Vi prøver igjen..

Som plaster på såret skal det i dag ikke bare komme et (dårlig, oppsummerende) innlegg, men faktisk to innlegg! Det første får starte som en fortsettelse fra forrige blogginnlegg.

Skøyteteknikken på ski bedret seg sakte men sikkert utover det som var igjen av vintersesongen, men skikkelig god ble jeg aldri. Likevel ser jeg på det som seier når jeg tenker på forbedringen fra første gang jeg fikk på meg skia, til den siste turen. Med litt kondistrening fremover, så vil det nok gå enda litt lettere når vinteren kommer om et halvt år.

Også var det dette med at samboeren skulle binde fast bikkja i meg.. Det skjedde faktisk, men det ble bare et par turer rundt på flat mark, da jeg hadde nok med å holde meg på beina og overleve. Det ble ikke mye skøyting der gitt, da mine patetiske forsøk på å legge vekta over på ett og ett bein kun ville resultert i tryning. Ikke hadde det gått noe fortere heller, for bikkjas hastighet var raskere enn jeg noen gang har fått til på ski.. Men tryning ble det likevel, for det er ikke alltid like lett å huske på å slippe snørekjørestrikken når bikkja forsvinner ut i snøfonna, ei heller å bremse ned i tide.

Og apropos tryning! Jeg har gått til innkjøp av terrengsykkel (White 29 Ultimate) og nok en gang skal et nytt prosjekt settes i gang; lære seg å sykle i terrenget. Grus og skogssti er én ting, trerøtter og store steiner midt i løypa er noe helt annet. For ikke å snakke om manglende kondis og styrke i beina. Her kan utviklingen bare gå én vei; oppover.

603632_10152820498035314_755701729_n

På en sykkeltur i pinsen trynet jeg tre ganger, og best var den siste gangen. Smal sti, høyt grass på hver side, og med egentlig ganske god følelse i forhold til flyten. Så kom en diger trerot som krysset stien. Denne roten tilhørte en like stor trestubbe som stod ved kanten av stien. I tillegg til kondis og styrke, mangler jeg også teknikk.

Kort fortalt kom jeg ikke over trerota, fikk bråstopp, fikk derimot ikke spent meg ut av klikkpedalene, med det resultat at jeg tipper sidelengs og lander oppå trestubben før jeg forsvinner ned i krattet. Og best av alt; mens jeg lå der begynte ting å gjøre ganske vondt. Det sved.. overalt! Åjada, jeg hadde landet i et kratt med brennesle. Og der lå jeg, på ryggen med sykkelen over meg (beina fortsatt spent fast i pedalene).

Men alt i alt var det en fin tur, til tross for mindre hyggelige opplevelser som de tre tryningene, brenneslen, punktering av bakdekk, stekende varme, konstant oppoverbakke siste biten hjem, puls i hundreoghelvete, og det at jeg kjørte meg fullstendig tom. Etter den turen kommer alle fremtidige sykkelturer til å være bra ;)

Tilbakeblikk fra sommerjobben: Mindre artige hendelser i veterinærpraksis

Selv om det er en flott opplevelse å kunne prøve seg som veterinær når man har midlertidig lisens, så finnes det også et par ting jeg helst skulle ha vært foruten. I stedet for flere små (og dårlige) innlegg, så tar jeg heller liste-varianten denne gangen ;)

