Film: Harry Potter and the Deathly Hallows del 1

Dette innlegget kommer til å inneholde spoilere, men frykt ikke, du må trykke deg inn på selve innlegget for å se alt jeg skriver. Dette er ingen anmeldelse av noe slag, men kun mine personlige meninger og tanker om enkelte scener.

Innledningsvis kan jeg jo si at jeg liker filmen. Herre, jeg har jo prestert å se den tre ganger allerede, så noe må det jo være! Likevel klarer jeg ikke å hoppe opp og ned og juble over at det er den beste filmen i serien. Kanskje med tiden (les: når del 2 også har kommet), fordi man kan ikke unngå å tenke at man ikke har fått nok. Når siste scene kom og gikk satt jeg fortsatt med en «nei, vent, gi meg mer!»-følelse. Hvilket jo er logisk, siden dette bare er første halvdel av det som er favorittboken min i serien.

Jeg vet ikke med dere andre, men jeg har en merkelig følelse som jeg ikke klarer å beskrive. Jeg bare.. klarer ikke å være like gira over denne filmen som jeg har vært med de andre (med unntak av Prisoner of Azkaban, som jeg mislikte sterkt). Det er noe som skurrer, og jeg klarer ikke å sette fingeren på hva det er. Men igjen, det kommer nok til å endre seg. Jeg har tenkt litt på at det kan ha noe å gjøre med at de ikke er på Hogwarts..? Vanskelig å si.

Filmen er veldig tro mot boka, hvilket jeg liker (igjen; gå og hjem deg Prisoner of Azkaban!), men det er jo ikke til å stikke under en stol at det var enkelte scener jeg gjerne ville ha sett og scener jeg syntes var litt mangelfulle. Jeg lister tankene mine opp i tur og orden, prøver å holde meg kronologisk med hvordan ting skjer i filmen, og starter med det negative før jeg hopper over til det positive med filmen.

Les videre

Advertisements

Film x2 og en utslitt hjerne

Jeg har akkurat kommet hjem fra min andre runde med «Harry Potter and the Deathly Hallows del 1» (DH), og jeg har store planer om å skrive et eget innlegg om hva jeg synes om filmen (ikke en anmeldelse, men kun mine tanker rundt filmen, hva jeg likte og hva jeg ikke likte). Dette må dessverre vente til i morgen, for nå er jeg sikker på at hjernen min ser ut som en blomkål.

Første runde med DH befant seg på Drammens teater ved midnatt, for snart 24 timer siden, etter et Harry Potter-vorspiel på biblioteket hvor ingen ringere enn Torstein Bugge Høverstad var og holdt et lite foredrag. Jeg må skyte inn at jeg ble mektig imponert over mannen! Til nå har jeg trodd at de norske navnene kun ble hentet fra løse luften, og så lenge de lignet litt så var det greit. Gjett om jeg tok feil! Høverstad har virkelig satt seg inn i hva de engelske/opprinnelige navnene betyr for de ulike karakterene; hvem de er, og hvorfor de nettopp har fått dét navnet av Rowling. Navnene i de originale bøkene er nøye planlagt og bestemt, og det kan ikke ha vært lett å overføre dette til norsk hvor de skulle gi den samme meningen/følelsen. All ære til Høverstad, og jeg føler nesten at jeg burde gå og skaffe meg de norske utgavene bare for å se hvordan de fungerer der.

Men tilbake til midnattspremieren og grunnen til at hjernen min er blomkål. Etter åtte timer på skolen før jeg tok turen til Drammen var jeg allerede sliten. Til tross for en stor filmopplevelse var jeg ikke noe mindre sliten da filmen var over halv tre på natta. Det hjalp heller ikke at vi misset nattbussen tilbake til Oslo med knappe fire minutter, og neste ikke gikk før en time senere. Nevnte jeg at det snødde og var minusgrader den natten? Eller at skoene jeg hadde på meg ikke kan klassifiseres som noe mer enn høstsko? Hutre!
Sånt overlever man såklart. Verre var det med søvnen. Klokka ble ti over fire før jeg kunne plante føttene mine på Oslomark. Og minuttviseren flyttet seg nye ti minutter før jeg var hjemme i min egen leilighet. Klokka var nå 04:20. Og jeg måtte opp igjen 07:00 på grunn av obligatorisk undervisning. Flott.

