Jeg leste ferdig Mockingjay i natt.

Jeg føler meg helt nummen.

Den må leses igjen før jeg klarer å forme ord og setninger.

I mellomtiden siterer jeg Christine via Twitter; jeg sitter igjen med samme følelse som etter å ha sett Dancer in the Dark.

Advertisements

5000 kroner fattigere

Jeg gir dere..

…pensumet mitt. Nei… ikke alt jeg har vært igjennom på tre år. Dette er det jeg skal drive med tiden fremover.

Og ja, det er en normal badevekt fra Ikea som ligger helt nederst her. Det burde gi et lite bilde av hvor store disse bøkene er. Monsteret som ligger på bunnen er 8,5 cm i tykkelse. Jeg bare nevner det.

Egentlig burde vel tittelen på dette innlegget vært «6000 kroner fattigere», men boka «Pathologic Basis of Veterinary Disease» kjøpte jeg tidligere da jeg hadde allmenn sykdomslære. Uansett, masse penger. Ugh. Og det verste med det hele… dette er ikke alle jeg trenger engang. Fortsatt gjenstår boka om sau, to bøker om hest (mulig jeg bare tar en av dem dog..), katteboka, en annen laboratoriebok for smådyr (nøyer meg med nummer to nedenfra foreløpig tror jeg), noe helsearbeidsskit, flere kubøker, obstetrikk… lista bare fortsetter og fortsetter.

Men sjekk titlene da! Jeg gru-gleder meg til å begynne på dem! Gruer meg fordi jeg ikke heeelt vet hvor jeg skal begynne hen (og jeg får litt småangst), men gleder meg fordi de inneholder masse informasjon om ting jeg (forhåpentligvis) vil finne interessant. Dette blir et bra år. Jeg er optimistisk. Endelig skal jeg begynne å bruke det jeg tidligere har dyttet inn i hjernen (hvor jeg håper det fortsatt ligger).

Dere sitter kanskje og lurer på hva greia med badevekten var..?

Vurderer å skaffe meg et skap på skolen i år hvis jeg har tenkt å sitte der og lese.

All creatures great and small

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg ikke leste noe for tiden fordi jeg ikke gjorde annet enn å jobbe. Vel, jeg gjør fortsatt ikke noe annet enn å jobbe, men jeg er litt heldigere denne uka fordi jeg har halve vakter (hvilket betyr at jeg kan sitte oppe til langt på natt uten dårlig samvittighet eller zombietilstander morgenen etter). Derfor har jeg mens jeg venter på at «Shiver» skal dumpe ned i postkassa mi – seriøst Play.com, nå bruker dere lang tid! – plukket fram James Herriots «All creatures great and small» fra bokhylla. Jeg har hatt den boka i flere år, men har aldri før giddet å åpne den. Av en eller annen grunn har det aldri «passet» å lese den. Enten har jeg bare ikke følt for det, eller så har jeg synes den var for tjukk (den er virkelig ikke så tjukk..) til å begynne på sånn tilfeldig. Flere ganger har jeg tenkt at jeg skal lese den. Like mange ganger har jeg slått det fra meg. Gjett om jeg har gått glipp av noe!

Jeg er bare to kapitler inn i boka og kjenner allerede at dette er noe jeg kommer til å kose meg med! Det tok sånn cirka to sider før jeg oppdaget at jeg lo. Høyt. For meg selv. (Halv tre på natta). For de som ikke har hørt om boka før så handler det om veterinæren James Herriot (et pseudonym by the way) og hans historier fra veterinærpraksisen. Jeg er bare halvveis i utdannelsen, men jeg kan levende se for meg hvordan det måtte være å rette opp en feilstilling på en kalv mens bonden stod over deg og roste en annen veterinær opp i skyene. Festlig, festlig. Det er jo også litt lærerikt for min del. Nå vet jeg jo, teoretisk sett, hva man gjør hvis hodet ligger vendt andre veien.

