Treningsstart!

Woho, jeg har offisielt startet opp treninga etter perioden med mononukleose. Skjønt, starten kan knapt nok kalles trening.. Olympiatoppens helseavdeling har et dokument med hvordan man trener seg opp igjen etter mononukleose, og selv om jeg hverken er toppidrettsutøver eller var i noen særlig tipptopp form før jeg ble syk, så har jeg planer om å følge opplegget deres. I hvertfall startfasen, siden det er lite trolig at jeg kjører på med 6-8 økter i uka.

Første fase går over seks dager, hvor trening skal foregå annenhver dag. Trening vil her si 20-30 minutters økter (med 5-10 minutter øking per økt) med puls under 120/min. Jaaaah… Rask gange med andre ord, og ikke noe mer anstrengende enn det. Mitt problem? Vel, jeg går i et ganske høyt tempo til vanlig. Faktisk så raskt at jeg lett kommer over 120 i puls.. Så, resultatet av dagens «trening» var at jeg måtte gå i et tempo saktere enn det jeg vanligvis går i sånn ellers. Morsomt…

Derfor er det liten tvil om hvordan de neste to fase 1-øktene skal gjennomføres; jeg går enkelt og greit hjem fra skolen på onsdag og fredag, så kan jeg gå over til neste fase (som er minst like kjedelig, men det viktigste er fremgangen).
Jeg hadde planer om å utsette treningsstarten enda et par uker, men siden det viser seg at jeg er oppe i samme puls som ved treninga bare ved å gå i mitt vanlige tempo, så har jeg jo i praksis allerede startet å trene igjen. Og så lenge jeg ikke merker noe ubehag, ser jeg ikke noe problem med å starte nå. Den trege oppstartsfasen må gjennomføres uansett, og jo før jo bedre!

Advertisements

Gode tegn på bedring fra mononukleose

  • Febertoktene er historie.
  • Svelget ditt begynner å se ut som et svelg igjen. Og ikke minst; du klarer å svelge normalt igjen. Undervurder aldri den gode følelsen av å kunne svelge normalt.
  • Halslymfeknutene husker plutselig hvilken størrelse de egentlig skal ha, og krymper. Dermed forsvinner også nakkesmertene og den konstante hodepinen.
  • Du trenger ikke å sove i to timer bare fordi du har beveget deg til og fra badet.
  • Du begynner å mestre dagligdagse ting (oppvask, handle mat) uten å være nær ved å besvime. Hey, du klarer å reise deg opp fra senga uten å besvime!
  • For å gå behøver du ikke lengre å tenke «en fot foran den andre».
Jeg begynner med andre ord å føle meg bedre, men jeg er fortsatt et stykke unna formen jeg var i før jeg ble syk. Energien er enda ikke helt på topp, og det skal ikke mye til før formen raser i bakken. Jeg blir fort sliten av stress, store folkemengder, masete bussturer, økt fysisk aktivitet og lignende, og da tar det ikke lang tid før både svimmelheten og kvalmen slår meg i trynet.
Likevel, jeg kjenner at jeg tåler mer og mer, men det går nok minst en måned til eller to før jeg begynner å føle meg fin igjen. Det er i hvertfall det jeg krysser fingrene for! At dette ville ta tid var jeg forberedt på, så jeg må bare smøre meg med tålmodighet. Likevel er det innmari surt hver gang kroppen sier takk for seg, fordi jeg ellers føler meg normal i kroppen når jeg er i ro.

Mononukleose

Også kjent som kyssesyke; et snodig lite virus ved navn Epstein-Barr, som kan gjøre mye hærverk. Dette er jo en form for fortsettelse fra forrige innlegg (wow, mange f-er på rad der..), siden den akutte tonsilitten åpenbart var starten på et sykdomsmareritt.

Antibiotikakuren tok knekken på det ekle belegget, men mandlene mine hadde fortsattt et grotesk utseende. Jeg la ikke for mye i det, for rett før jeg var ferdig med antibiotikakuren ble jeg rammet av det jeg trodde var influensa. Bare at denne «influensaen» kun varte 4-5 dager, og vanligvis har jeg den minst ei uke. Nuvel.. Noe dritt var det uansett, og dagene det varte var helt forferdelige! Men det kunne forklare hvorfor mandlene ikke gikk tilbake, og hvorfor halslymfeknutene mine var store og ømme.

