Sau i storbyen

Det er merkelig hva to uker langt borte fra normal sivilisasjon gjør med deg. Etter en studietur til Vestlandet med en uke på Høyland i Sandnes og en uke i Årdal i Hjelmeland, er det et ganske stort miljøskifte å komme tilbake til Oslo igjen. Å være så lenge ute i gokk har transformert Oslo til en stor, ukjent og litt uhyggelig storby (det bør nevnes at jeg havnet rett i et krangel mellom politi og narkotikamisbrukere nede på Oslo S). Jeg føler meg plutselig som en sau i storbyen, og alt virker skremmende i forhold til den rolige hverdagen «ute på landet». Den umiddelbare reaksjonen var; hjelp, det er masse folk rundt meg!! Det er en stor overgang å gå fra et sted hvor man måtte kjøre ti minutter for å komme til nærmeste butikk (mer om oppholdet på både Sandnes og Hjelmeland i fremtidige blogginnlegg), til å være tilbake i en by hvor nærmeste matkilde er over gata.

Miljøskadet, sa du? Oh yes. Og det føles veldig rart. Men på et vis konstanterer det at jeg ikke har noe brennende behov for å bli boende i Oslo etter endt studietid. Jeg kan like gjerne finne meg et annet sted i Norge hvor jeg kan få meg jobb og bosette meg. Jeg sier ikke at valget faller på steder som Sandnes eller Hjelmeland (det finnes en mellomting.. Hjelmeland er mildt sagt øde..), men jeg kunne kanskje tenkt meg Stavanger, som jeg hadde et hyggelig gjensyn med i dag.

En annen overgang er å plutselig være helt for meg selv. Jeg har bodd og vært sammen med minst tre andre personer konstant i to uker, og nå sitter jeg her og tenker at det var da fælt så stille det var rundt meg nå. Ikke en lyd. Ikke en gang lyden av sauebjeller og breking (som jeg forsåvidt ikke kommer til å savne i de sene natterstimer..). Rart!

Men det er selvfølgelig godt å være hjemme igjen. Man blir sliten av å leve i en koffert i to uker, havne i en kollektiv-situasjon med kø på badet, stå opp grytidlig, holdes våken av fordømte sauer når man vil legge seg, flytte toalettsaker frem og tilbake uendelig mange ganger, og generelt det å bare være på flyttefot. Jeg har savnet enkle ting som å ha tannbørsten min i skålen på badet, muligheten til å kunne legge skittent tøy på vask og ikke i en pose, å ha andre klær enn det du akkurat har pakket med deg (og som har gått på rundgang i to uker, med like mange omganger i vaskemaskinen), og macen min med tilgang til internett.

For ikke å nevne andre tv-kanaler enn nrk1, 2 og 3, men den historien sparer jeg til et annet innlegg.

Takras

Ikke meg altså, men fysiske takras.

Det er kanskje for kaldt ennå, men så fort mildværet setter inn (vær så snill og kom snaaart!) bringer det også med seg faren for å få et aldri så lite snøskred i hodet. Skummelt. Snø er én ting, men er det en isblokk som faller ned er det nok natta for de fleste av oss.

Det er bra at det henges ut varselvimpler på bygninger, men jeg blir alltid litt i tvil om hvor på fortauet jeg skal gå (jeg kan jo ikke gå ute i gata, selv om jeg føler meg tryggere der). Det mest naturlige ville være å gå helt ytterst på fortauet, mot veien – typen så langt unna som mulig. Men vil det ikke være sånn at et fritt prosjektil ikke vil falle 90 grader rett ned?

Jeg er ingen fysiker og har aldri likt fysikk heller, men vil ikke en kladd med snø/is stupe utfor takets kant og falle i en bue nedover (og utover, vekk fra huset)? Ergo vil det ikke da være tryggere å holde seg helt inntil husveggen?

Takk, nå får i hvertfall ikke jeg sove.

Og hvis ikke jeg har klart å ødelegge nattesøvnen din; tygg litt på disse to tingene.

