«Dyremishandling på Farmen»

Jeg gir meg ende over. Side2 skrev i går et innlegg om hvordan en av farmendeltakerne hadde opplevd situasjonen der en av kuene hadde blitt dårlige, og det mangler ikke på reaksjoner fra mannen i gata. Jeg reagerer selv, men min reaksjon er motsatt, og irritasjonen går heller på hvor uvitende enkelte folk kan være. Før dette intervjuet ble skrevet burde kanskje folkene involvert sjekket litt fakta her og der, for som veterinærstudent kan jeg ikke unngå å hisse meg opp over gale påstander og utsagn (jada, saken ble heftig diskutert på skolen i dag, hvor vi konklusjonsmessig sett bare måtte riste oppgitt med hodene våre).

Farmendeltakeren mente TV2 dro hendelsen litt for langt, og kommentarer under viser misnøyen over at god TV går foran dyrs velferd. Kua led av melkefeber. Det er en veldig vanlig sykdom hos kyr etter at de har kalvet, og kommer av en mangel på kalsium i kroppen. Mangelen oppstår fordi melkeproduksjonen blir for stor i forhold til kroppsreservene. Selv om det kan få alvorlige konsekvenser er det ikke ansett som en hyperakutt tilstand for kua. En god beskrivelse vi har lært på studiet i forhold til om noe er akutt eller ikke, er om du kan drikke opp kaffen din før du setter deg i bilen og kjører. Ved melkefeber kan du drikke opp kaffen din..

Jeg skal ikke uttale meg om kuas smertepåkjenning, men melkefeber i seg selv er ikke vondt. Mangelen på kalsium fører til lammelse av muskulaturen og dyret klarer ikke å stå oppreist. Derfor velger jeg heller å tro at all stønningen kom av frustrasjon, fordi kua ikke fikk beveget seg og heller ikke skjønte hvorfor, enn at det kom av smerter. Hun lå ikke av egen fri vilje, men av muskellammelse. Det at hornene ikke var blitt kalde (ennå) da veterinæren dukket opp tyder også på at det ikke var noen krise. Hornene (og andre ekstremiteter som øre og bein) vil bli kalde som følge av at den perifere sirkulasjonen nedsettes ved at hjertet slår saktere (hjertemuskulaturen er som annen muskulatur også avhengig av kalsium for å kontrahere).

«Man skal ikke ta fra en ku kalven sin så jeg måtte holde kalven opp inni båsen samtidig som kua veltet rundt.»

Ehm, det er da ingen problemer med å ta kalven vekk fra moren? Til opplysning kan jeg meddele at det er vanlig praksis i det fleste melkefjøs; både ordinære (hvor kalven tas vekk med en gang) og økologiske (hvor den tas vekk etter noen dager). Og du fjerner den jo heller ikke fra henne hvis du står og holder den på utsiden av boksen (hvilket minner meg på at det kua står i ikke er en bås, men en boks.. joda, flisespikkeri.. I know). Alternativet er jo at kua faller overende og knuser kalven. Da tror jeg heller hun klarer seg uten for en liten periode.

Det sies også at veterinæren brukte for lang tid på å komme til gården. Har vi glemt hva slags program dette her er? Alt foregår jo langt ute i gokk uten noen form for tradisjonelle veier og lignende! Og veterinæren har sikkert en jobb, og hva vet vel de om hva han holdt på med da han fikk telefonen? For eksempel kan han ha stått opptatt med en alvorlig feilstilling på en kalv som skulle fødes (man drikker ikke opp kaffen sin ved fødselsvansker), og da må det gå foran ei ku med melkefeber.

«Det var også en del dramatikk etter dyrlegen kom. Han hadde jo utstyr fra 1911 og noe av det gikk i stykker så det ble litt blodpøl og sånn. Det var litt halvdramatisk, forteller hun.»

Nå har jeg kun sett det som ble vist på TV-skjermen, men utstyr fra 1911?! Han hadde et termometer, en sprøyte, en kanyle og kalsium til å sette intravenøst. Hva pokker er det som er fra 1911 her? Termometeret kanskje, hvis det var et kvikksølvtermometer – men det funker da på samme vis!

