skjønner alltid litt i forveien hva som egentlig foregår eller hva som kommer til å skje videre. Så du får bare leke brødhue og være litt likegyldig, og heller la deg underholde.

Dette er nok ikke en film jeg kommer til å se om igjen med det første, men den er absolutt verdt en plass i (den allerede overfylte) dvd-hylla mi. Og med tiden (når jeg nok en gang befinner meg i en fase med Layton-abstinenser) vil jeg nok dra den fram igjen og tilbringe halvannen time foran tv-skjermen.

Mystery of Time and Space

Det er år og dag siden jeg spilte Mystery of Time and Space (MOTAS), og ikke bare er det kjempegøy (og frustrerende) å spille det igjen, men det har også kommet nye/flere nivåer! Jeg spilte ferdig (til og med nivå 20 – enkelte påstår at det er level 21 også, men jeg kommer ikke videre; nivå 20 ender med at jeg går inn i et mørkt rom) i går, men føler likevel at jeg har lyst til å ta en runde til. Selvfølgelig vil jo spillet bli enklere nå som jeg husker hvor jeg skal lete og hva jeg ser etter, men det stopper ikke meg fra å føle meg superintelligent :)

For de som ikke har hørt om MOTAS før så dreier det seg kort sagt om å komme seg ut av låste rom. Dette er ikke enkelt. For å finne eller få tak i nøkkelen til døren som bringer deg videre til neste nivå (og neste låste rom) må du løse oppgaver, lete etter hint, flytte rundt på ting, og bruke mange hjerneceller på knekke de ulike nøttene. Det er litt som med Professor Layton-spillene; jo vanskeligere de er, og jo lengre tid du bruker, desto smartere føler du deg når du endelig skjønner logikken og får det til.

Greit, jeg skal la det gå litt tid før jeg begynner på nivå 1 igjen. I mellomtiden kan jeg jo bare spille Crisom Room eller Viridian Room!

Prøv det! Og husk å trykke på alt ;)

Professor Layton and The Lost Future

Flere enn meg som gleder seg?

Platekompaniet slipper spillet 22. oktober, så under en måned igjen folkens!

Jeg sjekket tilfeldigvis Play (som slipper spillet 15. oktober og til en billigere penge, pokkers 200 kroners-tollgrense i Norge..) og kom over en Professor Layton-film kalt «Professor Layton and The Eternal Diva». Interessant. Men også litt merkelig. Jeg lurer på om Layton passer like godt til film som spill. Bare en måte å finne det ut! 10 britiske pund er jo ikke akkurat ille heller.

Okamiden – Nintendo DS

Det er en stund siden jeg hørte at det skulle komme en oppfølger til Okami, og jeg tok på det tidspunktet en liten hallelujadans inni meg. Okami er et av de desidert beste spillene som har kommet til Nintendo Wii! Jeg rundet det i romjulen, men har ikke fått fingern ut til å fortelle om det ennå, så et innlegg om dette fantastiske spillet kommer ved en senere anledning.

Aller helst skulle jeg sett at oppfølgeren, som heter Okamiden, også kom til Wii, men en eller annen japandude bestemte at det skulle komme på Nintendo DS. Javel, tenkte jeg, hvorfor ikke? Jeg er da stor fan av DS’en min også. Men nå som jeg har kikket litt rundt på trailere for dette nye spillet (slippes i Japan en gang dette året, så det er vel en stund til det når Europa) er jeg ikke helt sikker på hva jeg synes om det.

Noe av det slående med Okami er grafikken. Bare det å løpe rundt og se alle de forskjellige verdenene er underholdning nok for meg i en periode, i tillegg til at Amaterasu (ulven, hovedkarakteren) er så.. eh.. anatomisk riktig, sett fra en nerdete veterinærstudents ståsted. Hun beveger seg så livaktig. Dette bidrar til å øke den visuelle opplevelsen av spillet.
Det ser ikke ut til at DS’en klarer å skape den samme magien. Ja, jeg er fullstendig klar over at man ikke kan sammenligne Wii og DS, men trenger de å lage alt så innihampen firkantet (les; ikke myke linjer) i DS? Dere kan jo bedømme selv:

Ungen på ryggen til Amaterasu – nei, vent, i Okamiden er det ikke Amaterasu men Chibiterasu (jeg begynner å lure på om spillet er beregnet for 10-åringer) – skal visst være avkommet til Susano og Kushi. Samma det, men selv om dette «beviser» at spillet ikke tar for seg det samme som skjer/skjedde i Okami, så får jeg en intens følelse av en reprise her. Samme stedene, samme musikken, samme gudene (ser det ut til), samme penselstrøk, samme fiender.. De har jo til og med Orochi i bakgrunnen! Jeg liker heller ikke hvordan Chibiterasu er utformet. Eller hvordan hun løper. Sa jeg løper? Jeg mente hopper.. som en kanin. Selve bakgrunnsgrafikken er jo den samme, bare av lavere kvalitet, men igjen; ingenting slår Wii (kanskje PS3, men vi holder oss til Nintendo).