Så kom urinveisinfeksjon og en begynnende nyrebekkenbetennelse. Om dette hadde noen sammenheng med kyssesyken (som jeg ikke visste at jeg hadde) eller ikke, det er vanskelig å si. Men med min flaks så spilte de sikkert på samme lag. Uansett ble det tatt knekken på med nok en antibiotikakur (min dypeste beklagelse rettes mot fordøyelsessystemet mitt), akkurat tidsnok til praksisperioden min.

Likevel var det noe som ikke var som det skulle. Hele den første uken var jeg fullstendig utkjørt når jeg kom hjem fra klinikken. Hodepinen kom nesten hver kveld, og jeg var så sliten og slapp at jeg for det meste lå på sofaen. Jeg tenkte det kunne ha noe å gjøre med at jeg ikke var vandt til å jobbe, at kroppen måtte komme i gang igjen. Det var jo noen måneder siden jeg hadde vært i jobb, og i tillegg en god stund siden jeg hadde vært på skolen, så ting ville nok balansere seg ut etter hvert.

Errr–feil!

Helgen mellom de to praksisukene mine hadde jeg mer energi enn jeg hadde hatt tidligere i uka, men kunne ikke riste av meg følelsen av at jeg hadde feber. Dessuten begynte mandlene mine å hovne opp enda mer, og halslymfeknutene ble mer og mer ømme. Flott.. influensa? Igjen?!

Natt til mandag ble jeg slått i trynet med en uutholdelig hodepine, store smerter i kroppen, feber og skjelvinger. Tror jeg sov sånn cirka tre timer den natta, og det var uaktuelt å dra på klinikken den morgenen. Tirsdag var like ille og jeg ble hjemme den dagen også. Følte meg helt ræva, og hverken hodepinen eller feberen ville gi ordentlig slipp samme hvor mye Paracet og Ibux jeg stappet i meg. Derfor var jeg nesten på gråten da jeg måtte tvinge meg selv til å dra på klinikken onsdag morgen, for jeg var sikker på at jeg skulle svime av hvert øyeblikk.. Jeg hadde nemlig bare 20% fravær (to dager), og måtte da være på klinikken de siste tre dagene for å få perioden godkjent. Det var noe av det verste jeg har vært med på, og jeg var i skikkelig dårlig form. Når jeg stod oppreist måtte jeg nesten holde meg fast i bordplaten fordi jeg følte meg så svak og skjelven at jeg var redd for å gå i bakken, og flere ganger lurte jeg på om jeg var nær ved å enten kaste opp eller besvime.

Jeg begynte å mistenke at det måtte ligge noe mer bak. Joda, jeg blir dårlig av influensa, men ikke så dårlig! Dessuten hadde jeg så vondt i mandlene og i halslymfeknutene at jeg fikk lyst til å skjære dem ut selv. Så på mandag fikk jeg kommet meg til legen, tatt en bråte med blodprøver, og diagnosen var klar: mononukleose.
Hurtigtesten viste positivt resultat, og blodprøvene ellers viste tegn på virusinfeksjon i tillegg til leverpåkjenning. Heldigvis ingen forstørret lever eller milt, men behandlingen var likevel den samme; ro og hvile. I bøtter og spann.

Dette er jo en sykdom som sitter i en stund, og derfor gleder jeg meg over hver lille ting som blir bedre. I dag for eksempel, er første gang på en måned hvor jeg nesten kan svelge normalt! Halslymfeknutene mine er mindre ømme, og selv om det er små bedringstegn, så er det fortsatt bedringstegn. Feberen kommer på besøk litt i ny og ne, men er ikke konstant. Hodepinen har jeg (bank i bordet) ikke hatt på en stund.