Også er det noe med språket. Du skjønner at dette er skrevet av en brite, og det gjør det bare enda mer stas å lese (jeg er en stor fan av britisk aksent). Jeg hadde en lignende opplevelse med en av pensumbøkene mine; jeg skjønte at teksten var britisk-engelsk og ikke amerikansk-engelsk, og for meg blir teksten mer livlig av den grunn.

Det er ennå to timer til jeg må dra på jobb, og jeg gleder meg til å kunne tilbringe disse to timene sammen med den britiske veterinæren. Til dere gir jeg et lite utdrag som fikk meg til å trekke på smilebåndene i de sene natterstimer.

There was no mention anywhere of the gradual exhaustion, the feeling of futility and the little far-off voice of panic.

My mind went back to that picture in the obstetrics book. A cow standing in the middle of a gleaming floor while a sleek veterinary surgeon in a spotless parturition overall inserted his arm to a polite distance. He was relaxed and smiling, the farmer and his helpers were smiling, even the cow was smiling. There was no dirt or blood or sweat anywhere.

The man in the picture had just finished an excellent lunch and had moved next door to do a bit of calving just for the sheer pleasure of it, as a kind of dessert. He hadn’t crawled shivering from his bed at two o’clock in the morning and bumped over twelve miles of frozen snow, staring sleepily ahead till the lonely farm showed in the headlights. He hadn’t climbed half a mile of white fell-side to the doorless barn where his patient lay.

Tagget

Christine tagget meg, og her er mine svar :)

Hvilke bøker leser du akkurat nå?
Per dags dato holder jeg ikke på med noen bøker da jeg tilbringer nesten alle mine våkne timer iført en kokkejakke på jobb, men jeg har tre bøker stående i hylla med hvert sitt bokmerke i. Disse er «Shutter Island» av Dennis Lehane (for kort tid siden jeg så filmen og boka ble litt kjedelig da, så jeg må vente en stund før jeg plukker den opp igjen), «Stardust» av Neil Gaiman (jada, den er bitteliten, og jeg er så godt som ferdig, men her var det samme problemet som «Shutter Island»; for kort tid siden jeg så filmen), og «The Graveyard Book» også av Neil Gaiman (jeg har faktisk prøvd å begynne på denne mange, mange ganger, men det er noe med begynnelsen som bare går så tregt for meg.. one day, one day..).
Derimot kan jeg si at jeg akkurat har lest «Hunger Games» og «Catching Fire» av Suzanne Collins om igjen som oppladning til «Mockingjay».

Hvor liker du best å lese?
Veldig ofte i senga hvis jeg klarer å lage den rette oppbygningen i et hjørne med dyne og puter som gir god nok støtte for ryggen. Jeg klarer svært sjeldent å ligge og lese. Å sitte på kafé er også ideelt, men da må det være den fine, jevne støyflyten – ikke for lite, ikke for mye.

Hvilken bok skulle du ønske ville bli filmatisert?
Hmm.. Jeg kikker over bokhyllene mine og klarer bare å feste blikket på de som allerede er blitt eller kommer til å bli filmatisert. Her må jeg dessverre melde blank, for jeg kommer virkelig ikke på noen. For moro skyld kunne det vært gøy å se hvor lenge de gadd å holde på med «Wheel of Time»-serien – noe sier meg at de ville ha kapitulert etter tredje boka.

Hva er favorittboken din?
Som Christine skrev; kom igjen’a! Én?! Det går ikke.. ugh… Men det må jo være boka jeg igjen og igjen har lyst til å lese, og som er like underholdende hver gang. Sånn sett vil valget falle på «Harry Potter»-bøkene, og hvis du først må tvinge ut én bok av meg, så ja… «Deathly Hallows». Tror jeg. Fordi det er den glimrende avslutningsboken.

Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene?
Ja! «Mockingjay»! Snart er det bare en måned igjen!!
Ellers så har jeg gått og hatt lyst til å lese «Ringenes Herre» igjen (leeenge), og jeg tror det er på tide å plukke den ut av hylla snart. Også kunne jeg tenke meg å bli ferdig med «Riftwar Saga»-bøkene – jeg kom halvveis en gang, men så gikk det for lang tid mellom bok to og tre, noe som førte til at 3’ern ble uhyre kjedelig fordi jeg ikke husket noe av hva som hadde skjedd.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?
Tja… jeg er veldig fan av forsidene på bøkene til Neil Gaiman. Spesielt «Fragile Things» og «Anansi Boys». De må være særegne, men uten for mye kjas og fjas (slik som en rekke fantasy-bøker med gudene vet hva på forsiden.. grøss). Kall det gjerne en personlighet.

