Hunder og piller

Bilde

I disse dager florerer det av hundeeiere som kommer til klinikken for å behandle hunden(e) sin(e) mot revens dvergbendelorm før de skal på tur til Sverige. De fleste gangene går dette lett som bare det, men det er likevel de vanskelige/irriterende du husker best.

  • Hund som ikke tar tabletten selv om den er pakket inn i diverse snacks.
  • Hund som klarer å skille tabletten fra de 10 leverbitene du gir samtidig, og spytter ut denne igjen.
  • Hund som prøver å bite deg når du skal gi den tabletten.
  • Hund som prøver å bite eier når han/hun skal gi den tabletten.
  • Hunderaser med kort snute (mops, shih tzu, bulldog osv) der det nesten er umulig å holde munnen igjen etter å stappet tabletten baki halsen, fordi du ikke har noen snute å holde rundt.
  • Eiere med halvdårlige forsøk på å gi tabletten.
  • …og som sier: «Jeg får det bedre til hjemme, kan ikke jeg bare gi den der?»
  • Eiere som har like lite kontroll på hunden sin som en treåring, og sier: «Nei, han vil ikke ha tabletten, han..».
  • Eiere som bruker tiden til å klage høylytt over hvorfor de må ha tabletten.

Enkle tips som kan gjøre behandlingen enklere; lær deg din egen teknikk for å fengsle hunden, og ta med hundens absolutte favorittsnacks (som gjerne kan smøres rundt tabletten).

Selv har jeg tenkt å kjøpe en boks med leverpostei som vi kan ha stående på klinikken.

Og til slutt, klag så mye du vil over reglene, men alternativet er fri ferdsel og med påfølgende risiko om å få inn møkk som er langt verre enn bendelormen. Selv om jeg gjerne skulle ha sett at det ble innført et tillegg i loven om at hunden må behandles noen dager etter hjemkomst, da preparatet (som kan gis 1-5 døgn før innførsel til Norge) er ute av kroppen etter et par døgn.

Skrivelyst, du skrivelyst..

Fire måneder.. Fire måneder siden siste blogginnlegg. Hele 2012 har jo i grunn vært et dårlig år for denne bloggen, og jeg vet ikke hvorfor, men skrivelysten/-inspirasjonen har liksom forduftet. Kanskje det er så enkelt som at interesser forandrer seg? Nuvel.

En del ting har jo rukket å skje på fire måneder. Jeg kan nå smykke meg med tittelen veterinær (har gjort det i snart tre måneder faktisk..), og det var både veldig rart og samtidig veldig deilig å endelig være ferdig. Jeg har flyttet og befinner meg nå i Hedmark, nærmere bestemt Brumunddal. Og jeg har også blitt samboer :)

I tillegg er den tingen jeg har ventet lenge på også i boks; nemlig en jobb. Det har vært noen lange måneder med sjekk av Veterinærforeningens stillingsside flere ganger daglig. Uttallige mailer og telefoner til klinikker i området, alle med det samme svaret: «Nei, vi har for tiden ikke behov for en ekstra veterinær.» Og jeg følte at jeg ikke kunne strekke meg noe lengre enn en times pendlevei. What to do…

Alle rundt meg sa at det kom til å ordne seg, og at det plutselig ville dukke opp noe. Selv var jeg ikke like optimistisk, for med det jobbmarkedet som er for nyutdanna veterinærer (som i tillegg er bundet til et område og ikke kan flytte hvor som helst) virket det nærmest håpløst. Så håpløst at jeg hadde tatt et steg videre og begynt å se på stillinger innenfor Mattilsynet, legemiddelfirmaer og produsenter av dyrefôr. Det var like før Nav ble besøkt også, i håp om å kanskje håve inn noe cash.

Men så skulle det likevel vise seg at ting faktisk ordner seg til slutt! Jeg ble tilbudt en stilling som ekstrahjelp ved Hamar Dyreklinikk, som plutselig ble til noe enda bedre. Nå er jeg nemlig medeier, og planene for klinikken er store. Jeg gleder meg til tida fremover!

Jeg har også satt i gang prosjektet «Malene skal lære seg skøyteteknikk på ski», og kjæresten påstår at han skal binde fast bikkja i meg. Men det skal få lov til å få et eget blogginnlegg ;)

EDIT: Der ble det visst nytt utseende på bloggen også!