  1. Ikke tenk på at du hele tiden må svelge.
  2. Når øyelokkene dine er igjen, hvordan ligger øyeeplene dine? Altså, hvor «kikker» du? Er de i sin normale posisjon, eller forsvinner de oppover eller nedover i øyesokkelen? Hva er «sovestillingen» til øynene dine?

Jeg er ond.

Sorry.

Frykt og fobier

Jeg kom over dette innlegget på WordPress sin hovedside da jeg logget ut, og det handler om en person som heter Jamie og vedkommedes 10 fobier. Inspirasjonen traff meg og jeg fikk lyst til å lage min egen liste. Jeg vil nok ikke kalle alle punktene mine for «fobier», men det er generelt ting jeg godt kunne klare meg uten.

  1. Edderkopper; Jeg hater dem (!) og frykten har bare eskalert med alderen, og nå får jeg grøsninger bare av å tenke på dem. Det er noe med alle beina. Noe med uberegneligheten deres. De er bare.. skikkelig, skikkelig ufyselige.
    Edit: Jeg hadde tenkt å legge ved et bilde av en edderkopp som illustrasjon, men jeg klarte det ikke. Så langt har altså arachnofobien min gått. Høh..stas..
  2. Øyne; Ikke misforstå, øyne fascinerer meg. Jeg synes øyne er fine, og jeg elsker å tegne dem. Men jeg har en ta-på-øye-fobi. Jeg takler det bare ikke. Hverken å ta på mitt eget øye eller å se at noen andre tar på sitt øye. Hvis noen skal ta på seg linser må jeg snu meg vekk. Selv når folk klør seg selv i øyet må jeg kikke en annen vei fordi jeg er «redd» for at de skal komme innpå øyet med en negl eller noe. Øyeoperasjoner på TV? Glem det. Og du kan jo bare se for deg hvilket prosjekt det er for meg å få ut et vippehår som har kommet seg innpå øyet (et syn for guder).
  3. Stå på kanten av noe-høydeskrekk; Fly, kikke ut vinduet fra en høy bygning, berg-og-dal-baner og lignende plager meg ikke i det hele tatt. Men det å stå på kanten av noe (fjell, bro, veranda) og ha sånn halvveis fotfeste, ja, da kjenner jeg at det svimler for meg.
  4. Klaustrofobi; Hvis jeg er et sted hvor det er såpass trangt at jeg ikke får flyttet armene mine over hodet eller bøyd beina blir resultatet en smått panisk Malene. Jeg husker den gangen jeg hadde blitt for stor til å krabbe rundt i disse lekestativene i Bø Sommarland og nærmest satt meg fast i en av plastikktubene.
  5. Stikk i hjertet; Jeg skulle veldig gjerne likt å vite hva «stikk i hjertet» kommer av. Hva den fysiologiske bakgrunnen er. For jeg liker ikke at noe som gjør så vondt ikke har noen åpenbar forklaring, i hvertfall når det har med hjerteregionen å gjøre. Generelt akutte smerter hvor jeg tenker alt fra blodpropp til «nå sprakk pulsåren min» er lite hyggelig. Ugh, jeg kan for mye anatomi og fysiologi.
  6. Elektroniske lys i mørket; Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg liker ikke disse små lysene til TV’en, konsoller, stereoanlegget osv. når det er mørkt i rommet og jeg skal sove. Det er ikke forstyrrende, det er rett og slett skummelt… av en eller annen merkelig grunn. Og jeg må snu meg den andre veien for ikke å ligge å stirre på dem. Hva jeg forventer at skal skje/ikke skje aner jeg ikke. Når jeg var liten hatet jeg også disse selvlysende stjernene som var klistret i taket mitt.
  7. Trapper med åpning mellom trinnene; Dette er storebroren min sin skyld som syntes det var uhyre festlig å gripe tak i føttene mine da jeg skulle gå ned/opp kjellertrappen. Jeg tror det er en form for monster under senga-frykt. Bare her er det monster under trappa.
  8. Insekter i «flokk»; Flygemaur, maurtue, klynge med babyedderkopper, you name it. Når insekter blir mange kribler det under huden min. Fysj!
  9. Lyn og torden; Sikkert en ganske vanlig frykt blant folk, men for meg gjelder det bare når jeg er hjemme. Er jeg ute, på skolen eller på besøk hos noen, så synes jeg det er kjempespennende og gøy! Virkelig fascinerende. Mens hjemme er jeg livredd og ligger med hodet under dyna for ikke å se lynglimtene.
  10. Sprøyter; Ikke det å se en sprøyte, se andre få sprøtyestikk eller det å faktisk sette en selv (ærlig talt, jeg skal jo bli veterinær!), men det å skulle få sprøyte selv. Det har riktignok bedret seg litt med årene (jeg husker jeg nesten svimet av da jeg skulle få poliomyelittvaksina), men jeg er ikke noen kjempefan av å få nåler stukket i meg. Blodprøver er aller verst fordi de tar så lang tid, og det er synd for jeg har lyst til å kunne bli blodgiver.