Og dette med «blodpøl»; hva tror du skjer når du stikker en kanyle inn i en vene på størrelse med en sykkelslange, som rommer en god mengde blod under trykk? Å herregud, selvfølgelig vil det komme blod! Og det er en grunn til at man setter kanylen inn først før man kommer med sprøyta, det er meningen at man skal se at det renner blod. For det første vet man at man traff, og for det andre kan man se på blodfargen om man enten er i en arterie eller en vene (venøst blod er mørkere).
Jeg kunne heller ikke se at noe ble ødelagt, så jeg skjønner ikke hva dette dreier seg om.

Suuukk. Hvis det var så traumatisk, hvorfor ikke stille spørsmål til veterinæren da? Det hadde ikke kostet mange kaloriene å spørre veterinæren der og da om det skulle blø så mye.

Advertisements

Anatomisk butikk

Illustrasjonsbilde (c)www.medinor.no

De aller fleste har vel fått med seg at jeg er en veterinærstudent – hvis ikke; hei, jeg går på veterinærstudiet! Å klatre oppover på fjerde år bringer med seg ulike krav om klinisk kunnskap, deriblant suturering. Før jul gikk jeg til innkjøp av en nåleholder på den eneste butikken jeg visste om som solgte det. Jeg husker ikke selve navnet på butikken, men den ligger like nedenfor Holbergs plass, vegg i vegg med Tullin’s Café. Butikken i seg selv er for meg som en godtebutikk er for en syvåring – masse, masse morsomme ting!

Men…

Jeg er ikke typen til å klage «offisielt», men fy fader så dårlig kundebehandling de har der! Det er andre gangen jeg var der da jeg kjøpte nåleholderen. Første gang var for å kjøpe skalpellblader (vi holdt på med disseksjon i anatomi), og da var det såvidt jeg ble ekspedert (selv om det var to ansatte der!), og enda vanskeligere var det faktisk å få kjøpt bladene.

Damen: Hvorfor skal du ha skalpellblader?
Jeg: Jeg er veterinærstudent.
Damen: Men.. hva skal du bruke de til?
Jeg: Vi har disseksjon på skolen nå.
Damen: …
Jeg: Og vi trenger egne skalpellblad.
Damen: … (kikker rart på meg)
Jeg: Vi lirker fram bittesmå nerver og blodkar, så jeg trenger noe som ikke er en stor kjøttkniv.

Jeg fikk nesten lyst til å si at jeg lovet å ikke bruke dem til å påføre meg selv kuttskader. Uansett fikk jeg nå kjøpt bladene, og tenkte ikke noe mer over den noe labre kundeservicen.

Det var før jeg kom tilbake igjen. Nå vet jeg ikke om det var samme person som sist gang, med vedkommende bak disken stod kun og nistirret på hva nå enn hun holdt på med. Døren plinger når noen åpner den, altså må hun ha hørt meg. Jeg stilte meg også foran disken, og kikket på henne… mer og mer intenst. Jeg vet at du ser meg, tenkte jeg. Og..så gikk hun?! What the fuck?
Jeg må faktisk lene meg litt over disken og si «unnskyld, kunne jeg fått litt hjelp?» for å fange oppmerksomheten hennes.

Damen: Ja? (kikker oppgitt på meg, som om jeg var tidenes avbrytelse)
Jeg: Jeg skal øve meg på å sy sting, og da trenger jeg en nåleholder – hvor mye koster det her?
Damen: Hvilken skal du ha?
Jeg: Øh.. Hvilke har du?
Damen: (dyyyypt sukk)
Jeg ser at det henger nåleholdere borte på veggen og går over.
Jeg: De er ikke priset, hvor mye koster de?
Damen: Bare ta den du skal ha så sjekker jeg prisen.
Jeg: (Men jeg vil jo vite prisen først, jeg skal jo bare ha en billig en!) Ok, hva med denne?
Damen går og sjekker prisen, og i mellomtiden kommer jeg på at jeg trenger en saks også og plukker ned en som ser helt grei ut fra veggen.
Damen: Den koster X kroner.
Jeg: Ok, jeg trenger en saks også, hva koster denne?
Damen: (et nytt dypt sukk, napper saksen ut av hånda mi og lunter avgårde)

Hun kommer til slutt tilbake med saksen, og det er nesten så det kommer enda et sukk da jeg sier at jeg tar begge delene, som om det er et ork for henne å taste det inn på kassa. Selv er jeg steinansikt på dette tidspunktet. Hva er det med dette stedet som får deg til å føle deg som et stort bryderi?! Her legger jeg jo faktisk igjen penger! Det minste de kan gjøre er å vise helt vanlig kundeservice, eller helt enkelt normal folkeskikk. Nei, der var det siste gang jeg gikk. To ganger er en for mye. Sorry.