Likevel, jeg har et energinivå som ligger langt under normalen. Mye slapp, en del svimmel, og en følelse av å gå med lavt blodsukker hele tiden. Å skulle ta oppvasken er noe jeg må samle krefter til. Å dusje har plutselig blitt slitsomt (ta det med ro, jeg dusjer!). Her om dagen måtte jeg skifte akvarievannet, og det holdt nesten på å ta knekken på meg, så jeg måtte ligge rett ut i en time etterpå. Å gå på butikken og handle mat hvis jeg har en dårlig dag, gjør at jeg sjangler inn i leiligheten etterpå fordi jeg ble så sliten.

Akkurat denne delen gleder jeg meg til å kjenne en bedring fra. Det kommer sikkert til å ta litt tid, men dette går jo rette veien, så jeg er positiv og optimistisk.

Akutt tonsillitt

Skulle ønske jeg kunne si at dette dreide seg om et kasus jeg har sett i klinikken, men den gang ei. Dette gjelder min egen helse..

I går våknet jeg med grumsete hals. Det var noe rart baki der som gjorde det ekkelt å svelge. Flotte greier, tenkte jeg, nå er det enda en runde med forkjølelse. Som vanlig pleier jeg da å ta turen ut på badet, stille meg foran speilet og gape høyt. Dette for å se nøyaktig hvor hovne mandlene er. Synet som møtte meg var ikke vanlige hovne mandler. No, siree. Jeg fikk regelrett sjokk!

Bak der hvor jeg skulle anta at min høyre mandel ville befinne seg, var det nå en gigantisk hoven, rødrosa klump, som var dekket av et grålig belegg. Jeg har bilder, men jeg skal la være å legge dem ut! Hvis du føler for å ha et visuelt bilde, så søk på «acute exudative tonsillitis» på Google. Dere er advart, ser helt jævlig ut.

Hvis dere likevel tok en titt; dere kan skjønne at jeg fikk en smule panikk. For det første så har jeg aldri hatt en lignende halsreaksjon før. Og for det andre så vet jeg altfor mye fra veterinærmedisinen, og slike forandringer minner veldig mye om både puss og nekrose. Såh, jeg dro ned på legevakten, da jeg mistenkte at jeg nå hadde pådratt meg streptokokkinfeksjon i halsen.

Etter tre timer på tre forskjellige venterom, kom jeg endelig inn til en lege. Han kikket meg i halsen, trykket på lymfeknutene mine (høyre submandibulære er på størrelse med en stor, stor drue, og øm som bare fy!), stakk en bomullspinne borti gugga for å teste det for Streptococcus A (negativ), klødde seg i hodet, trykket litt på tastaturet, klødde seg i hodet igjen.

Siden det ikke var streptokokker, var han usikker på hvilken behandling han skulle gi meg, og om han skulle behandle meg i det hele tatt eller la det gå over av seg selv. Gå over av seg selv?! Skal jeg ha en «råtnende» hals uten å gjøre noe med det?! No thanks!

«Jeg tror jeg vil ta CRP av deg, jeg,» sa han. Ok, ta CRP av meg du.. Stikk i fingeren, bloddråpe blir sugd opp, og han forlater rommet for å få det sjekket. CRP på 8, altså ingen akutt infeksjon. No shit, Sherlock.. Kan det ha noe å gjøre med at det kun sitter i halsen og ikke er en systemisk infeksjon? Nuvel, greit for meg å sjekke det..

Legen klør seg i hodet litt til. Virker usikker. What to do, what to do.
– Har du feber?
: Nei.
– Har du hoste?
: Nei.
– Rennende nese?
: Det har jeg hver vinter.. ikke noe unaturlig der.
– (tviiiiiilende)
: Seriøst, jeg snufser hele vinteren, hvert eneste år.
– Ok.

«Hva med kyssesyke, da?» Jeg trekker på skuldrene, det er han som er legen, ikke jeg. «Kjør på, så har du det utelukket,» sier jeg.
Nytt stikk i fingeren, ny bloddråpe suges opp, og sykepleieren stikker avgårde med testen min. I mellomtiden er det ikke annet å gjøre enn å vente på resultatet.
«Jeg skriver litt i journalen i mellomtiden, jeg,» sier legen. Trykke på tastaturet, kaste et blikk mot meg, trykke mer, kaste et nytt blikk. Hvaaa vil han..?

