Ferskvareprat #15; Utnyttelse

Ikke bare er det lenge siden jeg har skrevet et innlegg, men det er også en god stund siden jeg skrev et ferskvarepratinnlegg, og jeg lurer på om jeg fortsatt har gnisten i behold. Får jo nesten litt prestasjonsangst her nå..

——————–

Det var alltid like festlig å se hvordan kundene klarte å bruke deg til sin egen nytte, og jeg snakker ikke om enkle ting som å faktisk gi dem en halv kylling. For, jeg mener, det er jo en del av jobben. Men innimellom hendte det at man gikk fra å være ekspeditør til å bli personlig slave. Spesielt imponert ble jeg når én og samme kunde klarte å aktivisere samtlige ferskvaremedarbeidere. Mens en var inne på kjøttrommet og skar opp et kjøttstykke, var det en annen ute i avdelingen som fikset potetsalat og en tredje som skar opp roastbeef. Og ja, da stod det også flere kunder der som ikke ble ekspedert..

Når vi først er inne på slavearbeid.. Greit, det er helt fint at kundene trenger hjelp til å finne en og annen vare, men et sted går grensa, og det gjorde det med denne fisefine Frogner-fruen.

– Hvor har De gjemt fløten hen?
: Den er rett her borte. Hvis du bare følger etter meg så kan jeg vise deg.
– Åh, kan De ikke bare hente den til meg da?
: Ok, det kan jeg, jo..

Jeg kommer tilbake med fløten, og blir sendt avgårde igjen med det samme for å hente en ny vare. Og en ny en. Enda en. Og enda en! Frogner-fruen? Nei, hun har ikke rikket seg og står på samme sted med handlevognen sin.

– Jeg trenger også litt fersk basilikum.
: Mhm, den er rett bak deg her, midt i hyllen (som står fire meter unna..).
– Åh, gi meg den også, er De snill.
Du kødder..?! Jeg tar tre steg forbi henne, napper basilikumet ut av hylla, snur meg, strekker armen ut og gir den til henne. 
– Nei, uff, De har ikke en som er litt friskere vel?
Oh…my…god… Jeg får plukket ut et bedre eksemplar, og ser min sjanse til å slippe unna skrømtet da jeg blir ropt på av ferskvarekollegene mine.
– Har De også–
: Beklager, men jeg må nesten opp i avdelinga igjen (der jeg hører hjemme..!), men der borte er det en som jobber på gulvet som sikkert kan hjelpe deg.

Damen går mot gulvgutten, og jeg har ikke dårligere samvittighet enn at jeg klarer å flire av det jeg hører.
: Si meg, hvor har De smør?
– Rett her borte, jeg skal vise d–
: Ååh, kan ikke De bare hente det til meg?

Advertisements

Ferskvareprat #14; Smaksprøver

Jeg sendte denne inn til 4 x bærepose and bop to the beat, som gjesteinnlegg, for en god stund siden, og fikk den faktisk publisert. Nå tenkte jeg det var på tide at innlegget så dagens lys også her på bloggen. Enjoy!

Malene jobber bak ferskvaredisken i en dagligvare, og gjør sitt beste for å betjene alle tre avdelinger samtidig (delikatesse, ost og fisk). Alle avdelingene har sine egne rutiner, men det er en av dem som går igjen hos alle; smaksprøver.

Les videre

Ferskvareprat #13; Fru Allergi

Det begynte som det alltid gjør når man er modig nok til å bevege seg utenfor ferskvareavdelingen. Ute i den åpne butikken er vi et lett bytte med våre hvite kokkejakker som blikkfang, og den ene kunden etter den andre huker tak i oss fordi de har trøbbel med å finne varene sine.

Fru Allergi (som jeg velger å kalle henne), spør høflig om jeg kan hjelpe henne med å finne pizzadeig, for nå har hun vært nærmest overalt i butikken (virkelig, overalt?). Jeg svarer at jeg selvfølgelig skal hjelpe henne, og leder henne bort til riktig reol. Før jeg får sjansen til å smette unna og komme meg tilbake til den delen av butikken hvor jeg hører hjemme, lurer hun også på hvor allergimaten er.