11. august 2006

For nøyaktig fem år siden troppet jeg opp som nyansatt i ferskvaren i butikken som skulle vise seg å være min arbeidsplass de neste årene. Jeg var ikledd en altfor stor kokkejakke og var prakket på både fullt forkle (altså sånt som dekker hele framsiden og ikke kun underkroppen) og tørkle rundt halsen – tro meg, tørklet forsvant rimelig fort – og nervene var på høyspenn. Håndhilsingen var i gang, jeg var hun nye, ja. Det er sjelden jeg har følt meg så i veien som jeg var den dagen. Alt var nytt og jeg kunne ingen verdens ting! Da jeg ekspederte en kunde som skulle ha en halv kylling måtte jeg spørre om hvordan jeg delte kyllingen – no kidding. Og så ble det jo bare enda verre; hvordan skulle jeg få opp grillposen uten å stikke hele hånda mi nedi? Og hvordan fikk jeg ut prisetiketten? Hjeeeelp! Haha, og helt sant; hva gjør jeg med den andre halvdelen? At den skulle tilbake i varmeskapet var ikke en tanke som streifet meg engang..

Og slik fortsatte det. Hver dag var pakket med nye utfordringer, og læringskurven var bratt. Ikke bare måtte jeg opparbeide meg min egen teknikk når det kom til vasking (være superrask samtidig som jeg var nøye), men det var så sinnsykt mye forskjellig som fantes i avdelinga. Fiskedisken var en jungel av ulike fiskeslag jeg ikke hadde hørt om; hva pokker var isgalt og ishavsrøye for eksempel? Enda verre; hva heter de på engelsk for våre utenlandske turister?!
Ostedisken var om mulig enda verre. I mitt hode fantes kun Jarlsberg og Norvegia, og i disken var det altfor mange rare navn til at jeg følte meg komfortabel. Brie Coeur de Lion, Brie de Meux, Chaumes, Roquefort Vernieres og Chevre d’Argental; prøv å uttal disse til kunder når du aldri har hatt fransk.. Jeg lurer på om noen av mine første kunder valgte å ikke kjøpe ost av meg fordi jeg sa «sjaumes» i stedet for «sjåm» (Chaumes). Det tok mange måneder før jeg torde å stå i nærheten av osteavdelingen i frykt for å få ostespørsmål fra kundene. Jeg velger å skylde på ostedisken at jeg niholdt på opplæringsskiltet mitt.. Ikke før kundene selv begynte å kommentere at «du er vel ikke ny her lenger nå» tok jeg den av meg.

I tillegg måtte jeg lære meg næringsmiddelhygiene og temperaturkontroll, og det var ikke bare bare å huske på alt sammen. Legg på varemottak oppi det hele, som skjedde fordi jeg noen ganger var alene i avdelinga og dermed et lett bytte for vareleverandørene, så har du et nervevrak. Det var også vanskelig å sjonglere alle oppgavene og sette dem opp i prioritert rekkefølge. Selvfølgelig skulle man ekspedere kunden før man vasket glassrutene, men hva kom først av å legge nystekt mat inn i varmeskapet og ekspedere kunde?

I kjøttet, som jeg fikk opplæring i på et senere tidspunkt, kom det enda flere nye ting. Én ting var å vite hva slags kjøttstykke man hadde foran seg, en annen ting var prepareringen av for eksempel indrefilét og mørbradbiff. Sistnevte var min store nemesis i flere måneder. Det var umulig for meg å se hvor den hersens senen gikk gjennom kjøttstykket, med det resultat at det ofte ble en god dose biffstrimler når jeg skulle skjære mørbrad. Det dukket også stadig opp spørsmål som hvor på dyrekroppen et spesielt kjøttstykke kom fra, og pokker om jeg visste det.. Jeg visste jo knapt nok hva bog var, og enda mindre hvor entrecôtebiffen kom fra. Jeg brukte altså mye av tiden på å studere plakaten med kjøttstykker fra gris og storfe; du vet, de med stiplete linjer som viser ulike kjøttdeler.