Wow, dette var faktisk ikke så lett som jeg trodde! Allerede etter punkt 4 stod jeg fast, og jeg har brukt innmari lang tid på å fullføre dette innlegget. Men der er altså mine 10 ting. Noen som sier seg enige i punktene? Eller er uenige, og tenker at jeg er en skikkelig pingle? ;) Lag gjerne en liste selv også!

Ås

Jeg nevte tidligere i et innlegg at jeg i tillegg til fortellingen om lammingsvakta hadde et eget innlegg om Ås å komme med. Til alle dere som måtte bo ute på Ås; no offense. Jeg har ikke noe imot…åsinger? Ås var bare så innmari strake motsetningen til Oslo, det var alt. Ta det med ro, jeg skal da skryte litt også.

Ås er…er…innmari langt ute i gokk! Vi brukte en time på å komme oss dit fra Oslo med bil. Jeg synes Tusenfryd ligger et stykke unna, og vi kjørte forbi det, og enda litt lengre. Veiene oppover dit er ikke noe særlig å skryte av heller, men jeg skal ikke klage siden jeg var passasjer i baksetet.

Da vi kom fram var første prioritet å få handlet litt mat, og til å være et så lite sted skulle det vise seg å være lettere sagt enn gjort; dere har jo ikke annet enn enveiskjøringer og blindgater. Ås sentrum var lite. Knøttlite. Vel, det slår Kvelde «sentrum», men allikevel.. Jeg kan til nød se sjarmen i det. Alle butikkene hadde «Ås» i navnet sitt; Ås Fargerike, Ås Frisør, Bunnpris Ås, Kafé Ås osv., og alt virket veldig intimt. Som om alle som bodde der kjente hverandre. Jeg hadde fått fnatt. Larvik er jo ikke noen gedigen by den heller, men der er det i hvertfall flere ukjente enn kjente.
Også var det det med severdigheter. Det var jo ingenting der. Jeg ser jo bare for meg når veterinærhøgskolen skal flyttes ut til Ås og en del av studentene kanskje må flytte etter (med mindre de vil pendle fra Oslo, 1 time hver vei); de kommer jo ikke til å ha noe å gjøre. Etter en uke i Ås tror jeg du har fått med deg det som er å få med seg. Et annet problem som kanskje vil oppstå ved økt innvandring av studenter; er det boliger nok der? Er det deltidsjobber nok der? Blir spennende å se.

Derimot skal det sies at universitetet var storslått! Hovedbygningene til UMB er slik jeg skulle ønske at NVH så ut. De har den gamle, fine stilen som minner om britiske universiteter, og som gir deg (i hvertfall meg) følelsen av å gå på en høyere utdannelse, at man «skal bli noe». På NVH har vi ett fint bygg (hovedbygget), men det kan ikke måle seg med bildet over, og resten av området består av gamle, kjedelige mursteinsbygg, og det er ikke sjelden jeg får lyst til å minne meg selv på at jeg faktisk går på et studie hvor bare 70 personer kommer inn hvert år, og at jeg etter endt studietid vil være veterinær. Bare fordi bygningene og campus i seg selv ikke skriker det mot meg.