Fru Allergi: Du skjønner, jeg må nemlig ha noe til kaffen og de besøkende er allergikere.

Jeg tar henne med bort til allergireolen vår.

Fru Allergi: Hva er dette? Hvorfor er ikke varene merket?
Jeg: Merket? Hvordan da? Det er jo tydelige «allergimat»-etiketter her.
Fru Allergi (smeller en finger mot den nærmeste etiketten): Og hva skal liksom det her bety?! «Allergi», hvordan skal jeg liksom vite forskjellen her?! Det er jo helt hull i hodet å merke det sånn!
Jeg: Nå… skjønner jeg ikke helt hva som er problemet..
Fru Allergi: Hvorfor er ikke varene merket «glutenfri» og «gluten- og laktosefri»?? Hvorfor har du ikke én reol for det ene og en annen for det andre?! (legg merke til at hun sier «du», som om det er min feil.. jeej..)
Jeg: Det vet jeg ærlig talt ikke, men-
Fru Allergi: Faen, hvordan skal jeg liksom finne det jeg skal nå?! Jeg må jo ha gluten- og laktosefritt. Må jeg virkelig sjekke alle pakkene?! Det går jo bare ikke AN!! Herregud, at det er mulig å være så idiotiske!
Jeg (forholder meg rolig): Ja, du må nok sjekke hver pakke, men jeg kan hjelpe deg.

Jo flere pakker jeg finner som inneholder laktose, jo rødere blir Fru Allergi i hodet. Selv gidder hun selvfølgelig ikke å lete, så hun er ikke mye til hjelp.

Fru Allergi: Dette må jo være et lite helvete for allergikere! Hvordan forventer du at de skal finne fram i dette rotet?! (igjen, legg merke til «du»). Hvem er allergiansvarlig her?!
Jeg: Hun er dessverre ikke på jobb i dag (det er lørdag forresten), men–
Fru Allergi: Ja, det var jo jævla typisk! (hun skriker nærmest) Dette her skal dere få høre! Merk mine ord!
Jeg: Jeg kan ikke gjøre annet enn å beklage, men hun har altså fri i dag etter å ha jobbet alle de andre dagene denne uka.
Fru Allergi: Fullstendig idioti! Det går ikke an! (hører hun seg selv nå..?) Dette skal jeg gå til ledelsen med! Er butikksjefen her?!
Jeg: Nei, hun har også fri i d-
Fru Allergi: Tenkte jeg det ikke!! Er det muuulig?!
Jeg: Men, hvis du venter litt så kan du få nummeret til butikken, så kan du ringe på mandag (vær så snill og gåååå!!).

Hun nikker surt, jeg skriver opp nummeret på en lapp, og koker nesten over da jeg endelig ser ryggen hennes forsvinne ut av butikken. Jeg er gjerne sånn at jeg i etterkant av en forferdelig kundesituasjon kommer på alt jeg kunne ha sagt i stedet for å stå og nikke, smile og se dum ut. Jeg blir bare så paff der og da, og det irriterer meg grenseløst! Her er hva jeg skulle ha sagt til det neket av et kvinnemenneske:

For det første, og jeg mener ikke dette på en uhøflig måte, men nå må du rett og slett roe deg litt ned. Det er overhodet ikke min skyld, en skarve deltidsansatt, at vi ikke har delt allergireolen vår i to. Så jeg hadde satt pris på om du droppet å angripe meg som person. For uansett hvor mye du kjefter på meg, så kan jeg ikke knipse med fingrene og trylle fram din ønskereol. Dessuten gjør jeg mitt beste for å yte kundeservice her, jeg står søren meg og sjekker hver jævla pakke for deg, og noe mer kan du ikke forlange av meg!
Når det kommer til de som har allergi ville jeg tro at de kun trenger å gå gjennom denne prosessen en gang, fordi de husker til neste gang hva de kan og ikke kan spise. At du som ikke-allergiker ikke har denne evnen kan ikke jeg noe for, så ja, du må faktisk stå og lese bakpå pakkene, som enhver normal person. Men igjen, jeg hjelper deg gjerne, bare slutt å oppføre deg som en femåring!