Leste du dette innlegget?
I så fall er du herved tagget! Hvis ikke du har gjort denne greia allerede.. da skal du få slippe. Du skal også få lov til å slippe hvis du ikke har lyst. Men kom igjen, dette er moro :)

Møkkadag!!

I dag har jeg følt at verden har vært imot meg. Eller så er det bare noe jeg innbiller meg. Drittdag har det vært uansett. Dette blir et klageinnlegg. Dere er advart.

Det er kanskje min egen skyld..eller..det er min egen skyld at jeg er pissetrøtt i dag. Har vært det helt siden jeg stod opp og det ble bare verre utover dagen – med unntak av «overtrøtt-Malene» rundt klokka tolv, halv ett. Sånn går det når man sitter/ligger oppe halve natta for å lese ferdig «Catching Fire», som forøvrig var så bra som jeg hadde håpet (jeg kommer til å dø i løpet av ventetiden på bok tre). Det var ikke snakk om å legge fra seg boka og fullføre de siste kapitlene dagen etter. Så, halv fire ble klokka. Og klokka åtte skulle jeg opp. Det blir snaue fire og en halv time med søvn. Kroppen ikke glad..!
PMS også..Urk. Allerede nå kjenner jeg at dette blir «en av de dagene».

Tørt brød. Igjen har jeg meg selv å takke. Dustete ikke-handle-inn-mat-i-tide-Malene.
Magen ikke glad.

Studiedagen går ok. Litt treigt. Kanskje er det kun i hodet mitt.
Så, sjokk. Innlevering av bakteriologijournal. I dag. Faen. Det har jeg ikke tenkt på, og journalen er ikke engang kikket på! Ingen fare, jeg får bare levere den i morgen.
Men når skal jeg få skrevet den? Fra tre til åtte er det jobb!! Arrrghh!! Og jeg har tusen andre ting å gjøre etter jobb; rydde, ta oppvasken, fjerne bøker fra bokhylla (jeg skal kjøpe expedit!), vaske badet, støvsuge, og nå journalskriving. Også hadde det ikke gjort noe å få lest litt pensum heller (waaaaay behind..again).

Jobbedagen er bæsj. Jeg er apatisk. Jeg synes kundene er vemmelige. Vil ikke ha noe med dem å gjøre. Gå vekk, tenker jeg. Første stengevakt etter at min faste stengepartner har sluttet. Ikke like. Stort savn allerede. For all del; ny stengepartner er hyggelig, men det blir ikke det samme. Sorry.
Også er jeg generelt lei. Veldig lei. Sånn er det bestandig etter sommern, hvor jeg hvert år jobber som en gærning. Men denne gangen er det annerledes. Sitter dypere. Jeg må vekk derfra. En måned fri, eller mer. Hadde vært noe.

Vel hjemme blir det igjen tørre brødskiver sammen med bakteriologioppgaver. Koble sammen sykdom med agens. Flott.. Beskriv morfologi. Må jeg?
Jeg ble ferdig. Og det tok ikke så lang tid som jeg fryktet. Men så var det alt det andre jeg skulle gjøre. Rydde-modus-Malene dukket heldigvis opp.
Nå skinner leiligheten.

Pysj på, tenner pusset, vekking satt på, krype under dyna — DUU-DEE-DUU-DUU DUU-DEE-DUU-DUU!! Brannalarm. Inni helv… Jeg må ut.
Ventet ute i den kjølige lufta (i pysj). Ingen kom. Alarmen bare døde ut. Ingen å peke stygt på.

Og nå har jeg brukt opp dyrebare soveminutter på dette blogginnlegget.
Bah!

.:Søndag:.