  • Selvinjeksjon med lidokain (lokalbedøvelse) i fingeren. Det var den store kastrere grisunger-dagen, mildt sagt.. 222 grisunger skulle få smake på skalpellen, og jeg skulle være den heldige (og eneste) veterinæren i grisefjøset. Lokalbedøvelse i hver testikkel, langtidsvirkende smertestillende i nakken, merke grisunge (heldigvis bonden sin jobb), og senere selve kastreringen. Om og om igjen.. til det uendelige.. i hvertfall nesten. Det er ikke rart man er litt uoppmerksom og surrete i hodet når man nærmer seg grisunge nummer 200, og da er det fort gjort i stikke gjennom grisen og treffe fingeren på den andre siden. To erfaringer rikere; adrenalinet i blandinga sørger for jækla god vasokonstriksjon (fikk ikke presset ut en eneste bloddråpe!), og bedøvelsen setter rimelig raskt inn!
  • Mannevonde purker. Alltid like gøy med digre purker som prøver å spise deg opp. Ekstra festlige er de man forventer skal være så syke at de helst bare vil ligge.. Hadde ei purke med MMA (mastitt, metritt og agalakti, på godt norsk; jurbetennelse, livmorbetennelse og melkemangel) som lå flatsides, tydelig allmennpåkjent, helt til første sprøyte kom. Det ble en festlig forestilling for bonden da jeg hadde seks sprøyter til å gi henne… Jeg hadde det ikke så gøy.
  • For mye anestesimiddel til et dyr. Jeg har lært leksa mi.. Enough said. Dyret overlevde, og vi fikk i samme slengen testet hvor mye anestesimiddel dette dyret faktisk tålte.
  • Nabojævelen. Når kua du undersøker oppfører seg eksemplarisk, samme hvor vondt den måtte ha. Hun står til og med stille når store mengder antibiotika og smertestillende skal sprøytes inn i henne. Og så er det nabokua som prøver å sparke deg tilbake dit du kom fra!
  • Kalver som reiser seg under avhorning. Blir ofte en form for rodeo jeg helst skulle ha unngått. Kalverodeo i seg selv virker ikke særlig trygt, og tro meg, det blir ikke noe bedre med en varmluftspistol på full guffe i hånda.
  • Kvige på avveie. På et eller annet merkelig vis så klarte en kvige å presse seg inn under metallinnredninga og ut på fôrbrettet. Vips så var kviga løs i fjøset! Heldigvis fikk vi henne inn igjen uten altfor store problemer.
  • Brytekamp med slaktegris. Se for deg et stort rom i et grisefjøs (type løsdrift). Gulvmaterialet er talle, ergo ikke det letteste å bevege seg i. Her er det sånn cirka 50 slaktegris. Hver av disse veier 30-40 kg. Alle skal ha en injeksjon med penicillin. Gris får panikk når de presses opp i et hjørne. Kan trygt si jeg fikk god trening..
  • U-sving. En annen ting jeg fikk god trening i var å ta u-sving med bilen. Utrolig gøy å kjøre rundt på ukjente områder :P Spesielt når både gps’en i bilen og kartfunksjonen på iPhonen bestemmer seg for å gå ut i streik…midt utpå bondelandet med bare dyrket mark rundt seg.

Neste innlegg; Artige hendelser i veterinærpraksis :)

Veterinær på midlertidig lisens

Sommeren 2012 er herved over, og det er tid for å vende tilbake til studenttilværelsen. I løpet av de siste to månedene har jeg både fått prøvd meg som samboer og som veterinær; en «prøveperiode» på voksenlivet kan man jo kalle det. Samboerskapet funket strålende, og det var desto mer trist å skulle returnere til Oslo igjen. Sommerjobben var heller ikke mye å klage på, og jeg har tilegnet meg store mengder kunnskap og nye erfaringer!

Jobben som veterinær startet tidligere enn antatt, og jeg fikk en knapp uke med gjennomgang/praksis før jeg plutselig stod på egne bein sammen med en assistent. Heldigvis for meg var denne personen kjempedyktig, og veldig god å ha når jeg stod fast eller trengte litt hjelp fra noen som har sett en god del flere kasus opp gjennom årene. Tror den mest brukte setningen de første ukene var: «har du vært borti dette her før, eller?».