Men det holder ikke bare med nåleholder når man skal øve seg på sying, da trengs suturer også. Butikken jeg var i solgte kun i pakker á tre dusin, så det kunne jeg bare drite i. I stedet har jeg funnet en nettbutikk kalt Medinor som selger det meste av produkter til helsesektoren – blant annet suturer (og nåleholdere…grynt..). Jeg skjønner ikke en pøkk av hva alle tallene betyr, men det har i grunn ingenting å si, for alt jeg trenger er noe som har en skarp nål i den ene enden og en tråd i den andre. En av pakkene jeg fant hadde 12 sett, og sammen med to venninner fra klassen blir det fire på hver for bare hundrelappen. Kjør Lembert sutur og avbrutte madrassting!

Ferskvareprat #13; Fru Allergi

Det begynte som det alltid gjør når man er modig nok til å bevege seg utenfor ferskvareavdelingen. Ute i den åpne butikken er vi et lett bytte med våre hvite kokkejakker som blikkfang, og den ene kunden etter den andre huker tak i oss fordi de har trøbbel med å finne varene sine.

Fru Allergi (som jeg velger å kalle henne), spør høflig om jeg kan hjelpe henne med å finne pizzadeig, for nå har hun vært nærmest overalt i butikken (virkelig, overalt?). Jeg svarer at jeg selvfølgelig skal hjelpe henne, og leder henne bort til riktig reol. Før jeg får sjansen til å smette unna og komme meg tilbake til den delen av butikken hvor jeg hører hjemme, lurer hun også på hvor allergimaten er.

Fru Allergi: Du skjønner, jeg må nemlig ha noe til kaffen og de besøkende er allergikere.

Jeg tar henne med bort til allergireolen vår.

Fru Allergi: Hva er dette? Hvorfor er ikke varene merket?
Jeg: Merket? Hvordan da? Det er jo tydelige «allergimat»-etiketter her.
Fru Allergi (smeller en finger mot den nærmeste etiketten): Og hva skal liksom det her bety?! «Allergi», hvordan skal jeg liksom vite forskjellen her?! Det er jo helt hull i hodet å merke det sånn!
Jeg: Nå… skjønner jeg ikke helt hva som er problemet..
Fru Allergi: Hvorfor er ikke varene merket «glutenfri» og «gluten- og laktosefri»?? Hvorfor har du ikke én reol for det ene og en annen for det andre?! (legg merke til at hun sier «du», som om det er min feil.. jeej..)
Jeg: Det vet jeg ærlig talt ikke, men-
Fru Allergi: Faen, hvordan skal jeg liksom finne det jeg skal nå?! Jeg må jo ha gluten- og laktosefritt. Må jeg virkelig sjekke alle pakkene?! Det går jo bare ikke AN!! Herregud, at det er mulig å være så idiotiske!
Jeg (forholder meg rolig): Ja, du må nok sjekke hver pakke, men jeg kan hjelpe deg.

Jo flere pakker jeg finner som inneholder laktose, jo rødere blir Fru Allergi i hodet. Selv gidder hun selvfølgelig ikke å lete, så hun er ikke mye til hjelp.

Fru Allergi: Dette må jo være et lite helvete for allergikere! Hvordan forventer du at de skal finne fram i dette rotet?! (igjen, legg merke til «du»). Hvem er allergiansvarlig her?!
Jeg: Hun er dessverre ikke på jobb i dag (det er lørdag forresten), men–
Fru Allergi: Ja, det var jo jævla typisk! (hun skriker nærmest) Dette her skal dere få høre! Merk mine ord!
Jeg: Jeg kan ikke gjøre annet enn å beklage, men hun har altså fri i dag etter å ha jobbet alle de andre dagene denne uka.
Fru Allergi: Fullstendig idioti! Det går ikke an! (hører hun seg selv nå..?) Dette skal jeg gå til ledelsen med! Er butikksjefen her?!
Jeg: Nei, hun har også fri i d-
Fru Allergi: Tenkte jeg det ikke!! Er det muuulig?!
Jeg: Men, hvis du venter litt så kan du få nummeret til butikken, så kan du ringe på mandag (vær så snill og gåååå!!).