Jeg liker søndager. Ingen jobb, ingen forelesninger.
Det meste er riktignok stengt, men det betyr ikke noe for i dag skal jeg bare gå rundt i pysjen, rydde litt, og sette meg til med «Catching Fire».

Ved veis ende

Etter mye «jeg burde vel», «nå må jeg da ha tid» og «har jo veldig lyst nå» har jeg nå fullført mitt lille leseprosjekt for sommeren; å lese alle syv Harry Potter-bøkene i strekk. Man legger fra seg den ene og plukker opp den neste uten å tenke seg om (for hvorfor skulle du det?), av ren vane, helt til du innser at du plutselig er ferdig med «Deathly Hallows» og at det ikke er noen ny bok å plukke opp. Det er litt rart.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese bøkene i strekk, men tiden og tidspunktet har aldri vært på min side før i sommer. Enten var det studie og eksamenslesing som stod i veien, eller min 4 uker lange praksisperiode i fjor sommer som tok det meste av energien (les: jeg la meg til å sove rett etter endt arbeidsdag, fullstendig utslitt), eller så har det vært flytting på gang. Nok til at jeg ikke ville ha fått sjansen til å lese når jeg ville. Skjønt, det har jo ikke gått helt etter planen i sommer; jobben tar sitt av mine våkne timer, bilferier er ikke ypperlige (jeg blir fryktelig fort bilsyk), og med en mor som «klager» over at jeg ikke er sosial fordi jeg sitter med nesa begravd i en bok så skulle det vise seg å være vanskeligere enn man hadde trodd å få leve seg inn i Harry og de andres verden. Jeg har brukt lengre tid på dette enn jeg hadde trodd, og hadde nok hatt enda litt mer igjen av dette hadde jeg ikke vært tvungen til å bare få lest ett og ett kapittel enkelte dager (det var tortur). Bøkene er skapt for å leses i strekk. Heh, jeg husker det var forferdelig å lese OotP eller HBP og vite at det var to år til neste kom ut.

Men dette drar meg vekk fra det jeg hadde tenkt å skrive om. Igjen er jeg «blown away» (i mangel på et godt norsk uttrykk) av at Rowling har hatt alt klart og planlagt før den første boken ble skrevet. Bedre enn noen gang så jeg nå at ting som ble nevnt i de tidlige bøkene kommer igjen i de senere. Alt henger sammen. Alt har en forklaring. Alle mysterier nøstes opp. Jeg hadde glemt hvor fantastisk DH var. Virkelig. Og akkurat nå sitter jeg, som jeg også gjorde første gangen jeg fullførte den syvende og siste boka, og føler meg litt tom. Igjen må jeg innse at det ikke er noe mer å vente på, at det ikke kommer til å dumpe ned enda en bok på sommeren om et par år. This is it.

Allikevel er det utrolig hvor lett man lever seg inn i Harry, Ron og Hermiones verden. Hvor lite som skal til for å tro, og fortsatt tro innerst inne, at Hogwarts eksisterer. Det er en fryd å hoppe med hodet først inn magiens verden. En fryd å følge og ta del i eventyrene. En fryd å ta del i latteren (min mor trodde opptil flere ganger at det klikket for meg) og sorgen, i spenningen og i avsløringene. Harry Potter-bøkene er og forblir noen av de absolutte favorittene mine, og jeg gleder meg til å ta fatt på reisen når jeg igjen føler behovet for å besøke Hogwarts og magien.

Takk for reisen, og på gjensyn.

(Jeg kommer til å ha abstinenser de neste dagene – det er jeg sikker på..)

Jeg lever..

Lite blogging om dagen gitt..! Men jeg lever. Jeg burde skylde på eksamensstress, men jeg er ikke så stressa at det plager meg. Ja, den nærmer seg, men allikevel. To timer lang, multiple choice. Hvor ille kan det være?! Skjønt, det er masse bakterier, virus og parasitter som skal pugges. Hvordan de ser ut, hva de forårsaker, forekomst, alvorlighet, osv. Men.. pugging kan ikke gjøres nå. Pugging må gjøres et par dager før eksamen. Så, så lenge jeg har alt klart til mandag 8. juni (eksamenen er den 11.) burde jeg ikke få panikk.