Nuvel.. Vi får nå bare håpe at de nye byggene som NVH skal flytte inn i bygges i den samme sjarmerende stilen, og ikke noe fancyschmancy som liksom skal være nyskapende og moderne.

Hva skjer når man ikke har sovet på 30 timer?

Noen gang lurt på dette? Vel, jeg er et levende bevis på hva som skjer etter en våkentilstand på 30 timer (i tillegg til å ha vært fysisk aktiv og spist særdeles lite);

Sånn rent bortsett fra at du er ubeskrivelig trøtt, er du også ekstremt sliten og kroppen prøver å si ifra at noe er galt..konstant. Du fryser, selv om det kanskje er varmt, og du fryser enda mer hvis det er kaldt ute (som i dag hvor det faktisk lavet ned snø). Kroppen føles nummen, spesielt lemmene, og fingrene lystrer ikke som før, de skjelver. Konsentrasjonen får seg en støkk også, og du får vanskeligheter med å følge med, tenke logisk, og i det hele tatt å formulere en god norsk setning.

Du er også kvalm (kan ha noe å gjøre med at jeg har levd på Gjende-kjeks og Cola en hel natt), eller uvel om du vil, og svimmel. Og egentlig en smule dag-forvirret. Siden du ikke har hatt noen avslutning på en dag, har du heller ikke hatt begynnelsen på en ny dag. Alt har bare gått i ett, og samtidig føles det ut som evigheter siden det som bare skjedde 6-7 timer tidligere. Det som skjedde for 12 timer siden føles som om det skjedde for to dager siden.

Noen lurer kanskje på hva jeg har drevet med?

Jeg har vært på lammingsvakt (nattevakt i sauefjøset på Ås Universistet), som jeg vil fortelle alt om senere. Heh, jeg har også et innlegg å komme med om selve Ås. Uansett, selv etter søvn på 10 timer føler jeg fortsatt behovet for å ligge under dyna med øynene lukket, så jeg tror jeg skal adlyde kroppen og legge meg igjen.

De togene, de togene..

Jeg fortsetter trenden fra forrige blogginnlegg og vil skrive om tog. For en annen ting jeg ikke helt liker med Vestfoldbanen er at den bestandig er stappfull i strekningen Oslo S-Drammen. Jepp, bestandig. Det være seg klokka elleve på formiddagen eller ti på kvelden. Hver bidige gang er det en kamp uten like å få tak i sitteplass (helst med kjøreretningen, hilsen frøken fort bilsyk), og jeg liker det ikke.

Denne går til dere pendlere; det går jo mange, mange, MANGE tog fra Oslo S/Nationaltheatret som stopper på Lysaker, Skøyen, Asker og Drammen. Vi snakker en mengde lokaltog og en del regionstog (blant annet mitt kjære tog som går til Stavanger). Bare se på hva jeg fant fram på nsb.no!

Dere kan jo bare velge og vrake hvilke tog dere vil ta!
Så hvorfor føles det som om ALLE velger Vestfoldbanen?! 
Jeg ta det toget fordi det er det eneste som går nedover til Larvik/Sandefjord. Det må ikke dere.

Hjernen er et merkelig organ

Jeg har ikke tenkt å gå inn på hvor fantastik og kompleks hjernen er sånn anatomisk og fysiologisk sett. Tro meg, jeg kunne ha snakket lenge om det, uten at jeg vet så himla mye. For jeg er utrolig fascinert over hvordan den og egentlig hele kroppen bare er bygget opp av celler. Alt vi er er liksom bare celler. Vel, bare og bare.. Men jeg synes bare det er merkelig å tenke på hvordan en haug med spesialiserte celler (neuroner) kan være kilden til at som styres i hver enkel organisme. Hukommelse, bevegelse, personlighet – alt er liksom der oppe.