Hun nikker surt, jeg skriver opp nummeret på en lapp, og koker nesten over da jeg endelig ser ryggen hennes forsvinne ut av butikken. Jeg er gjerne sånn at jeg i etterkant av en forferdelig kundesituasjon kommer på alt jeg kunne ha sagt i stedet for å stå og nikke, smile og se dum ut. Jeg blir bare så paff der og da, og det irriterer meg grenseløst! Her er hva jeg skulle ha sagt til det neket av et kvinnemenneske:

For det første, og jeg mener ikke dette på en uhøflig måte, men nå må du rett og slett roe deg litt ned. Det er overhodet ikke min skyld, en skarve deltidsansatt, at vi ikke har delt allergireolen vår i to. Så jeg hadde satt pris på om du droppet å angripe meg som person. For uansett hvor mye du kjefter på meg, så kan jeg ikke knipse med fingrene og trylle fram din ønskereol. Dessuten gjør jeg mitt beste for å yte kundeservice her, jeg står søren meg og sjekker hver jævla pakke for deg, og noe mer kan du ikke forlange av meg!
Når det kommer til de som har allergi ville jeg tro at de kun trenger å gå gjennom denne prosessen en gang, fordi de husker til neste gang hva de kan og ikke kan spise. At du som ikke-allergiker ikke har denne evnen kan ikke jeg noe for, så ja, du må faktisk stå og lese bakpå pakkene, som enhver normal person. Men igjen, jeg hjelper deg gjerne, bare slutt å oppføre deg som en femåring!

Ah, neste gang.. neste gang..

Lesesalfrustrasjon

Til deg som satt ved min høyre side på lesesalen på SV-fakultetet i dag;

Jeg kan tolerere at du er like forkjølet som resten av oss og snufser i tide og utide. Hey, jeg gjør det jo til og med selv, men prøver å begrense meg ved hjelp av papirlommetørkler (for nei, jeg gidder faktisk ikke å gå og snyte meg for hver eneste gang nesa begynner å renne bittelitt). Jeg kan også tolerere at du reiser deg fra plassen din 20 ganger i halvtimen. Hva du skal har jeg ingenting med.

Derimot hadde jeg satt umåtelig pris på om du holdt frustrasjonen din for deg selv. Jeg gjetter vel riktig om jeg sier at du er møkk lei av pensumet ditt? And I can hardly blame you; norsk mediehistorie, ja, jeg hadde heller iført meg bikini og rullet meg i den lille snøen som finnes på utsiden av fakultetet. Men du gjør det umulig å ikke ta del i den oppgitte følelsen du sitter med. For er det virkelig mulig å puste og stønne så mye? Tydeligvis. For hvert sukk du slapp fra deg var det som om trykkbølgen fikk meg til å falle ut av mitt eget pensum. Og la meg bare nevne at pensumet mitt er ille nok fra før, så jeg vil helst slippe å klamre meg fast til det. I hvertfall mer enn nødvendig.

Det er også greit at du har med deg datamaskinen din og skriver notater på den. Ting går jo veldig mye fortere når man skriver noe maskinelt i stedet for å bruke penn og papir – men penn og papir er i det minste lydløst, i motsetning til den hamringen du utsatte det stakkars tastaturet ditt for! Kjøp deg heller en boksepute og få ut frustrasjonen der. Hjemme. Isolert fra andre folk. Folk som iherdig prøver å komme seg gjennom kongenitale hjertelidelser på hund og katt.

My God!

Nei, fisken er ikke gammel!

Illustrasjonsbilde hentet fra handelsbladet.no

Det er flere ting som irriterer meg på jobb – akkurat det skal jeg ikke stikke under en stol – men det er spesielt én ting som gjør meg mer forbanna enn andre. Og det hele dreier seg kun om at kundene er noen ignorante tullinger som ikke kan lese.

Jeg har ikke helt detaljene på plass, men tidligere i år bestemte fiskedepartementet at all salg av fersk fisk skulle merkes med fangst-/slaktedato. Disse datoene står på eskene vi får levert fisken i, og vi må skrive opp alle på et ark som vi setter oppå fiskedisken hvor kundene kan lese det. At kundene har rett til å se når fisken de har planer om å kjøpe ble fisket opp av havet, det har jeg ingen problemer med. Faktisk er det ganske greit å se det svart på hvitt at dette er fersk, ny fisk.

Problemene oppstår når kundene tror datoene er dagen vi fikk fisken inn i butikken.