Foruten det driver jeg støtt og stadig og snur døgnet opp ned – og holder på å dø de dagene jeg må opp og på forelesning. En dag/natt gikk det så langt som til fem på morgenen før jeg la meg. Jepp, 05.00.. med dagslys ute og det hele. Lovpriste de lystette gardinene mine da! Men det var verdt det. Grey’s Anatomy er veldig avhengighetsskapende.

Også har jeg kjøpt den komplette samlingen av «The Far Side». Konge! Veier minst 20 kg (okaj, 10 kg, jeg veide den.. men fortsatt tung!), og må kun leses på senga. Men igjen, konge! Jeg ler meg skakk av de fleste rutene. Ekstra gøy er det med de som får meg til å falle ut av sofaen.

Man skjønner kanskje hvorfor pensum ikke står høyest på lista akkurat nå. Får bare motivere meg; infeksjonslære er gøy! Gøy, sier jeg! Hmmph..

My Fitness Coach vs. Wii Fit

Interaktiv trening er tingen. I stedet for å måtte gå til et helsestudio stappet med veltrente mennesker, og hvor man må stå i kø ved hvert eneste apparat, kan man trene hjemme i stua! Så sant man har TV og Nintendo Wii. Og riktignok et treningsspill.. Ja, jeg kommer nå til poenget. I førsteomgang kjøpte jeg Wii Fit med tilhørende Wii Balance Board. Og det var fint og greit det. Ikke bare kom man seg opp av sofaen, men man kunne måle progresjonen i form av vekt (ikke alltid like hyggelig) og balanseøvelser (jeg sugde). Treningen bestod av alt fra fri jogging (på stedet) og styrkeøvelser, til yoga og balansespill. Dessuten var det en søt liten figur som representerte balance board’et og som ble like glad hver gang du satte i gang spillet.

Men ulempen med Wii Fit er at man fysisk må gå inn på hver enkel øvelse – man kan ikke sette dem sammen i en lengre treningsøkt. Man rekker liksom ikke å bli ordentlig varm i trøya når man trener to minutter, bruker ett minutt på å komme i gang med ny øvelse, trener to minutter igjen osv. Såklart, man har fri step og fri jogging hvor man bestemmer hvor lenge man ville holde på, samtidig som man kan se på TV. Men personlig synes jeg ikke disse øvelsene ga store utslag (ja, sikkert bedre enn å sitte på ræva, men allikevel!).

Og du vet den søte lille figuren jeg nevnte? Den blir plutselig ikke så hyggelig lenger når den forventer «å se deg» hver dag. Har man hoppet over én dag blir du møtt med «Næmmen, er det Malene?! Var du opptatt i går? Du må komme innom hver dag. I hvertfall for å få tatt Body Testen.» Og disse hersens balanseøvelsene.. jeg har rimelig dårlig balanse (og burde derfor kanskje trene på det, men det hindrer meg ikke i det daglige liv så jeg gir egentlig fanden), og da er det ikke oppmuntrende å få «Oh dear… Your centre of gravity is far to the left» – man kan jo nesten høre skuffelsen og sjokket. Pluss at balanse spiller en viktig rolle i nesten alle øvelsene. Jo bedre balanse, jo mer poeng får du, og jo flere øvelser «unlocker» du. Så..hvis man ikke får så mange poeng blir man liksom værende der man er. Og vekt? 3 kg over «målet ditt» er faen meg ikke «i samsvar med målet». Hyggelig å si det, men den trenger ikke å lyve.

Så jeg ble demotivert. Og plutselig ble det skikkelig ork bare å ta fram balance board’et. Det var da jeg kom over My Fitness Coach – til bare 190 kroner på play.com. Hvorfor ikke prøve, tenkte jeg. Jeg angrer ikke på kjøpet, for å si det mildt. Har kun prøvd det i to dager nå, men treningsøktene er utrolig bra. Man kan bestemme hvor lenge man vil holde på, hva man vil trene (vekttap, øvre styrke, kjernestyrke, nedre styrke, fleksibilitet osv.), hvilket humør man er i, om treningen er for lett eller for tung, og best av alt; spillet legger opp treningen og øvelsene for deg. I tillegg er det innlagt korte pauser så man får igjen pusten. Og treningen? Jeg holder på å daue! Og det er bra! Også er treneren veldig inspirerende. Så, thumbs up!