Ah, neste gang.. neste gang..

Ferskvareprat #12; Fru Jeg-finner-alltid-noe-å-klage-på

Oisann, det har visst gått noen måneder siden forrige ferskvareprat og jeg følte det var på tide å komme med innlegg nummer 12. Historien er av en litt eldre dato, men fortsatt ganske aktuell.

Hver gang jeg ser denne kunden, en eldre dame som ikke vet hva det vil si å trekke på smilebåndene, får jeg lyst til å rømme. Hvor som helst. Gi meg oppvask, la meg skjære kjøtt, herregud, la meg gå ned og sortere varer, eller..la meg rydde og omorganisere hele emballasjerommet! Hva som helst, bare la meg slippe unna henne. Hvorfor? Fordi denne fruen gjør ikke annet enn å klage. Hver bidige gang hun kommer innom finner hun noe å klage på. Enten er det trykkfeil på en plakat i frukta, eller så er det for mye brødsmuler ved brødkuttemaskinen, eller så er det for mye/lite krydder på kyllinglårene. Selv når ikke det er noe åpentbart å klage på så klarer hun å finne noe. Og jeg? Jeg må stå og høre på kjatteret hennes, nikke og smile høflig, og beklage på mitt dypeste og love å bringe det videre til sjefen min.

En gang var det satt tilbud på en type ferdigpakket ost på grunn av kort holdbarhetsdato, og i dette tilfellet hadde vi bare satt på en etikett fra vekta i stedet for å gå inn på dataen og endre prisen elektronisk siden det bare var snakk om tre-fire eksemplarer. Alle pakkene med ost inneholdt like mye og hadde til vanlig stykkpris, men på vekta måtte vi slå dem inn som vektvare. Det viste seg da at denne fruen klarte å finne to stykker hvor det var en prisforskjell på 15 øre.

Fru Klage: Hva er greia med dette her?! Hvorfor er den ene dyrere enn den andre når de er helt like?
Jeg: Hmm, det vet jeg faktisk ikke. Kanskje det er noe med emballasjen?
Fru Klage: Jammen, dere må da vite hvordan dere priser varene! Dere må da kunne forklare hvorfor det er en forskjell!!
Jeg: Ja, men nå er det ikke jeg som-
Fru Klage: Her vil jo folk stole på at dere priser varene deres riktig. Lure oss på denne måten. Dette går jo bare ikke an?!
Jeg: (Inni svarte..! Jeg veita fanden! Kanskje en flue satt seg på vekta da den ene lå der! Hva gjør vel 15 ØRE?!) Jeg er klar over det, men jeg kan godt finne en måte å trekke fra…de 15 ørene…hvis du vil ha begge.
Fru Klage: Neida, det er det ikke behov for. Jeg skal bare ha én jeg, og tar den billigste.
Jeg: (Brenn!!) Jammen, da løste jo alt seg! *falsk smil* Ha en fin dag videre! (Brennbrennbrenn!!)

Ferskvareprat #11; Er’u helt teit eller?

Jeg lo godt da jeg en gang i tida kom over denne stripen til Wulffmorgenthaler, fordi det mer eller mindre er hverdagen min på jobb. Jeg føler riktignok et intenst hat mot setningen «kunden har alltid rett», for nei, kunden har ikke alltid rett. Kunden har svært sjelden rett. Kunden er bare innmari påståelig av seg.

Derfor fryder det meg (kanskje altfor mye) når kunden tar feil. En skikkelig god følelse oppstår inni meg.

Et eksempel er når folk skal ha fisk. «Jeg vil ha 600 gram,» sier de. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg treffer blink hver gang jeg skjærer over et fiskestykke, men etter fire år i ferskvaren (grøss og gru, har det virkelig gått fire år..?) velger jeg å tro at jeg har en viss peiling. Men kunden står på sitt. «Nei, nei, nei, det der er da aaaaltfor lite! Du kan i hvertfall flytte kniven fire centimeter til». Dette sier de med en underliggende tone som hinter om at du som står der i kokkejakke er en komplett idiot. Litt sånn «ærlig talt, skal jeg gjøre jobben din for deg kanskje?» eller «åh, det må være så flaut for deg å bli korrigert av en kunde«. Med årene har jeg lært å bare ignorere dem.