I begynnelsen var tilfeldighetene på min side. Grunnet omrokkeringer i vaktene og bytting havnet jeg tidlig i ilden for å klare ting på egenhånd. Første gang jeg skulle stenge fiskedisken alene gjorde jeg dette etter én gjennomgang to dager i forveien. Alt jeg hadde til disposisjon var en lapp hvor det stod skrevet rekkefølgen på hvordan fisken skulle pakkes ned. Oh joy. Jeg ble også kastet tidlig ut i åpningsregimet, og jeg fant kjapt ut at åpningsvakten måtte være den beste av dem alle. Sant, du må stå opp i otta, men du har hele to timer uten kunder hvor du kan spille musikk og jobbe uten forstyrrelse!
Resten av min ferskvarekarriere vil jeg si er et resultat av egen vilje. Jeg liker å imponere, jeg liker å gjøre en ordentlig jobb, og jeg liker å få gode tilbakemeldinger på oppgaver jeg har gjort. Dermed var jeg ivrig på å lære. Fortell meg mer, vis meg mer, hvordan gjøres ditt og hvordan gjøres datt. Det var ikke nok med «det kan jeg vise deg senere» for da kom jeg enkelt og greit med svaret «men jeg må jo kunne det hvis jeg står her alene og ikke har noen å spørre». Ha-hah! Gotcha!
Noen ting kom faktisk etter evinnelig lang tid. Det gikk vel nærmere et halvt år før jeg lærte å ta fra hverandre påleggskutteren og vaske den, og hva da, tre år før jeg nærmet meg kjøttsagen og kuttet min første ribbe. Det tok også lang tid før jeg følte meg trygg på å ta i mot varer nede på lageret. Ikke selve varemottaket, det var greit, men det var å huske hvordan man kom seg ned og opp med heisen fordi den hadde «uendelige» kodekombinasjoner avhengig av hvor du var og hvor du skulle.

Det er på dagen fem år siden jeg begynte i ferskvaren, og i går 10. august 2011 tok jeg farvel med arbeidsplassen min og kollegene mine. Og det føles fryktelig rart! Det er ikke det at jeg ikke får se folkene igjen, for det får jeg jo! Det er vel det at etter fem år så har ferskvaren blitt en vane for meg, en ukentlig rutine. Det er jo såpass innarbeidet i meg at det føles unaturlig å «gi slipp». Samtidig kommer jeg nok til å innse at det er deilig å slippe unna ting som vaskerutiner, klagende kunder, emballasje som vi går tomme for, utallige kutt og sårskader, og kjøledisker som ikke er kalde nok.

Uansett, jeg kommer nok til å være altfor opptatt til høsten til å legge merke til noe annet enn eksamensangsten.

PS: Frykt ei, det vil komme mer «Ferskvareprat»!

Du vet du har vært lenge i samme jobb når…

  • … kundene spør deg om hvordan det går på veterinærstudiet.
  • … du har hatt flere opplæringer enn du kan telle på to hender.
  • … du har utviklet et personlig forhold til både stekeovnen og oppvaskmaskinen (og hater dem som pesten når de ikke oppfører seg).
  • … du sverger på at nedkjølingsskapet har PMS.
  • … du føler at du kunne ha stengt hele avdelinga med bind for øynene.
  • … ting du en gang i tiden syntes var vanskelig nå bare er barnemat (som for eksempel å skjære mørbrad eller partere lam).
  • … du tenker at det ikke er så farlig å få konsentrert «Kraftig rengjøring» (alkalisk middel med pH 14!) på huden. Vasker det bare bort etter at du er ferdig.
  • … kollegaen i kassa vet hva du har kjøpt til lunsj før du har kommet fram (Jaa, da var det ostebagel og Duo-yoghurt, ikke sant?).
  • … du kan gi kundene en nøyaktig beskrivelse av hvor en vare befinner seg. Mozarella? Helt til høyre i osteskapet, øverste rad, og tredje delen fra høyre.
  • … du kan tastaturet på vektene nærmest utenatt.
  • … PLU-koder har blitt din nye bestevenn i stedet for knappene på vektene.
  • … du får en intens trang til å sprute vann på pakkemaskinen i kjøttavdelinga fordi det står «Jeg liker ikke vann…» på displayet, bare for å erte den.
  • … du er lei av å se andre gode ansatte forlate butikken gang på gang.
  • … du har mange nok arr etter arbeidsskader til å fortelle en hel historie.
  • … du ikke orker mer, når du føler at nok er nok, og det er på tide å rette all energi mot studiet.
  • … du lurer på hvordan du skal «klare deg» når du plutselig ikke skal kle på deg den hvite kokkejakka lenger og tusle opp i ferskvareavdelinga.
I morgen klokka 18:00 er jeg ikke lenger «i samme jobb». Teoretisk sett er det min siste arbeidsdag i ferskvaren i morgen, praktisk sett har de ikke sett det siste av meg. Til sommeren blir det litt ekstrajobbing (for noen her kommer til å trenge cash..) og rehabilitering før jeg takker endelig for meg.
Wow, det kommer til å bli helt rart. På en måte er det veldig befriende, på den andre siden er det egentlig ganske greit at jeg har litt å holde fast i til sommeren. Fem år er ganske lenge det.