En annen ting jeg også lurer på, og som muligens vil bli et irritasjonsmoment hvis jeg ender opp med å kjøpe Okamiden, er hvordan man aktiverer penselen. Jeg ser for meg at jeg holder DS’en min; styreknapper til venstre, A-, B-, X- og Y-knapp på høyre, som sikkert er for hopp og angrep..og noe annet kanskje..? For å måtte holde inne en av dem mens man prøver å tegne tror jeg vil bli ekstremt plundrete! Så.. er det en av disse L eller R som gjelder da eller? Uansett så må man jo trykke, finne fram stylusen, tegne, legge fra seg stylusen, trykke/aktivere, og så få effekt – hver eneste gang!

Huff, jeg innser at jeg har blitt negativt innstilt til dette spillet, og jeg tror det har noe å gjøre med hvordan Okami (tilbake til Wii igjen nå) endte. Ingen spoilere, men jeg hadde ventet noe annet når de først skulle lage en oppfølger. Jeg føler ikke at historien med Amaterasu ble avsluttet, og at Okamiden fører oss tilbake til Nippon er ikke det jeg hadde håpet på. Kanskje jeg endrer mening når det kommer flere videoer om hvordan man spiller Okamiden, men selv det vil ikke kunne endre hva jeg mener om grafikken. Tror jeg.

Til sammenligning, så dere lettere kan se hva jeg mener om grafikk og slikt, gir jeg dere Okami:

The Legend of Link’s Distractions

Jeg har aldri spilt Zelda selv, men har allikevel klart å få med meg mye av historiene i en rekke av spillene; takket være min bror. I owe it all to him.
Da jeg var liten var det ikke snakk om at jeg fikk lov til å prøve spillene til brodern. I hvertfall ikke når han selv holdt på med dem! Aller helst ville han ikke ha meg i rommet, men ved å klage til mamma gikk han med på å la meg få sitte å se på (helst uten å puste for høyt). Sånn ble det da til at jeg slo meg til ro med å se på at han spilte. Og.. jeg syntes det var gøy. Gøy nok i hvertfall. Og hvis det var et bra spill med en god historie og fin grafikk; vel, dess bedre for meg.

Dette henger da altså igjen den dag i dag. Jeg trives med å se på andre spille. Merklig nok. Ikke misforstå meg, jeg liker å spille selv, uten tvil.
Som nevnt, hvis historien er bra (som i Zelda) har jeg det like gøy med å følge med på tv-skjermen selv om det ikke er jeg som holder kontrollen.

Derfor lo jeg ekstra godt da jeg kom over denne YouTube-videoen, fordi det stemmer så innmari godt!
Damn, der la jeg merke til at skaperen av videoen har fjernet muligheten for andre å legge til videoen. Jaja, da får det bli med en link da (fnis.. Link..).
Det er altfor mange sidequests for vårt eget beste ;)

Shinshu Plains

Okami-elskere vet hva jeg snakker om. Lukk øynene og nyt musikken.

Jeg innser at jeg har glemt å skrive innlegget om Okami som jeg mente å gjøre for snart et år siden da jeg først begynte å spille det (wow, det har vært en lang pause fra Okami må jeg si!), så kanskje jeg skal få fingern ut og skrevet om det snart. Mulig jeg venter til etter jeg har rundet spillet :)
Men til dere der ute som ikke har spilt/spiller Okami; dere vet ikke hva dere går glipp av! 

EDIT;
Når jeg først er i gang… Ryoshima Plains:
 

Professor Layton and Pandora’s Box (spoilerfri)

Forrige gang jeg spilte et Professor Layton-spill (Professor Layton and the Curious Village) tok det meg sånn cirka to dager før jeg hadde rundet spillet. Jeg satt nærmest konstant og spilte på DS’en! Det sier jo litt om hvor avhengighetsskapende dette fenomenet er. Det er som de reklamerer for; a satisfying, infuriating, satisfying again puzzle solving game. For man blir seriøst helt gal i hodet av enkelte puzzles, men samtidig føler man seg innmari smart når man klarer oppgaven.

Derfor var det ett stykk «glede seg som en liten unge»-Malene som tok turen ned til Platekompaniet forrige fredag (release date og det hele..) for å kjøpe oppfølgeren Professor Layton and Pandora’s Box. Forventningene var store. Ville det være like bra? Hvilke nye puzzles har de kommet opp med nå? Er de vanskeligere, lettere, eller av samme kvalitet? Hva er historien de har lagt opp til? Hva er The Molentary Express sin rolle i dette? Pandora’s Box?
Det høres kanskje rart ut å være så opphengt i et Nintendo-spill, men sånn er det nå i mitt tilfelle.