To og en halv time med søvn er ikke mye. En time og tre kvarter er enda mindre skal jeg si dere! For takket være mitt store inntak av sjokolade og annet godteri (jeg måtte jo holde meg våken) ble jeg liggende med enorme magekramper til klokka ble nærmere halv seks. Det var nesten så jeg vurderte å bare bli værende oppe.. Men med den tanken sloknet jeg endelig. Bare for å våkne like etterpå av en ulende alarmklokke.

Du vet den følelsen «jammen, jeg hadde jo akkurat sovnet!»? Vel, jeg hadde akkurat sovnet. Takk for den.

Heldigvis var det noe praktisk undervisning slik at jeg ikke behøvde å tenke for mye, og vi ble i tillegg tidligere ferdig slik at jeg kunne stikke hjem, legge meg til å sove, for så å våkne igjen senere på kvelden og sette kursen ned til Klingenberg kino for å se DH nok en gang.

Jeg kommer som allerede skrevet over tilbake til hva jeg synes om filmen, men én ting er i hvertfall sikkert; jeg gleder meg til å sove lenge i morgen.

Professor Layton and The Eternal Diva (film)

Timingen kunne ikke vært mer perfekt! I går dumpet filmen «Professor Layton and The Eternal Diva» ned i postkassen min, og i morgen slippes det tredje Layton-spillet; «Professor Layton and The Lost Future». Akkurat hva som skal til for at jeg blir skikkelig gira for en ny runde Layton-mani. Jeg er kanskje i overkant entusiastisk, men jeg er en sucker for små gleder!

Har du spilt Professor Layton på Nintendo DS’en din tidligere og samtidig tenkt at dette hadde vært moro å se i filmformat, så er absolutt Eternal Diva noe du burde få med deg. For jeg vil tro at denne typen film kanskje ikke faller i smak for «utenforstående». Layton-spillene har for meg en egen sjarm som jeg ikke kan få nok av, så filmen var midt i blinken for meg!

Halve moroa er selvfølgelig gjensynet med Hershel Layton og lærlingen hans Luke, og filmen starter i klassisk Layton-stil med en gåte. Det er nesten så jeg får lyst til å rive til meg tv-skjermen for å løse den selv, og slik fortsetter det. For ja, i filmen er det lagt opp et par gåter, og du kan uten å bruke mange kaloriene se for det at dette like godt kunne ha vært et av spillene. Det som er annerledes, og veldig, veldig uvant, er jo at Layton og Luke løser dem helt på egenhånd uten at du har en finger (eller en stylus) med i spillet. Allikevel er det fortsatt morsomt å komme fram til det samme svaret.

Jeg vil ikke komme med spoilere og fortelle hele handlinga, men kort sagt blir Layton og Luke invitert til en forestilling der en tidligere student av Layton har hovedrollen. Hun mener at hennes avdøde venninne har blitt gjenfødt i form av en liten jente, og trenger hjelp til å finne ut om dette er virkelig eller ikke. De andre gjestene er ikke der for å se forestillingen, men for å være med i «trekningen» om å få evig liv (bygger på en myte om en drikk fra Ambrosia). I operasalen er det en mann (med et fransk navn jeg ikke husker, og ikke hadde klart å stave uansett) som har andre planer, og han kidnapper alle gjestene. De kan fortsatt kjempe om den gjeve prisen, men da må de komme seg igjennom et par gåter. Layton og Luke blir selvfølgelig dratt med i «moroa». Ugler i mosen? Å jada, men jeg skal ikke fortelle mer.

Filmen likner som sagt veldig mye på spillversjonene, og den feiler litt (i likhet med spillene) med tanke på plottet. Det er komplekst på den måten Layton-spillene pleier å være komplekse. Enkelte ting er helt åpenbare, mens andre ikke bestandig henger helt i hop, og plutselig kommer konklusjoner opp fra intet. Men du skjønner alltid litt i forveien hva som egentlig foregår eller hva som kommer til å skje videre. Så du får bare leke brødhue og være litt likegyldig, og heller la deg underholde.

Dette er nok ikke en film jeg kommer til å se om igjen med det første, men den er absolutt verdt en plass i (den allerede overfylte) dvd-hylla mi. Og med tiden (når jeg nok en gang befinner meg i en fase med Layton-abstinenser) vil jeg nok dra den fram igjen og tilbringe halvannen time foran tv-skjermen.