En prinsippsak

Jeg er en veldig «service minded» person, og gjør som regel mitt beste for å ivareta kundene som kommer innom ferskvaren. Etter et lite forsøk vi hadde har jeg også blitt mer oppmerksom på å få øyekontakt med hver enkelt kunde (og tro meg, det er uhyre irriterende å ikke klare å oppnå øyekontakt fordi kunden ser alle andre steder enn direkte på deg); for det minste jeg kan gjøre er å erkjenne at jeg har sett dem og følger med på hva det er de ønsker.

Det eneste jeg ber om i retur er at de også prøver å oppnå en god kundesituasjon, jeg kan ikke gjøre alt alene her. Det minste jeg føler at jeg kan forlange er at de vier oppmerksomheten sin mot meg når de ber om hjelp i ferskvaren. For meg har det blitt en prinsippsak å ikke ekspedere kunder som prater i telefonen, hører på musikk eller står og kjatrer med venner (eller råkliner med kjæresten.. ikke lett å ekspedere dem heller). Jeg ignorerer dem ikke, faktisk gir jeg dem stadig vekk et blikk eller to for å se om de er ferdige, men nekter å gå bort og spørre om de vil ha noe hjelp før de viser at de er «klare» til det.

Noen vil kanskje synes at jeg oppfører meg som en drittunge, men det finnes ikke noe verre enn å prøve og ekspedere en person som samtidig har en samtale på telefonen.

Telefon-tulling: Jeg skal ha kylling. (snakker videre i telefonen)
Jeg: Vil du ha hel eller halv?
Telefon-tulling: Vent litt, jeg skal bare bestille her.. (snakker til personen i telefonen) Jeg tar en hel en. (snakker videre)
Jeg: Ehmm..
Telefon-tulling: (pratepratepratepra—) Hva?!
Jeg: Vil du ha den delt eller hel? (Uuunskyld for at jeg forstyrrer..! Jeez..)
Telefon-tulling: Nei, jeg prøver bare å kjøpe kylling her (snakker i telefon). Ta og del den du. (snakker videre)
Jeg kutter den i to og legger begge halvdeler i en pose.
Telefon-tulling: Vent, vent litt, jeg må bare.. (snakker i telefon) Hadde det kanskje vært mulig å få den i TO poser tror du?!
Jeg: (Hadde det kanskje vært mulig for deg å demontere telefonen fra øret ditt tror du?!) Selvfølgelig.

Dere skjønner kanskje greia; man kan ikke unngå å bruke forferdelig lang tid på slike kunder, og dette med enkle ting som hadde vært unnagjort på null komma svisj. Dessuten sitter jeg igjen med følelsen av at det er jeg som skaper trøbbel med å avbryte kundens telefonsamtale.

Jeg liker også å poengtere overfor vedkommede at grunnen til at jeg ikke ekspederer personen er fordi han/hun var «opptatt».
Kunde: Ja, hadde det vært mulig å få litt hjelp her eller?
Jeg: Selvsagt, jeg bare ventet til du var ferdig med å prate i telefonen (blid som en solstråle).

Store barn, små gleder

Jeg har jo vært i deltidsjobben min en god stund nå, og kjenner det meste ut og inn. Alt går nærmest på rutine, og har gjort det de siste tre årene… mer eller mindre. Mange av arbeidsrutiene har blitt kjedelige, og nettopp derfor er det så artig å plutselig bli skikkelig glad over helt random småting. Det slo meg på jobben i går at det faktisk er ganske mange små gleder å finne – og da mener jeg virkelig små gleder, for en annen hadde bare ristet på hodet og lurt på hvorfor du smiler sånn.