Første dagen var jeg så nervøs at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg tryglet og ba inni meg om at første pasient skulle være en enkel vaksine. Eller helsesjekk på valp. Eller tannrens. Bare det var noe enkelt og greit. Helst kunne alle pasientene den første dagen komme inn for noe «enkelt og greit». Men neeeeida.. Ti minutter ut i arbeidstida dukket første pasient opp; en unghund som haltet. Faen. Halthet er kanskje noe av det vanskeligste man kommer borti.. spesielt når det ikke er noe særlig med funn, som selvfølgelig gjaldt for denne hunden. Røntgen ble tatt og viste ingen forandringer, og etter gode råd fra assistenten min (om hva man faktisk gjorde med slike tilfeller..) kom vi fram til at vi satt den på smertestillende og så det an ei uke. Hørte ikke noe mer fra eierne, så da må det ha vært noe ufarlig og forbigående.

Ukene gikk unna en etter en, og jeg fikk prøvd meg på en hel drøss med kasus. Alt fra avrevne klør på både hund og katt, mistanke om hjernehinnebetennelse, brudd i ei tå, purker med dårlig matlyst, føll med skade på hornhinna, til kyr med heftig jurbetennelse. Jeg har også blitt dreven på kastrasjon av hunnkatt (selv om jeg bare tok tre), og til og med fått prøvd meg på kastrasjon av hannkaniner. Og jeg har fått erfare at kaniner tåler ekstremt mye anestesi…kremt… Jeg har også fått erfare at katter kan reagere med å flippe helt ut, i stedet for å slappe av, ved sedasjon (vi skyldte på «dårlig dop», hehe). Og at chihuahuaer tåler jækla mye medetomidin før de slapper av!

Ute på gårdene (som det er veldig deilig å «rømme til» dagen etter en slitsom dag på klinikken med mange… spesielle… eiere) har det gått mye i rutinearbeid som avhorning av kalv, kastrasjon av grisunger og jurbetennelse hos ku. Men jeg har også fått være med på ei ku med skjede-/børprolaps (som endte i nødslakt).

Viktigst av alt har jobben i sommer fått meg til å innse hvor klar jeg er for å komme ut i arbeidslivet. Jeg har mye igjen å lære, og bøkene som ikke rakk å bli åpnet i sommer skal definitivt tas i bruk igjen snart. Folkene jeg jobbet med i sommer var også helt fantastiske, og jeg trivdes veldig godt!

Nå er det bare å telle ned; 30. november har jeg hatt min siste undervisningsdag!

I mellomtiden får vi se om det dukker opp noen innlegg med enkelte historier fra sommerjobben ;)

Trening, fordypningsoppgave, rettslære og sommerjobb..

..det er tid for oppramsingspost!

Treninga går fortsatt bra, og jeg har begitt meg ut på «ordentlig» intensitet, hvor jeg får lov til å gå over 130 i puls. Jej! Faktisk har jeg ligget for høyt i puls siden jeg er i så dårlig form, men det kommer seg nok etter hvert. Den høye pulsen har i hvertfall ikke ført til noen negative helseeffekter (annet enn hyperventilering på bakketopper). I tillegg har funnet mange fine terrengløyper oppi Maridalen, like ved busstoppet Brekkekrysset. Så dette går fremover! Får vel snart begynne med intervaller igjen også..

Arbeidet med fordypningsoppgaven har også trappet opp, etter altfor mange måneder med dødtid og bortkastet arbeid vi ikke fikk bruk for. Nå jobbes det på hardt for å bli ferdig før sommerferien, og neste steg er å få tilbakemelding fra veilederen vår på teoridelen vår, samt å vente på prøveresultatene våre fra laboratoriet.

Mens dette pågår leser jeg også til eksamen i offentlig veterinærmedisin, som er så tørt og kjedelig at det nesten er latterlig. Kort fortalt sitter jeg og leser lover og forskrifter til den store gullmedalje, og lurer på hvordan jeg i alle dager skal klare å huske alt sammen. Lite hjelper det at øynene blir blytunge etter en knapp time.. Likevel, jeg kommer ikke unna følelsen av «snart sommerferie» (selv om jeg må jobbe med fordypningsoppgava etter eksamen) mens jeg sitter med tekstene foran meg.