Grave of the Fireflies

Jeg er trøtt som en dritt, men blogges skal det! Jadda.
_________________________________________________

Her om dagen fikk jeg en pakke i posten (overraskende fort også, Play.com har skjerpet seg), og i den lå mitt nyeste bidrag til Studio Ghibli-samlingen min. Vet ikke helt om man kan kalle det en samling, men det er i hvertfall for mange dvd’er til at det kan kalles en tilfeldighet. Uansett; inne i den brune pakken lå «Grave of the Fireflies«. Jeg må innrømme at det har tatt sin tid å bestemme seg for om jeg skulle kjøpe den eller ikke. Alle former for personlige anmeldelser sa at dette var den nydeligste filmen Studio Ghibli hadde kommet med. Etter filmer som «Spirited Away», «Howl’s Moving Castle», «My neighbour Totoro» og «Laputa: Castle in the Sky» (alle fantastiske) var det til slutt ikke så mye som skulle til før jeg trykket kjøp-knappen.

Jeg satte meg til å så filmen samme dag som den hadde dumpet ned i postkassen min, og halvannen time senere satt jeg med tårer i øynene og en enorm tomhet inni meg. Jeg hadde virkelig ikke trodd at en «tegnet film» skulle få meg til å reagere som jeg gjorde. Til vanlig har jeg oppfattet Studio Ghibli-filmene som lystige, muntre, magiske, spennende, og rett og slett en fryd for både øyne og hjerne, så dette var som å få en iskald bøtte vann over seg. Dette var langt i fra muntert eller magisk. Det var rett og slett tragisk, og hjerteskjærende.

«Grave of the Fireflies» finner sted i Japan under andre verdenskrig. Amerikanerne bomber byer og landsbyer sønder og sammen, og befolkningen er nødt til å rømme fra hus og hjem for å søke tilflukt i lokale bomberom. Vi følger Seita og lillesøsteren hans Setsuko, og deres kamp for å overleve. Moren deres blir drept under bombingen av Kobe, mens faren deres tjener i marinen (og blir senere drept ute på sjøen). De er altså helt alene, og det eneste de har av eiendeler er det de rakk å grave ned før de måtte rømme fra huset. I en kort periode etter bombingen søker de tilflukt hos tanten, onkelen og kusinen deres. Man skulle kanskje tro at dette var redningen, men man blir vitne til hvordan den ufølsomme tanten deres gir sin egen familie mer mat enn Seita og Setsuko (til tross for at mye av maten kommer fra deres personlige lager), selger eiendeler som hadde tilhørt moren deres og tar en stor andel av gevinsten selv, kjefter på Seita og ber han om å finne seg en jobb, og generelt bare klager over å måtte ha dem i hus.

Det ender med at Seita og Setsuko reiser fra tanten sin og flytter inn i et forlatt bomberom (egentlig ser det ut som inngangen til en gruve). De samler møbler og ting i nabolaget som folk har forlatt, og gjør sitt nye bosted riktig så koselig. Foreløpig går det også greit på matfronten da den største krisen ikke har rammet landsbyen og folk er villige til å bytte gjenstander for mat. Men det tar ikke lange tiden før Seita ser seg nødt til å blande ut drops i vann for å lage «suppe» eller stjele to og to tomater i ly av mørket. Det hjelper heller ikke at Setsuko blir syk på grunn av under-/feilernæring. Så syk at det eneste som hjelper er mat. Mat som de ikke har. Mat som ingen har.

Alt bare renner ned i et endeløst hav av depresjon og fortvilelse, og når det endelig ser ut til å gå Seita og Setsukos vei får du en ny smell i trynet. Man vil så veldig at de skal ha det bra, og man blir så ekstremt sint på alle menneskene rundt dem som ikke gjør noe for å hjelpe!

Jeg vil ikke røpe noe av slutten. Den må nesten bare sees.

Avatar i 3D

Wow, for en opplevelse.
Det er i grunn alt jeg kan si.
Fantastisk.

Dette var min første kinoopplevelse i 3D, og ja, selv om det var litt forstyrrende og uvant i begynnelsen, så gikk det seg fort til. For egen del måtte jeg gi opp i lese teksten, som kom urovekkende nærme. Og det var enkelte ganger, inne i «menneskeleiren» hvor ting ble litt fucka opp. Eller, det ble litt i overkant 3D. Jeg trenger ikke å se fotografier og vanlige pc-skjermer i 3D. Det gjør det hele bare vanskelig å fokusere.
Men ute i naturen på Pandora; wow. Utrolig.