Eksempler på små gleder i ferskvaren er:

  • Gå inn på vaskerommet fordi man tenker at det ser ut som en krigssti der, og finne at all oppvasken er tatt og benken nærmest skinner.
  • Åpne vaskemaskinen for å rydde ut av den, og ser at den er helt tom fordi noen allerede har gjort det.
  • Komme på jobb og se at småting som vaskerutiner og temperaturer allerede er tatt.
  • Å se ostedisken være i tipptopp stand med masse varer som ligger ryddig og dandert.
  • Ryddighet i boksen med klistremerker til osten.
  • Orden og system i skapet med emballasje.
  • En perfekt anordning av de nystekte kyllingene i varmeskapet (det er ikke alltid lett å balansere ørten kyllinger oppå hverandre).
  • Gå runden med papirlommetørkler og innse at alle dispenserne er fulle.
  • En nyvasket og ren påleggsmaskin.
  • De gangene man klarer å skjære en filétbit på nøyaktig 200 gram, eller å legge på 100 gram roastbeef. Eller enda bedre, to skuffer med ferske reker som viser 1 kilo, nøyaktig på grammet!
  • Kunder som har en god dag.
  • Til slutt klare å få opp den hersens korken på dunken med vaskemiddel til stekeovnen.
  • Å skjære en perfekt filét fra en hel fisk.

SMIL!

Forrige lørdag på jobb hadde vi en time midt på dagen hvor vi fokuserte på smil. I en hel time registrerte vi hvor mange smil vi fikk tilbake fra kundene etter at vi selv prøvde å få/fikk øyekontakt med dem og ga dem et smil først. Det var en merkelig time, og jeg ble helt opphengt i å legge merke til hvordan kundene reagerte da jeg stod foran dem. Selvfølgelig ble det en intern konkurranse mellom oss i ferskvaren, og gjett hvem som vant med 22 smil av totalt 26 ekspederte kunder; moi!

Men tilbake til kundene. Når jeg først var så obs på å legge merke til dem, ble jeg bare enda mer fokusert på å få dem til å smile. Enkelte (spesielt de som hverken møtte øynene mine eller smilte) må ha trodd at jeg hadde en merkelig diagnose sånn som jeg stod og bare gliste bredere og bredere for å få dem til å gjengjelde det. Men, desto mer gøy var det da de helt på tampen måtte gi tapt og trakk litt på smilebåndende i det jeg nærmest jublet «ha det bra da!». Score, enda et poeng til meg!

Det er et fint prosjekt, og jeg ser jo at kundene får en mye hyggeligere handleopplevelse når de bak disken viser at de ser dem og er hyggelige. Jeg lærte i hvertfall at øyekontakt er alfa og omega, for det var innmari irriterende å prøve å møte blikket til de fire tullingene som kun stirret ned i disken vår. Faktisk syntes jeg det var frekt. Og det gjelder å snu litt på flisa også; hvis vi som jobber i butikk ikke møter blikket til kunden, men i stedet har fokuset et helt annet sted, så er det irriterende og frekt overfor dem.

Jeg holdt fokuset hele den lørdagen, og faktisk hadde jeg det betraktelig mye hyggeligere ute blant kundene når jeg ga uttrykk for å gå på lykkepiller. Kundene har nemlig litt problemer med å være sure og grinete overfor en person som ikke gjør annet smile og le. Selv dama som kjeftet på meg fordi reolen med allergimat ikke var kategorisert etter hennes standard (som skal være så heldig å få sitt eget blogginnlegg senere) klarte ikke å vippe meg av pinnen, selv om jeg kokte innvendig – men det visste ikke hun, da alt hun så var en overbehjelpelig ferskvareansatt.

Nei, fisken er ikke gammel!

Illustrasjonsbilde hentet fra handelsbladet.no

Det er flere ting som irriterer meg på jobb – akkurat det skal jeg ikke stikke under en stol – men det er spesielt én ting som gjør meg mer forbanna enn andre. Og det hele dreier seg kun om at kundene er noen ignorante tullinger som ikke kan lese.

Jeg har ikke helt detaljene på plass, men tidligere i år bestemte fiskedepartementet at all salg av fersk fisk skulle merkes med fangst-/slaktedato. Disse datoene står på eskene vi får levert fisken i, og vi må skrive opp alle på et ark som vi setter oppå fiskedisken hvor kundene kan lese det. At kundene har rett til å se når fisken de har planer om å kjøpe ble fisket opp av havet, det har jeg ingen problemer med. Faktisk er det ganske greit å se det svart på hvitt at dette er fersk, ny fisk.

Problemene oppstår når kundene tror datoene er dagen vi fikk fisken inn i butikken.