Oooog, når sommeren begynner for fullt, så begynner også sommerjobben jeg har fått ved en klinikk i Hedmark. Der skal jeg jobbe som veterinær på midlertidig lisens med både smådyr og produksjonsdyr (annenhver dag), noe som kommer til å bli kjempespennende, samtidig som jeg har litt smånoia. På tide å lese klinikk igjen, og minne meg selv på at «common things occur commonly». Uansett kommer erfaringen til å være gull verdt når jeg begynner den skikkelige jobbsøkinga til høsten. Hjelpes, jeg er snart ferdig utdannet veterinær :D Hvor har alle årene blitt av?!

Drøm i en drøm som blir mareritt

Komplisert tittel, ja? Vel, det passer bra for drømmen jeg skal fortelle om er i seg selv ganske komplisert.

Jeg kan vel starte med å si at jeg er typen som ikke kan nekte for at det finnes spøkelser/gjenferd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro på, men at det foregår mange underlige ting i denne verdenen, som ikke har noen logisk forklaring, det er det liten tvil om. Programmer som Åndenes Makt kan jeg drite i å se på, for da ser jeg gjenferd overalt etterpå eller drømmer om dem. Som i natt.. men jeg hadde hverken sett på spøkelsesprogrammer eller lest om det denne gangen.

Det startet med en helt vanlig drøm som virket ekte (som de fleste gjør), men etter hvert som du merker at du begynner å våkne så skjønner du at du er i drøm. Så skjer det at jeg «våkner» fra denne drømmen, men jeg sover fortsatt. Altså går jeg over i en ny drøm, men her tror jeg at det er ekte og at jeg faktisk har våknet. Så kommer panikken. I senga så føles det som om noen ligger oppå meg. En stor tung person som holder meg nede, jeg har ikke sjans til å reise meg. Jeg «åpner» øynene (anførselstegn fordi jeg fremdeles sover og ikke åpner øynene på ordentlig) og ser ingen, men fortsatt blir jeg holdt nede og jeg får nesten ikke puste. Prøver å hyle, fordi jeg er bombesikker på at det er et gjenferd som holder meg nede (dere husker avishistorien om hun som ville heve kjøpet av et hus fordi det spøkte og hun følte at et gjenferd la seg oppå henne i senga? Det var denne saken som raste gjennom hodet mitt på det tidspunktet).

Jeg får dyttet «personen» over og ut av senga, og får satt meg opp. Kikker rundt meg, ingen å se.. Hva forventet jeg? En grå skygge? Jeg begynner å tro at det bare var innbildning helt til jeg legger merke til at gardinene mine er trukket til side (merk at jeg drømmer fremdeles). Det ene vinduet mitt er dekket av dugg, og på det er det noen som har brukt fingeren sin til å skrive «I SEE YOU!».

Og så våkner jeg. Skrekkslagen. Men.. Ingen følelse av at noen ligger oppå meg lenger, og gardinene er like lukket som de var kvelden før. Likevel må jeg virkelig summe meg for å finne ut av hva som var hva. Jeg hadde jo vært bombesikker på at jeg våknet den første gangen, var jeg da våken nå? Joda.. våken.. og ingen gjenferd..

Guess I’m back..

Jeg har vridd hjernen min i forhold til hvordan jeg skulle skrive dette innlegget. På den ene siden har jeg all den fritiden jeg har ønsket meg det siste halve året, men på den andre siden så føles det ut som om hjernen min har blitt omgjort til grøt. Derav den lille skrivesperren.