Heldigvis klarte jeg å dra fokuset vekk fra Pocahontas-parallellen og de noe ensformige karakterene, og jeg storkoste meg. Det vekket til og med tegnelysten i meg, så kanskje det blir noen Na’vi-tegninger framover. Må bare gjøre et nytt forsøk på å få meg PhotoShop.

Pussig – samt gleden av å gå amok i handleland..

Kjapt innpå her nå for å fortelle om noe merkverdig (etter min mening).
Skriver man fort på tastaturet skjer det svært ofte feilstavelser. Spesielt er dette irriterende når man skal skrive inn nettadresser fordi det tar noen ekstra sekunder (ja, jeg vet, drittlenge å vente..) å laste en side som ikke finnes.

Så.

Når jeg nå skulle ta meg en liten tur innom finn.no oppdaget jeg i siste nanosekund at jeg hadde tastet inn «finn,ni».

Men.

Jeg kommer allikevel inn på finn.no! Noen har tydeligvis tatt noen forhåndsregler overfor mennesker, som megselv, som har det for uvane og ikke få med seg alle fingrene i slengen eller rett og slett bommer på tastene.

Intet nytt melde fra denne kanten med andre ord – viser heller til Christines blogginnlegg om HBP-premieren fordi den er en perfekt oppsummering på kvelden :) Men jeg kan jo si at til tross for det sinna uværet som dukket opp (og vi alle så ut som drukna katter da regnponchoen ikke ville holde seg på plass) så var det en kveld jeg kommer til å leve lenge på!

Å, jo! Også gikk jeg – og forsåvidt Christine også – bananas på Warner Bros. sin Harry Potter Shop da det viste seg å være et fantastisk tilbud med 20% avslag på samtlige varer for oss muggles. Noe som førte til at noen særdeles flotte «collectibles» havnet under den magiske tollgrensen på 200 kroner. Skjønt, det ble litt i porto (siden det skal sendes fra USA), men det er verdt det. Og det ble faktisk ikke så ille pengemessig sett uansett. Selv med vare og porto var det fremdeles billigere enn å kjøpe det her til lands. Så nå har jeg noen uker foran meg hvor jeg kan glede meg som en liten unge til; Hermiones Wand i en Ollivander’s boks, Marauder’s Map-pute, Gryffindor Wall Scroll, Gringotts-mynter, og fire vakre bokmerker i Gryffindor, Ravenclaw, Slytherin og Hufflepuff-dekor.

Alle gode ting er tre

  1. Jeg har en hel plate med appelsinkrokansjokolade.
  2. Etter at Mac’en min fikk byttet tastaturdekselet sitt så lukter den som ny igjen!
  3. I morgen kveld setter jeg meg til i Akershus festning (sammen med mange andre) for å se «Harry Potter and the Half-Blood Prince» – yiee!!

Max Manus

En dag i romjula, rettere sagt andre juledag, kjørte en svart Mercedes i retning Sandefjord og Hjertnes kino. Billettene var forhåndsbestilte og betalt for, så den snille damen i luka gav dem til meg etter at jeg hadde sagt det hemmelige passordet (aka referansenummeret). På den lille papirlappen stod det «Max Manus», samt rad- og setenummer – som forøvrig var midt i blinken. Jeg gledet meg veldig, selv om jeg på forhånd ikke hadde hørt noe som helst om Max Manus, annet enn at han var en del av motstandsbevegelsen i Norge under den tyske okkupasjonen.

Selv synes jeg det er lettere å lære ting via bevegelige bilder enn å sitte med nesa i en bok og lese side opp og side ned med svarte bokstaver på hvite ark. Selv om det er aldri så interessant og gøy å lese om – det er begrenset hvor mye man får med seg, og en går ofte litt lei i lengden (eksempelvis kan jeg jo nevne at jeg liker å lære om anatomi, men det er noe dritt å sitte og lese 500 sider om det..). Dermed ble Max Manus en film hvor jeg kunne lære meg litt om Norges interne kamp mot nazistene, selv om det selvsagt er veldig mye mer å lære om enn det som skjer i filmen. En kan si det sånn at filmen gav meg en liten smakebit, og nå er jeg sulten på mer. Jeg har jo altfor lett for å falle i slike «feller» hvor jeg blir en smule inspirert og så vil jeg liksom vite alt.