Det sure med dette er at jeg tror jeg kommer til å bruke My Fitness Coach mer enn Wii Fit. Og Wii Fit kostet 800 kroner.. Nuvel. Det er treningen som gjelder!

"New Moon" og "Eclipse" – Stephenie Meyer

Først og fremst vil jeg bare si at jeg tar tilbake alt det negative jeg sa om den første boka «Twilight», for jeg har innsett at det var kun en begynnelse. Noe som trengtes for å komme i gang. Her er det så innmari mye mer å hente, og jeg kan ikke unngå å igjen bli dratt inn i Bellas verden med hennes tanker, følelser og små vittige kommentarer. Hun er ikke lenger en platt figur som er helt random (noe jeg er glad for), og det er så mye mer enn bare forholdet mellom henne og Edward. Igjen klarer Meyer å skape nye twister som faktisk passer perfekt inn i denne typen serie. Jeg slutter aldri å bli forbløffet over hvor mye forfatteren får vevd inn i denne historien som brer seg utover i bøkene. Og hvordan hun holder meg fanget og interessert.

Man må jo nesten le av seg selv over hvor opphengt man blir i bøkene, og hvordan man så lett kan leve seg inn i historien. Hvordan raseriet svirrer i kroppen når Edward oppfører seg som en drittunge, hvordan man føler en glede inni seg når ting går Bellas vei, de små periodene hvor man kjefter på boka/Edward/Jacob(/Bella) og roper «neimen faen da, slutt med det der!», adrenalinpumpingen og den raske hjerterytmen når man nesten ikke kan vente med å snu arket til neste side for å vite hva som skjer, og hvordan man deler den pinlige følelsen når noe er awkward. Alt er der. Og det er lenge siden jeg har kunnet leve meg så godt inn i en bok. Men det er sånne typer bøker jeg liker. Hvor man bare kan åpne den og forsvinne inn i en annen verden, og glemme alt som heter immunologi og celleskader.

Jeg ville ha skrevet et innlegg for hver av bøkene, men så fort jeg var ferdig med «New Moon» så hoppet jeg rett over på «Eclipse», så jeg har egentlig ikke noe godt skille mellom dem. De faller på en måte inn under ett hos meg – til tross for at jeg ble ferdig med «New Moon» i løpet av et par dager, og har holdt på med «Eclipse» etter min mening evig lenge fordi visse pensumbøker krevde min oppmerksomhet. Jeg liker dem begge bedre enn den første boka. Og jeg tror jeg liker «Eclipse» bedre enn «New Moon», men mest fordi den er lengre og jeg får mer tid å tilbringe i Forks. Pluss at jeg ikke liker Edward noe særlig i «New Moon».. drittunge, eller drittsekk passer kanskje bedre. Også er jeg ikke noen fan av Jacob. Jacob er teit. Og nå slutter Malene å skrive før hun begynner å avsløre ting..

Uansett, hvis du ikke har begynt å lese denne serien ennå, så vet du hva du har å gjøre – til bokhandleren med seg og kjøp «Twilight». Nei vent, kjøp like gjerne hele serien. Bare fire bøker. De er billige på play.com også, men da tar det lengre tid før du får begynt å lese (for play.com er eeeeevig treige disse dagene – trenger bok fire…NÅ!). Ehm, ja.

Christine og jeg var også og så filmatiseringen av «Twilight» i dag, noe jeg kommer tilbake til. Dette innlegget er langt nok som det er, og så handlet det om bøkene og ikke filmen. Hva vet jeg? Kanskje Christine skriver om filmen før meg, også kan jeg bare linke til hennes blogg ;) (*poke* Du er jo mye bedre enn meg til å skrive anmeldelser *glis*)