– Går det bra?
: Jaja, helt fint…
– Gjør det vondt?
: Ehm, ja, selvfølgelig gjør det vondt. Jeg har noe som ser ut som jordbær med smeltet mozarella på, baki halsen. I tillegg til en gedigen lymfeknute som lager press bak ved kjeve, øre og hals. Så ja, det gjør vondt.
– Jeg kan skrive ut litt smertestillende til deg.
: Finfint.
– En fin kombinasjon er Paracet og Voltaren, jeg kan skrive ut resept på Voltaren til deg.
: (Er ikke Voltaren for muskel- og skjelettsmerter..??)
– Eller er det så vondt at du tror du må ha Pinex Forte..?
: Nei, nå får du gi deg.. Så vondt er det ikke, at jeg trenger å bli slått fullstendig ut av Pinex Forte. (Wow, lav terskel for å gi sterke smertestillende, gitt…)

Testen for kyssesyke kom også tilbake negativ, og legen ble til et enda større spørsmålstegn. Det var nok tydelig på ansiktsuttrykket mitt at jeg ikke var interessert i å forlate legevakten uten en resept på antibiotika. Så han ringte til vakthavende på øre-nese-hals, for å konferere med han. De ble enige om å sette meg på antibiotika (jess!), og at jeg kunne få med en resept jeg «kunne bruke hvis det ble en forverring eller manglende bedring» – gjett om jeg skulle kjøre på med behandling med en gang, da!

Natten over har det faktisk blitt en forverring. Belegget var større i dag tidlig, og venstre mandel har også blitt angrepet av gugga nå. Så da var det nok like greit at jeg begynte på antibiotikakuren i går kveld. Likevel, jeg synes jeg har fått en heavy kur! I stedet for ordinær penicillin eller amoksicillin, har jeg blitt satt på klindamycin. I Felleskatalogen er indikasjonen blant annet «osteomyelitt» og «abscesser», med en normal dosering på 150 mg fire ganger i døgnet. Ved alvorlig infeksjon kunne man kjøre på med 300 mg.

Jeg har fått 300 mg, fire ganger daglig i åtte dager. Holy fuck..

Det er nesten så jeg lurer på om jeg har fått feil antibiotika.. Men så langt så ser det ut til at medisinen har begynt å gi effekt. Nå i kveld så synes jeg belegget er mindre utbredt enn i dag tidlig. Så da er det sikkert riktig.
Jeg gleder meg bare til å få igjen et normalt utseende på svelget mitt, jeg.

Jogge-Malene

Jeg liker ikke å jogge. Jeg liker idéen å jogge, men når alt kommer til alt så er det jo bare slit og elendighet. Men noe endret seg da jeg fikk meg skikkelige joggesko. Grunnen til at jeg ikke har vært noe særlig begeistret for jogging tidligere (misforstå meg rett, jeg sverger ikke til jogging nå heller) er at jeg lett får vondt i knærne. Skoene har endret det; nå er det heller kondisjonen som setter en stopper for løpingen. Med dette har jeg jo også forstått at det å være i litt bedre form enn det jeg er nå bringer med seg helsemessige goder. Jeg velger å tro at jeg vil bli mer opplagt, bli sunnere, få mer energi, klare å sitte stille på en stol i flere timer uten å få vondt, og klare å komme seg i seng før ett på natta.

Likevel, jogging er noe forbanna slit. Det stoppet meg derimot ikke da jeg i går bestemte meg for å ta turen til Bøkeskogen. Jeg er hjemme i Larvik for en to ukers periode med praksis (mer om det i et senere innlegg), og i går hadde jeg fridag, pluss at det var strålende vær. Treningstøy på og jeg var i gang, men jeg hadde ikke bestemt meg for hvilken runde jeg skulle løpe. Hmm.. Flere skilt rundt meg. «Rundturløype» hørtes jo fint ut, sikkert bare ned, bort, rundt og opp igjen.