Det står helt tydelig at datoene er fangst-/slaktedato (fangst for fisk som er fanget vilt, og slakt for de som er oppdrett), men like herlig bryter de ut; «Har du hatt fisken i en uke?!». Nei, nei, nei og atter nei! Fisken ble fanget for en uke siden, jeg fikk den inn i går; altså har den bare ligget i disk i halvannen dag og ikke en uke ditt jævla brødhue!

Punkt 1) Tror du virkelig at vi selger gammel fisk?! Fersk fisk ligger kun to dager i disken, og hver kveld pakkes de i isoporesker med is og settes inne på kjøla (ubrutt kjølekjede og hele det greiene der..). Hva om vi glemmer hvilken fisk som ble lagt ut når? Ikke noe problem; vi har en svær perm som vi daglig noterer all informasjon.

Punkt 2) Tror du vi har vårt eget fiskeanlegg bak kjøla hvor vi henter fisken fra? Nei. Selvfølgelig ikke. Derfor tar det litt tid før fisken er slaktet til den blir preparert og kommer til oss med fiskeleverandøren vår. Du vil aldri få fisk som er slaktet samme dag som du kjøper og spiser den. Da får du pakke fiskesakene dine og reise ut til sjøen og fange den selv.

Og når jeg begynner å forklare at det er datoen for dagen fisken døde, og at det uansett er en relativt god holdbarhetstid på fisk, så har de det gamle «jeg tror du lyver»-blikket. Argh!

Så gjør oss alle (les: meg) en tjeneste og les teksten skikkelig før du begynner å gaule utover hele butikken og beskylde ferskvaren for å selge gammel fisk. Da blir jeg fornøyd.

Takk.

Ting som irriterer meg på bussen

  • Mennesker som presser seg på bussen før jeg har fått gått av.
  • Mennesker som sperrer for utgangen når jeg skal av, skjønner at de står i veien, og som ikke gjør noe med det. Og nei, det hjelper lite å trekke inn magen! Gå ut, la meg komme av, og så kan du gå på igjen.
  • Mennesker som frivillig setter seg på et sete i feil kjøreretning når det er mange ledige i riktig retning (joa, smak og behag og alt det der, men det er da ingen som liker å kjøre baklengs??).
  • Mennesker som heller velger å stå enn å sitte ved siden av en fremmed person.
  • Eller enda verre, mennesker som velger å stå når det er mange ledige seter.
  • Mennesker som går på bak i bussen når de vet at de må fram til sjåføren for å stemple billetten.
  • Mennesker med barnevogn som tvinger seg ombord selv om bussen er fullstappet. Det at du har barnevogn gir det ikke rett til plass. Er det fullt så er det fullt! Ikke forvent at fem personer skal gå av bussen for at du skal få plass. Makan..
  • Mennesker som mener at de halvannensetene på bussen er for to personer, og nærmest setter seg oppå fanget mitt for å få plass. En gang var det en som satt seg oppå veska mi, ventet ikke en gang til jeg fikk løftet den vekk, og knakk solbrillene mine.
  • Mennesker som drar med seg veps ombord.
  • Hylende skrikerunger.
  • Hylende skrikerunger som synes det er uhyre festlig å trykke på stoppknappen slik at sjåføren må stoppe på hver eneste holdeplass selv om ingen skal av.
  • ..samme som over, og hvor moren ser hva som foregår, men ignorerer det fullstendig!
  • Mennesker som sitter og skrever i setene sine slik at de nesten har det ene beinet sitt oppå låret mitt.
  • Å sitte i en sånn 4-seterting med en ukjent person overfor meg. Jeg vet aldri hvor jeg skal hvile blikket! Vanligvis er jo det rett fram, men jeg kan jo ikke sitte og se halvdopa inn i ansiktet på personen foran meg.
  • Mennesker som snakker altfor høyt i mobilen/med venner om personlige ting, ting som helst burde diskuteres hjemme innenfor sin egen leilighets fire vegger.
  • Mennesker som ikke skjønner at de må trykke på døråpnerknappen når de skal av, og heller setter i gang med å kjefte sjåføren huden full.
  • Mennesker som ikke trykker på stoppknappen og så kjefter sjåføren huden full fordi h*n ikke stoppet ved holdeplassen.
  • Bussjåfører som kjører umenneskelig sakte når de allerede er sent ute.