Det har gått noen dager siden siste kliniske eksamen, og jeg begynner smått å hente meg inn igjen både fysisk og mentalt. Et halvt år med lesepress og stress, som toppet seg til tusen de siste tre-fire ukene (og spesielt de siste fem dagene!), gjorde sitt med meg. Men nå er alt topp! Og en hel måned med juleferie venter meg!

For at det ikke skal bli én eneste stor oppramsingspost vil jeg prøve å dele opp det som omhandler selve klinikkdelen jeg har vært gjennom i høst (burde ikke bli så langt, fordi jeg knapt nok kan huske hva jeg har vært gjennom) og det som omhandler de kliniske eksamenene. Kanskje jeg til og med ender opp med et innlegg per kliniske eksamen også.

Men, det jeg prøver å fortelle, er at det skjer ikke med det første. Etter eksamensperioden kjennes det ut som om IQ’en har falt et par hakk, og slikt blir det ikke gode innlegg av!

Såh.. tilbake, men ikke helt tilbake :)

Fint vær + eksamenslesing = dritt

Den ene tingen jeg hater med å ha eksamen på denne tiden av året er at jeg må sitte inne og lese når det er strålende vær ute. Det finnes ikke noe mer demotiverende..

Men når jeg likevel bare har ting å lese og ikke trenger macen, så hadde det kanskje vært verdt et forsøk å legge seg i en park. Flott, da har vi en plan for morgendagen. I mellomtiden; suuuuuuukk.

Nærmer seg..

Andre del av studieekskursjonen kommer, jeg må bare finne tid og inspirasjon til å skrive den først (samt redigere litt bilder). Så ingen fare, jeg har ikke glemt den. 

*trommevirvel*

I dag kom det nye sim-kortet mitt fra OneCall! Hvis du ikke skjønner hvorfor det er en stor begivenhet les her. Men det gjenstår  et problem; aktiveringsdatoen er fortsatt 6. juni. Så derfor har jeg sendt en hyggelig liten mail til OneCall hvor jeg spør om de kan framskynde overføringen fordi jeg gleder meg sånn til å ta i bruk den nye mobilen min.

Og ja, nå driver jeg og sjekker mailen min hvert bidige kvarter (selv om jeg innerst inne vet at jeg ikke kommer til å få svar med det samme) for å se om jeg får noen tilbakemelding.

Distrahert midt i eksamenslesinga? Aldri.

iPhonen har kommet!

Men lykken er kortvarig dessverre, for det er (ifølge OneCall) to og en halv uke til jeg får det nye sim-kortet mitt. Så da skal jeg altså tortureres i mange dager ved å måtte se på den avslåtte iPhonen min, liggende i esken sin, med plastikken på.. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det er bedre å få telefonen først og vente på sim-kort, enn å ha aktivert sim-kort og ingen telefon. Det bare hjelper ikke så mye her og nå!

Åjada, jeg har vært inne på tanken å klippe til mitt nåværende sim-kort sånn at det passer inn i iPhonen, men med min flaks hadde jeg sikkert bare ødelagt skiten også hadde jeg sittet her uten mobil i det hele tatt.

Fingrene er i hvertfall krysset for at den estimerte datoen kun er estimert. Apple mente jo også at jeg ville få den nye telefonen min 23. mai, og den dukket opp i dag.. så.. det er lov å håpe!

Det er lov å misse en dag av BEDA når…

(Jeg fortsetter i samme stil som forrige innlegg).

  • … man er ute og tar en øl eller to med fantastiske kolleger.
  • … du har hatt din siste offisielle arbeidsdag.
  • … du har klart å holde BEDA gående i 29 dager.
  • … det er siste dagen. Siste dagen er et dumt sted å ryke på, men på et vis føler jeg at det er greit.
  • … du faktisk tar deg tid til å lage dette innlegget når du heller burde ha lagt deg til å sove.
Jeg skal prøve å komme med et bedre innlegg etter noen timer med søvn hvor jeg oppsummerer BEDA og annet rask.
God natt.