Jeg skjærer over fisken og legger biten til kunden på vekta. Tallene viser 800  gram… og jeg godter meg! Selvfølgelig synes det ikke på meg. Derimot er det ganske tydelig å se på kunden at han/hun har driti seg ut, og de tør sjelden å be meg om å skjære vekk litt igjen (selv om jeg ville gjort det med glede.. ja, litt for å gni det inn også). Så vinn-vinn for meg; mer salg og generell tilfredsstillelse.

Ferskvareprat #10; Jobb, jobb og atter jobb..

I dag har jeg vært så heldig og tilbragt hele 10 timer på jobb. Å jada, fra ti til åtte. Kjempedeilig.  Med bare ti minutters pause også (bare for å gjøre det enda bedre) – hvor jeg hev i meg en yoghurt, en banan og en sjokolade for å få opp blodsukkeret fordi det faretruende lave nivået fikk meg til å skjelve som et aspeløv. Det er arbeidsdagen sin det. Det var også de eneste minuttene hvor jeg var i en ikke-bevegelig stilling. Sånt liker vi.

Jeg håper noen hører sarkasmen her.

Dessverre er det skuffende lite med «Ferskvareprat»-materiale. Kundene oppfører seg, med fare for å jinxe det, ganske bra om dagen. Det eneste negative jeg kan huske fra dagens uendelige timer, rent kundemessig, er en jålete ung mann som faktisk ba meg om å rense reken han ville smake på. Oh yes.
Han: Kan jeg få smake på en reke?
Jeg: Klart det!
*tar opp en reke og rekker den til han*
Han: Ehm, kan du rense den for meg? *nedlatende tonefall*
Jeg: Øøøøhh…. jo..da..?
Egentlig fikk jeg lyst til å lempe reka i trynet på’n.

Og, jo! Nå husker jeg en kunde til. Ei dame kom for å returnere en fiskefilét (av typen vakuumpakket) som vi hadde satt på tilbud på grunn av kort holdbarhet. Det innebærer at vi setter på en egen etikett fra ferskvaren med endret kilopris. På disse etikettene kommer det også ut en dato for når vi kjørte den ut, og denne datoen står som «pakkedato». Problemet til denne damen var at det nå stod to pakkedatoer på fisken; én på selve pakningen (hvor all annen informasjon også står) og én på etiketten som vi hadde satt på. Og det gikk da bare ikke an! Her var det til og med trusler om å melde oss til mattilsynet fordi det ikke gikk an å vite hva som var pakkedatoen. Nei, denne ville hun ikke ha, og det var bare å bla opp pengene hun skulle ha igjen. Og selvfølgelig måtte jeg passe på å bringe dette videre til sjefen min, for igjen; dette gikk da bare ikke an!

Jeg vet ikke med dere, og jeg kan ikke lovverket for merking av matvarer ut og inn, men man må da ikke være Mensa-medlem for å skjønne at det er pakkedatoen på embalasjen som gjelder og ikke lappen vi har satt på?!

Ferskvareprat #9; Mattetrøbbel

Denne kommer rykende fersk fra dagens arbeidsdag!

Kunde: Jeg skal ha fire fiskekaker, jeg.
Det er kollegaen min som ekspederer henne, og begynner å legge oppi en og en fiskekake.
Kunde:
Forresten, gi meg én til.
Femte og siste fiskekake legges oppi posen, og han går bort til vekta for å slå inn prisen.
Kunde:
Hvor mange var det?
Kollega:
Fem stykker.
Kunde:
Jeg skulle ha SEKS, da! (sukker oppgitt og irritert)

Så… dagens er lærdom er som følger; 4 + 1 = …6.
I hvertfall hos enkelte kunder.