——————————–

Jeg ser forresten at jeg ikke har fått til å skrive innlegget om blodprøvetaking på gris, men det er egentlig ikke noe særlig spennende. Jeg stakk, bommet hundre ganger, og da jeg først traff fikk jeg bare ut litt blod før kanylen hadde falt ut av åren igjen. Det var det. Også var jeg halvt døv på begge ørene etter all den hylingen fra grisungene når vi løftet dem opp.

Derimot har jeg veldig lyst til å skrive om hva jeg gjør på patologen disse dagene; opplevelsene er mange, og bisarre! Jeg er bare usikker på om temaet egner seg som blogginnlegg på grunn av ekle (og muligens groteske) detaljer, så jeg må tenke litt på det. I allefall vil det bli et spaltet innlegg hvor man må trykke seg inn på «les mer» for å se hele innlegget.

Zzzz..

Til vedkommede som utløste brannalarmen i bygget kvart på tre i natt, avbrøt søvnen min, og som gjorde at jeg måtte sitte ute i nattekulda et helt kvarter; SCREW YOU!

Jeg har lyst til å ligge på senga og lese Mockingjay, men jeg er så trøtt at jeg nesten kreperer. Takk skal du ha.

Ikke avbryt!!

Er det noe jeg misliker så er det å bli avbrutt når jeg snakker. Denne misnøyen vil derimot forvandle seg til hat hvis noen har spurt meg om noe, og ender opp med å avbryte meg midt i forklaringen. La meg illustrere;

Kunde: Hva er forskjellen på lunsjkake og baconburger?
Jeg: Begge er svinekjøtt, men baconburgere har—
Kunde: Jaja, gi meg tre lunsjkaker.

Aaaagh, hvorfor i svarte spurte du da?! Hvis du ikke er interessert i å høre svaret mitt, hvorfor gidde å spørre?! La meg i det minste få forklare!

Ja, jeg blir faktisk skikkelig irritert. I dag hadde jeg til og med en kunde som gjentok dette på fem forskjellige varer. Ikke én eneste gang fikk jeg lov til å fullføre svaret mitt. Til slutt, når hun bare skulle spørre om en liten ting til, fikk jeg nesten lyst til å spørre henne om hun i det hele tatt var interessert i det jeg hadde å si. Jeg gjorde det ikke, serviceinnstilt som jeg er..

Okseløp

Fra Aftenposten: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3732685.ece

Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å synes synd på disse menneskene som frivillig utsetter seg selv for dette. De kan takke seg selv, enkelt og greit. Faktisk synes jeg det er en helt forferdelig grusom tradisjon; overfor oksene, that is. Folka derimot kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Ta det med ro, det er selvfølgelig ikke noe bra med fatale skader og dødsfall (virkelig ikke!), men jeg gjentar; de gjør dette frivillig. Oksene gjør ikke det.

Sitat fra danskebåten..

Det høres kanskje ut som om det nå skal komme et sitat fra en ravende dritings nordmann på vei til Danmark, men ikke denne gangen nei. Jeg var så uheldig at jeg havnet på danskebåten sammen med en million fjortiser iført fotballdrakter i alle regnbuens farger da jeg reiste nedover på fredag. Kall meg gjerne gammel, men fy fader for et leven de holdt! Nesten fire timer med alle de drittungene, ja, jeg var nesten døv på begge ørene da jeg kom i land i Danmark. De eier heller ikke folkeskikk forresten. Den siste timen måtte jeg sitte på gulvet ved siden av en stikkontakt for å få ladet mobilen min (ville tatt seg ut om jeg trengte hjelp fra Ragnhild med å finne tog og slikt og mobilen hadde dødd av strømmangel), og jeg ble tråkket på minst tjue ganger! Greit, jeg er ikke kjempestor, men jeg er da heller ikke pygmé! Man kunne ikke unngå å se at jeg satt på gulvet, og det var halvannen meter ledig gulvplass ved siden av meg, og allikevel klarte de å trampe oppå meg hver gang de gikk forbi i klyngene sine. Møkkaunger.

Men, ja, sitatet. Jeg humret godt for meg selv.

Fjortis #1: Lite kult da, denne brusen er uten sukker! Se, Cola Zero.
Fjortis #2: Men hva er det i stedet da?
Fjortis #1: CO2, vel! Visste du ikke det?!

Fantastisk. Det var nesten så jeg fikk lyst til å gå over til dem og gi dem en liten leksjon i naturfag. Hmm, når jeg først er stemplet som gammel her; hva i all verden er det de lærer på skolen nå til dags? ;)