Det jeg skulle snakke om var min hjerne. Min hjerne som har lagret masse unyttige og nyttige ting opp gjennom årene. Min hjerne som har lett for å skjønne matematiske problemstillinger, synes det er gøy med sære fysiologiske prosesser, men som ikke klarer å fatte en fordømt skit av.. la oss si fag som samfunnsfag eller religion. Min hjerne som ganske enkelt kan la seg manipulere og lure. Dette er greia:

Når jeg leser pensum som er uhyre kjedelig er det best for hjernen min om det er stykket opp i mindre biter. Si at du har 120 sider du må lese (som jeg hadde i dag). 120 sider med ufattelig kjedelig drittfag. Og du må gjennom det. Koste hva det koste vil. Men her kommer det merkelige. Hvis disse 120 sidene er delt opp i 12 kapitler (eller flere) på bare 10 sider hver så føler jeg meg langt mer opplagt og motivert til å lese enn hvis det var tre kapitler á 40 sider.

Men hvorfor? Det er da 120 sider åkkesom, så det burde da ikke ha så mye å si. Men det har det da altså.
Er det noen andre der ute som fungerer på samme vis?

Ekskursjon

I går var dagen for den «store» ekskursjonen til et slakteri med kull 07 fra NVH. Jeg har taushetsplikt overfor slakteriet, så jeg kommer ikke til å nevne hvor jeg var. For alt dere vet kan jeg ha vært i indre gokk. Nå har jo ikke dette så mye å si, for jeg kommer ikke til å komme med noen negative anklager her eller hyle høyt om store mengder avføring på slakteskrottene – for det var det ikke. Enkelt og greit.

Jeg får vel også advare dere vrimlemager og dere med altfor god visuell fantasi om at «ekle detaljer» vil forekomme. Så hvis du ikke har lyst til å vite hvordan en slakteprosess foregår, bør du klikke deg vekk nå.

Les videre

Latskapen lenge leve?

I dag la jeg merke til en litt underlig reklame på et gammelt Prior-bygg oppe i Nydalen. «Matvarer levert på døren» stod det. Det var til og med lagt til en nettadresse. Så er dette det nye? Nå skal man altså handle mat på nett og få dem på døra? Går det an å bli mer lat?
Vel, det er sikkert en fint tilbud for de over 80 som er dårlig til beins, og ikke har familie som kan hjelpe dem med ukeshandelen. Men når jeg tenker meg om så er det jo ikke mange 80-åringer som har datamaskin og internett…
Dyrt var det der også. Så det kan ikke være rettet mot studenter. Hvem er målgruppen?

Eldre og kollektivtransport

Jeg må innrømme det. Selv om jeg tenker at jeg burde reise meg og gi bussetet mitt til den gamle damen eller mannen som humper seg inn på bussen, så er jeg ikke den første til å sprette opp. Jeg liker å sitte. Der. Sa det. Så jeg venter heller et par sekunder ekstra for å se om noen andre litt lengre framme tilbyr setet sitt. Men så er det jo ikke alltid det er nødvendig, fordi det er opptil flere ledige seter.

Men eldre kan være noe merkelige folk.

Ikke bare nekter de å la deg gi plassen din til dem, men de skal absolutt ha det setet som er lengst bak i bussen, med det resultat at de tviholder på den gule stangen og skjeller ut bussjåføren fordi han har begynt å kjøre. Joda, man venter til de eldre og skrøpelige har satt seg, men hvorfor i svarte tar de ikke det første ledige setet? Hvorfor risikere å gå gjennom halve bussen?

I et tilfelle for ikke så lenge siden skjedde nettopp dette, i tillegg til at samtlige folk (inkludert meg selv) ville gi fra seg plassen sin etterhvert som denne mannen beveget seg lengre og lengre bakover i bussen. Men neida. «Jeg skal ha det setet der,» sa mannen gjentatte ganger, litt sint, og pekte med en skjelvende hånd bakover i bussen mens han svaiet fram og tilbake for hvert skritt han tar.

Kanskje de bare ikke vil være til bry?