Uten at jeg har lest noe historie av typen Norge under andre verdenskrig (annet enn det man lærte på videregående, som begynner å bli noen år siden), så vil jeg si at filmen er knallbra. Om den er korrekt på små detaljer og slikt, og om man får et riktig inntrykk av karakterene skal jeg ikke uttale meg om. Jeg synes med et nøytralt syn at Aksel Hennie gjør en utrolig bra jobb som Max Manus, og det er lite med mangler hos resten av skuespillerne. Filmen har de riktige spenningsmomentene, og jeg satt med hjertet i halsen under Donau-scenen. Den har de små humoristiske innslagene (jeg elsker samtalen mellom Manus og Gram etter de har stått framfor kongen), og den gir et innblikk i hvordan det var på den tiden. Som Hennie sa i et intervju (og sikkert flere) så var motstandbevegelsen bygget opp av relativt unge individer, noen uten kampbakgrunn eller lignende, og det var litt av en jobb de gjorde i vel viten om at neste dag så kunne nazistene banke på døra deres. For selv om det begynner å bli noen år siden andre verdenskrig, så må man ikke glemme hva som skjedde. Derfor synes jeg det er viktig at slike filmer som dette lages.

Med andre ord; filmen falt i smak, er absolutt å anbefale, og jeg kommer til å se den igjen (og igjen). Også må jeg bare nevne på slutten her at det var veldig gøy å kjenne igjen steder i Oslo. Vika med UD, Observatoriegata (som var mitt første bosted da jeg flyttet til Oslo), og kaféen nede ved Jacob Aalls gate. Jeg hoppet nesten opp og ned i kinosetet og hvisket «det er jo like ved der jeg bor jo!». Jaja, nok om det. Gå og se den!

Nye ting!

Ny filmopplevelse
I går var jeg på kino og så Fritt Vilt II. Mye cred må gis til Colosseum kino med den fantastiske lydopplevelsen man får i sal 1 (kuppelen for dere som ikke har vært der selv), men filmen fortjener virkelig all heder og ære. Etter både Fritt Vilt og Fritt Vilt II satt jeg igjen med følelsen av at dette var jo en virkelig bra film til norsk å være. Men når jeg tenker meg ordentlig om, så er de begge noen råbra filmer, uansett nasjonalitet.
Skal ikke nevne noen spoilere, men jeg må nevne at de leker veldig med «skumlelyden». En periode var det litt for mye av det gode, når «skumlelyden» kom hver gang en dør ble lukket opp, et skap ble lukket igjen, når noen blunket, når noen snudde seg osv.
Eneste negative med filmen (den har ikke sunket ordentlig inn ennå, så den er jo fremdeles strålende i mine øyne!) var at jeg gjerne ville hatt litt mer informasjon om hele greia. Hva som fikk «gærningen» til å bli til den han var (det kan da ikke ha vært nok med at foreldrene prøvde å kverke han da han var liten). Litt mer bakgrunnshistore hadde vært fint. Men det ble ikke akkurat lagt opp til en ny oppfølger, så vi får vel bare leve i uvisshet.

Ny hårfarge
Nå skal det først og fremst nevnes at fargen er en toning, og ikke permanent. Etter noen runder med hårvask vil det gradvis bli svakere farge. Og det er jo fint i mitt tilfelle. For denne gangen valgte jeg fargen «brun». Dette fordi jeg sist gang valgte «lys brun», og den ble en tanke for lys. «Brun» derimot har vist seg å være nesten svart (og med dette legger jeg til at jeg ALDRI skal farge håret svart). Det gjør meg nesten litt nysgjerrig på hvordan «mørk brun» ser ut.
Men jeg har da fått kommentarer på at jeg kler det. Så det er nok bare en tilvenningsfase som skal til. Men herregud så mørkt det er!

Ny Prison Break sesong
Har i grunn vært hekta siden serien begynte, og har opp til dags dato ikke gått glipp av en eneste episode. Jeg må ærlig innrømme at jeg begynner å bli litt lei nå, men gang på gang viser det seg å være vanskelig å la være å se på. Nuvel, det er jo tidsfordriv. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg får gjort noe skolerelatert fra halv ti til halv elleve…

Også har jeg en ny kosedress, og den er kjeeeempegod!