Det står helt tydelig at datoene er fangst-/slaktedato (fangst for fisk som er fanget vilt, og slakt for de som er oppdrett), men like herlig bryter de ut; «Har du hatt fisken i en uke?!». Nei, nei, nei og atter nei! Fisken ble fanget for en uke siden, jeg fikk den inn i går; altså har den bare ligget i disk i halvannen dag og ikke en uke ditt jævla brødhue!

Punkt 1) Tror du virkelig at vi selger gammel fisk?! Fersk fisk ligger kun to dager i disken, og hver kveld pakkes de i isoporesker med is og settes inne på kjøla (ubrutt kjølekjede og hele det greiene der..). Hva om vi glemmer hvilken fisk som ble lagt ut når? Ikke noe problem; vi har en svær perm som vi daglig noterer all informasjon.

Punkt 2) Tror du vi har vårt eget fiskeanlegg bak kjøla hvor vi henter fisken fra? Nei. Selvfølgelig ikke. Derfor tar det litt tid før fisken er slaktet til den blir preparert og kommer til oss med fiskeleverandøren vår. Du vil aldri få fisk som er slaktet samme dag som du kjøper og spiser den. Da får du pakke fiskesakene dine og reise ut til sjøen og fange den selv.

Og når jeg begynner å forklare at det er datoen for dagen fisken døde, og at det uansett er en relativt god holdbarhetstid på fisk, så har de det gamle «jeg tror du lyver»-blikket. Argh!

Så gjør oss alle (les: meg) en tjeneste og les teksten skikkelig før du begynner å gaule utover hele butikken og beskylde ferskvaren for å selge gammel fisk. Da blir jeg fornøyd.

Takk.

Endelig..

Jeg smiler for meg selv. Uendelige uker med sommerjobbing i ferskvaren er endelig omme. Nå venter en uke med fri før studiene begynner igjen (og jeg går tilbake til de vanlige jobbvaktene mine). En hel uke. Ingen fiskedisk som må vaskes. Ingen varer som må sorteres. Ingen varer som må legges ut i disk. Ingen krangling med temperaturen i kjølediskene. Ingen oppvask. Ingen kjøttkvern. Ingen ekkel, varm kokkejakke. Ingen luesveis på en hel uke. Ingen flere klønete utfall (= ingen flere skader). Ingen kunder.

Og forhåpentligvis får jeg orden på ryggen min igjen etter tre smertefulle dager på jobb. Åtte timer i går var ikke gøy. Det var rett og slett vondt. Horribelt vondt. Men nå; ferie. Ja, ferie.

*flyter avsted i feriemodus*

Ferskvareprat #11; Er’u helt teit eller?

Jeg lo godt da jeg en gang i tida kom over denne stripen til Wulffmorgenthaler, fordi det mer eller mindre er hverdagen min på jobb. Jeg føler riktignok et intenst hat mot setningen «kunden har alltid rett», for nei, kunden har ikke alltid rett. Kunden har svært sjelden rett. Kunden er bare innmari påståelig av seg.

Derfor fryder det meg (kanskje altfor mye) når kunden tar feil. En skikkelig god følelse oppstår inni meg.

Et eksempel er når folk skal ha fisk. «Jeg vil ha 600 gram,» sier de. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg treffer blink hver gang jeg skjærer over et fiskestykke, men etter fire år i ferskvaren (grøss og gru, har det virkelig gått fire år..?) velger jeg å tro at jeg har en viss peiling. Men kunden står på sitt. «Nei, nei, nei, det der er da aaaaltfor lite! Du kan i hvertfall flytte kniven fire centimeter til». Dette sier de med en underliggende tone som hinter om at du som står der i kokkejakke er en komplett idiot. Litt sånn «ærlig talt, skal jeg gjøre jobben din for deg kanskje?» eller «åh, det må være så flaut for deg å bli korrigert av en kunde«. Med årene har jeg lært å bare ignorere dem.

Jeg skjærer over fisken og legger biten til kunden på vekta. Tallene viser 800  gram… og jeg godter meg! Selvfølgelig synes det ikke på meg. Derimot er det ganske tydelig å se på kunden at han/hun har driti seg ut, og de tør sjelden å be meg om å skjære vekk litt igjen (selv om jeg ville gjort det med glede.. ja, litt for å gni det inn også). Så vinn-vinn for meg; mer salg og generell tilfredsstillelse.