Ferskvareprat #8; Om tilbud

Det skjer overraskende lite skriveverdig på jobben for tida. I går, som måtte være en av de større handledagene i året siden det var dagen før 1. mai, hvor det var stappet med mennesker i butikken, så var alle i grunn ekstremt blide og hyggelige. Selv når jeg måte løpe som en yoyo mellom delikatessen og fisken (byr alltid på et hvem var først-problem) var alle veldig forståelsesfulle og brukte heller ventetiden på å le med (kanskje av?) meg. Men jeg har da fortsatt historier fra gamledager og her kommer noen som handler om tilbud.

~*~*~*~

Dette gjelder de fleste tilbud, men la oss ta laks som eksempel.
– Jeg ser dere har laks på tilbud.
: Ja, og et godt tilbud også. Halve prisen er ikke verst det!
– Men… ehh… hva er galt med den?
: Galt med den? Det er da ikke noe galt med laksen. Hvorfor skulle det være det?
– Nei, jeg mener, siden den er på tilbud.
Så det at vi har varer på tilbud betyr det samme som at dette er noe gammalt skit som vi vil bli kvitt..? Tro’kke det gitt!
: Den er på tilbud fordi hovedkontoret har bestemt det. Laks er på tilbud hos alle butikkene i kjeden vår.
– Åh.. Så fint da!
Noen ganger overrasker det meg (eller nei, svært lite gjør det lenger når det kommer til kunder) hva enkelte tror om oss, eller dagligvarer generelt. Vi selger da aldri dårlig mat! Har varene gått ut eller blitt dårlige så svinner vi dem og lemper dem i matavfallsdunkene. Vi setter ikke ned prisen og håper på at noen brødhuer kommer og tar det med seg.
Ja, det hender at dersom vi har mange varer av et merke som snart går ut på dato så setter vi det på tilbud, men da står det opplyst om at det er på grunn av dato. Vi er da ikke ute etter å lure dere!

At varer blir satt på tilbud betyr at vi må bytte ut prisetikettene, men en og annen gang hender det at en vare blir glemt i forbifarten, eller at vi ikke har fått kjørt ut alle labels’ene ennå. Uansett, er det noen som legger merke til dette så er det kundene.
– Her er det feil pris. Denne varen er på tilbud, det står i avisa deres!
: Oi, den har vi visst oversett ved et uhell.
– Jammen det går da ikke an! Pris og vare må stemme overens!
: Helt enig i den. Det har bare vært en glipp fra vår side–
– Dette er ikke bra i det hele tatt!
: Nei, jeg vet det, men det fort gjort å gjøre feil. Vi er da bare mennesker vi også, hehe.
– Nei.
Nei..? Nei? Vi er da bare mennesker… nei? Ikke? Så vi i ferskvaren er..hva..krokodiller? Bøfler? Roboter som bare gir deg maten din? Oookay then..


Dette med tilbudsaviser er også et kapittel for seg selv.
– Hvor er kjøttdeigen dere har på tilbud?
: Hmm, jeg tror ikke vi har kjøttdeig på tilbud.
– Jo, det står i avisa deres!
: Jeg tror faktisk ikke det er oss, men vent litt så skal jeg høre.
Jeg sjekker med de andre i ferskvaren som sier det samme; nei, vi har ikke kjøttdeig på tilbud.
Jammen, det står i avisa!!
: Men det kan ikke være oss, det må være–
– Ååårrghh!! Vent litt da, jeg har den med meg!!
Kunden drar opp den sammenbrettede tilbudsavisen og trykker den opp i ansiktet mitt.
SE! Der står det kjøttdeig på tilbud!
: Det der er ikke oss.
– Hva?
: Det der er tilbudsavisa til (butikknavn som ikke er oss).
– Er ikke dette (butikknavn)?! HVOR er jeg da?!
: Du er på (vårt butikknavn), men vi har mange andre fine tilbud da, bare ikke kjøttdeig.
– Ehh.. øh… Det kunne da vel ikke JEG vite!
Og så går hun..!