Det var det ikke..

Les videre

Fire dager og en eksamen står mellom meg og sommerferie

Hei verden!

To av tre eksamener er offisielt unnagjort, og jeg kunne ikke ha vært mer klar for sommerferie enn det jeg er nå. Forrige eksamen, skriftlig patologi som vi hadde 14. juni, tok skikkelig på. Ord kan ikke beskrive hvor nervøs jeg var for denne eksamenen! Det var helt forferdelig, og gjorde sine fysiske og psykiske utslag. Panikkanfallene kom på rekke og rad de siste dagene da alt av notater bare fløt i hverandre og jeg ikke lenger klarte å skille den ene sykdommen fra den andre. Det er så ufattelig mye likt! Og når man hadde kommet halvveis i notatene sine så hadde man allerede glemt hva man begynte med. Og da må jeg legge til at jeg allerede hadde valgt bort hovedboka i patologi og kun konsentrerte meg om forelesningsnotater og eksamensoppgaver. Selv da var det uoverkommelige mengder!

Men for en gangs skyld var det min tur til å ha litt flaks.

Les videre

Visdomstannhelvete

Jeg har vært heldig, jeg har det. Alle mine visdomstenner har ligget som de skal, ingen har begynt å vokse på tvers eller oppned, og ingen har skapt de altfor store problemene. Inntil nå. Nedre visdomstann på venstre side har bestemt seg for at sjarmøretappen skal bli helvetesetappen. Det er kun bittebittelitt igjen før den tannen er helt ute, og kun en liten del av tannkjøttet ligger over tannkronen. Den lille flappen er så hoven og vondt at jeg nesten klikker! Tanna er vond, tannkjøttet er vondt, og videre er selve kjeven vond! Det må også ha satt seg en form for betennelse i tannkjøttet for (jeg er jo tross alt veterinærstudent) venstre submandibulære lymfeknute er forstørret.
Kjevesmertene sprer seg jo også oppover til tinningen og videre til selve hodet – jeg har en hodepine som ikke ligner grisen! Det er jo veldig fint midt i eksamensforberedelsene mine.. hello paracet og ibux.

5 fordeler og 5 ulemper med å ha gips

Fordeler:

  1. Sympatipoeng til tusen!
  2. «Betalte fridager fra jobb» (også kalt sykemelding).
  3. Du kan slå borti ting uten å få vondt, gipsen er en støtfanger.
  4. Du kan stikke litt ut av mengden; jeg velger å håpe på at enkelte undervisere vil kjenne meg igjen.
  5. Å ta av gipsen er en skikkelig god følelse!

Ulemper:

  1. Det åpenbare; du får ikke beveget fingeren(e) og håndleddet (klaustrofobien).
  2. Du sliter hvis det begynner å klø midt på fingeren.
  3. Enkle ting som å ta oppvasken, dusje, vaske ansiktet, sette i et hårstrikk.. det blir plutselig veldig vanskelig!
  4. Etter at du har tatt av gipsen så holder du fortsatt lillefinger og ringfinger i samme stilling som om du fortsatt hadde gipsen på. Det er tydeligvis den posisjonen som nå er «normal».
  5. Du har ikke lenger støtfangeren din, så nå gjør det dritvondt hvis du slår borti ting!

En fjær blir til fem høns

Jo mer jeg utsetter å skrive innlegget om fingerbruddet mitt, jo mer blir jeg demotivert. Så, for min egen (og kanskje andres, i forhold til dere som leser bloggen min) er det best å få det unnagjort, selv om det fortsatt er tidkrevende å skrive med en og en halv hånd..

Jungeltelegrafen går og jeg har hørt alt fra at en hest hadde tråkket på fingeren min til at jeg at jeg klemte den i døra til en av boksene på hesteklinikken. Jeg må nok skuffe og si at ingen av delene er sanne – jeg har dessuten vanskeligheter med å forestille meg hvordan en hest skal ha kunnet tråkke på lillefingeren min.. En hest var likevel skylden til fingerbruddet mitt.