Forventningene ble innfridd. Igjen rundet jeg spillet i løpet av et par dager (det at jeg måtte jobbe fredag og lørdag ødela litt..). Maken til fantastisk spill skal du lete lenge etter! Greit, du skjønner kanskje litt av «cluet» etterhvert, men det stopper deg ikke fra å bli like forbløffet over den endelige konklusjonen. Igjen har man over 150 puzzles å bryne seg på. Varierende vanskelighetsgrad; noen er rimelig enkle, mens andre bruker du nærmest en halvtime på før du må ty til en walkthrough (fy, jeg vet..) for i det hele tatt å komme videre. Men man begynner å tenke på en litt annen måtte etter å ha vært igjennom det første spillet. Man får liksom en sånn «puzzle solving»-brain. Ser ting litt annerledes. Og det er jo en fin utvikling.
I tillegg er det andre småpuzzles underveis; som å mosjonere et bælfeit hamster, sette sammen et kamera, eller å lage te – Hershel Layton er jo kjent for sin kjærlighet til te (han er jo britisk tross alt..).

Jeg tror jeg må konkludere med at jeg muligens liker Pandora’s Box bedre enn Curious Village, men da fordi man i Pandora’s Box ikke er «stuck» i samme by hele spillet. I oppfølgeren reiser man flere steder. Man er ombord på et tog, og man besøker to byer. Mer sier jeg ikke. Men det er god ting. I starten hadde jeg på følelsen at hele handlinga bare skulle skje ombord på toget, noe som ville blitt uhyre kjedelig i lengden – men jeg rakk akkurat å tenke den tanken før toget ankom den første byen.

Så nå er det bare å lene seg tilbake, konsentrere seg om pensum og eksamen neste uke, og håpe på at produsentene får ræva si i gir med å oversette Professor Layton 3 (tror den heter The Last Time Travel eller noe lignende).

Liten edit: Grafikken er selvfølgelig like nydelig som i det første spillet, og jeg koser meg virkelig med de små filmsnuttene som dukker opp innimellom all oppgaveløsingen. Men så har jo jeg alltid vært en anime-junkie, hehehe.. :P

Professor Layton and Pandora’s Box trailer

Puzzlemaster

I dag kom jeg over en Nemi-stripe (se under) som tok meg tilbake til de to dagene jeg nærmest sammenhengende satt og spilte et av de mer fantastiske spillene jeg har vært borti på min flunkende nye Nintendo DS; Professor Layton and the Curious Village. Et spill med mysterier, gåter og logisk hodebry – og ikke minst en fantastisk grafikk! Hovedpoenget med spillet er å løse gåter med ulike twister, samtidig som det er lagt opp til en historie og et mysterium. Man går rundt i landsbyen for å lete etter hint som skal hjelpe deg med å oppklare mysteriet, og mens man gjør det møter man på mange av de rare innbyggerne som alle er store fans av gåter, og som ikke lar deg gå videre før du har hørt og løst gåten(e) de har å by på.

Av gåter kan jeg nevne noen få:

  • Den fantastiske «du har 16 liter vann, og tre kar som hver rommer 16, 9 og 7 liter, og du skal fordele vannet slik at du får to kar med 8 liter i hver» – det tok en halvtime for å si det sånn.
  • En rekke påstander hvor du skal finne ut hvem som snakker sant/lyver.
  • Ren sannsynlighetsregning (ikke min sterkeste side..huff).
  • Gåter hvor det hele går ut på hvordan setningene er formulert.
  • Synsbedrag.
  • Geometriske utregninger.
  • Og så klart denne «tre ulver og tre kyllinger skal over en elv, kun to og to sammen, men ulvene kan ikke være i flertall», eller enda bedre «tre ulver, tre sauer og tre kålhoder».

Og mye, mye mer! Det er totalt 150 puzzles i spillet, så det er nok å gjøre – selv etter at du har løst mysteriet. Oppfølgeren kommer sent i september (til svimlende pris i forhold til Curious Village), og jeg gleder meg som en liten unge!

Her er Nemi-stripa, klarer du å løse den? Hvis ikke har jeg lagt til min lille løsning under bildet :)
Hvorfor jeg ikke får til å legge stripa ut i full størrelse aner jeg ikke, men det burde da være mulig å trykke på bildet for å få det i full format.

De fleste vil nok klare å løse denne ved hjelp av logisk tankegang, men jeg er en stor tilhenger av likninger, og de er derfor min venn i nøden når det kommer til slike gåter.
X er hvor gammel han er nå. «Om to år» er derfor «X+2», mens «dobbel så gammel for fem år siden» blir «2 ganger (X-5)»;

X + 2 = 2(X-5)
X + 2 = 2X – 10
X – 2X = -10 – 2
-X = -12
X = 12

Han er 12 år gammel nå. Og det stemmer jo; om to år (altså når han er 14) blir han dobbelt så gammel som han var for fem år siden (12 – 5 = 7). 14 er dobbelt så stort som 7.

Gøy!! Man, jeg savner å spille Professor Layton..!