~*~*~*~

Heh, holdt nesten på å avsløre butikknavnet i den siste historien der. Jeg vet jo at en del av dere som leser bloggen vet hvor jeg jobber, men for dere andre utenforstående så synes jeg det er greit med å holde den «anonym». Butikken jeg jobber i er nemlig et veldig fint sted :)

Ferskvareprat #7; Rekedronningen

Våren er jo kommet for fullt og folk handler ferske reker for alle penga som om det skulle være midt i juli. Bare til helga som kommer nå skal vi visstnok ha bestilt inn totalt 200 kg ferske reker. Tro meg, jeg håper jeg hørte feil, hvis ikke kommer det å bli en lang og intens jobbehelg.
Men dette med ferske reker minnet meg på en kunde jeg ekspederte forrige sommer (prisen har riktignok endret seg en smule siden den gang da)…

~*~*~*~

– Hei, hva er det for rekene dine?
: De ferske her koster nok 169 kroner per kilo.
– Oi, det var da innmari dyrt!
: Ja, det er dessverre en stiv pris, men jeg har også frosne reker og de koster bare 39 kroner kiloen. Også tar det ikke lang tid å tine dem heller hvis du skal ha dem i kveld.
– Hmm, ja, jeg skal jo ikke ha dem før i kveld uansett, så.. Men da tar jeg 6 kilo av de ferske rekene, er du snill.

Er det bare jeg som misset noe her?
Det synes å mange et vesentlig ledd hvor kunden sier at ferske reker er bedre enn frosne. Eller at det er firmaet som betaler. Eller hva som helst. SEKS kilo?! Ferske. De dyreste. Seriøst?
Jeg måtte spørre og dobbeltsjekke flere ganger for å være helt sikker på at det var de ferske rekene hun skulle ha, og det var det.
Vel vel, gøy for min del å selge reker til 1000 kroner, til tross for x antall rekestikk i hånda.

Ferskvareprat #6; Når brannalarmen går

Forrige mandag var jeg så heldig at brannalarmen gikk på senteret da jeg stod iført min flotte arbeidsuniform (hører du ironien?) bak ferskvaren. Og ikke bare ble den utløst én gang, men to. Visste du forresten at kokkejakke og tresko ikke er de utilmate vinterplaggene? Hva med plastikkforkle? Ikke det, nei.

I tillegg til at vi må ut er det også ganske kjedelig at alarmen går fordi vi gjerne har et tidsskjema å følge. Alarmer fører til at det skjemaet slår sprekker, og plutselig lå vi ikke så bra an med stengerutinene allikevel. Det er også kjedelig fordi det er vår jobb i lose kundene ut av butikken (hadde det faktisk vært brann må jeg innrømme at jeg egentlig hadde løpt over kundene for å komme meg ut selv), og jeg skal si deg det at dette noen ganger kan være rimelig vanskelig.

Meg: Brannalarmen er utløst, vi må gå ut.
Kunde: Huh?
Meg: Brannalarm. Ut. Nå.
Kunde: Pøh, det er sikkert falsk alarm.
Meg: Mye mulig, men vi må fortsatt ut.
Det ender med at jeg nærmest må dra med meg kunden ut. Heldigvis kommer en kollega som er litt mer autoritær av seg og hjelper meg.

Meg: Okaj, da går vi ut folkens.
Kunde: Kan jeg bare få fem fiskekaker først?
Meg: Nei.
Kunde blir dritforbanna. Samma for meg, han kan komme tilbake når alarmen er over, så skal jeg gladelig gi han fiskekaker.
Jeg tar runden og finner samme kunden ved melkekjøla.
Meg: Unnskyld, men vi må ut!
Kunde: Jeg skal bare ha med meg en melk.
Meg: Nei, du må bli med ut nå! Hør, du får ikke betalt for den melka nå uansett!
Kunde: Hvorfor ikke?!
Meg: Fordi kassererne også må gå ut. (Tviler på at de er villige til å brenne inne bare for at du skal få betale melken din).
Kunde slipper kurven demonstrativt så den smeller i gulvet og marsjerer ut av butikken. Jeg tror ikke han kommer tilbake etter alarmen er over for å handle videre, og jeg får rett.

Det som nesten er verst er at kunden kikker på deg som om du er fullstendig idiot når du ber dem gå ut. Som om jeg er teit fordi jeg tror at det brenner. Hva har skjedd som har gjort at noen tar brannalarmer så lite seriøst?