Tidlig torsdag morgen, datoen 3. mars, skulle jeg og en medstudine ta med oss en hest som skulle få et venekateter fordi den skulle til videre undersøkelser og dermed trengte intravenøs tilgang. Vi hadde hatt denne hesten som vår pasient hele uken, og for oss virket den ganske snill. Joda, relativt energisk og litt utålmodig av seg, men en snill og livlig hest. Hoppa var også ganske stor, så vi tenkte at jobben vår ville bli litt enklere om vi fikk henne i tvangsboksen. Det var her problemene oppstod.

Les videre

Sunn livstil rett i søpla

Jeg en sjokoholiker av uante dimensjoner. Du kan ikke tilby meg noe bedre enn sjokolade, og da gjerne i form av Smash, Kvikklunsjmelkesjokoladen, Sport Lunch… ja, altfor mye godt der ute. Jeg er derimot ingen tilhenger av trening. Skulle gjerne gjort det, for jeg tror at jeg innerst inne liker å trene og jeg liker følelsen jeg sitter igjen med etter en skikkelig økt (hvis du ser bort i fra stive muskler), men det er sjelden jeg gidder eller orker.

Dere ser kanskje at denne kombinasjonen ikke er den beste, sånn helsemessig sett? Det gjorde nemlig jeg. Dermed fikk jeg et ønske om å bli bittelitt sunnere. Sjokolade skulle nå byttes ut med yoghurt og nøtter, og hvis jeg fortsatt følte sukkersuget ga jeg meg selv lov til å innta sjokomelk eller skikkelig mørk sjokolade.
Jeg skulle også begynne å trene mer i form av å gå tur eller sykle på ergometersykkel i en time – gjerne flere ganger i uka. Malene skulle bli sunn NÅ – oh yeah! Motivert til tusen!

Men sånn skulle det altså ikke gå. Ikke fordi jeg sprakk, men fordi jeg så ut som en ballong. Åjada. Her hadde jeg trent nesten hver dag i to uker, ligget unna sjokolade og annet godteri, spist sunn Activia-yoghurt, og knasket mandler og hasselnøtter så det tøt ut av ørene mine. Man skal da ikke øke i bukomfang da?! Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg så ut som om jeg var gravid i 7. måned. Så jeg spiste enda mer Activia for det skulle jo hjelpe mot oppblåst mage (spiste mange om dagen!), men jeg ble bare enda verre.

Jeg gikk i tankeboksen.

Så! Så kom jeg på en mulig forklaring! Jeg drikker ikke melk. Jeg har ikke drukket melk på nærmere fire år (seriøst, jeg brekker meg bare jeg tenker på det). Dette kombinert med at mennesker generelt produserer mindre og mindre laktase (enzym nede i tarmen som bryter ned laktose) jo eldre vi blir – fordi vi ikke trenger melk som næring lenger – vil jeg hoppe til konklusjonen at jeg har et snev av laktoseintoleranse. I så fall er det jo ikke rart at jeg svulmet opp som en ballong på bristepunktet, eller hadde magekramper som nesten har kverket meg! Jeg har jo så å si drept tarmen min ved å pøse på med sjokomelk og yoghurt!! Er det mulig.. Så der gikk de matvarene i søpla.

Men det stopper ikke der. Jeg ville fortsatt være sunn. Akkurat dét skulle vise seg å være enklere sagt enn gjort. Grønnsaker som gulrot og agurk gjør meg bare mer sulten. Frukt som epler, bananer og pærer fører til oppblåshet (de også) og store magekramper. Så leser jeg at mørk sjokolade kun er sunn i den forstand at du ikke orker å spise så mye av den, for faktisk inneholder den like mye, hvis ikke mer, fett som lys sjokolade. Fanden! Men da får det bli med nøttene. Eller.. neida! Nøtter inneholder mye kalorier. PS; jeg teller ikke kalorier, jeg har bedre ting å gjøre.. Likevel; wait, what?!

Konklusjonen er at jeg ikke kan gjøre noe riktig. Sunn matlivstil er tydeligvis ikke noe for meg. Så får jeg heller prøve å være flink på treningsfronten.