Hunder og piller

Bilde

I disse dager florerer det av hundeeiere som kommer til klinikken for å behandle hunden(e) sin(e) mot revens dvergbendelorm før de skal på tur til Sverige. De fleste gangene går dette lett som bare det, men det er likevel de vanskelige/irriterende du husker best.

  • Hund som ikke tar tabletten selv om den er pakket inn i diverse snacks.
  • Hund som klarer å skille tabletten fra de 10 leverbitene du gir samtidig, og spytter ut denne igjen.
  • Hund som prøver å bite deg når du skal gi den tabletten.
  • Hund som prøver å bite eier når han/hun skal gi den tabletten.
  • Hunderaser med kort snute (mops, shih tzu, bulldog osv) der det nesten er umulig å holde munnen igjen etter å stappet tabletten baki halsen, fordi du ikke har noen snute å holde rundt.
  • Eiere med halvdårlige forsøk på å gi tabletten.
  • …og som sier: «Jeg får det bedre til hjemme, kan ikke jeg bare gi den der?»
  • Eiere som har like lite kontroll på hunden sin som en treåring, og sier: «Nei, han vil ikke ha tabletten, han..».
  • Eiere som bruker tiden til å klage høylytt over hvorfor de må ha tabletten.

Enkle tips som kan gjøre behandlingen enklere; lær deg din egen teknikk for å fengsle hunden, og ta med hundens absolutte favorittsnacks (som gjerne kan smøres rundt tabletten).

Selv har jeg tenkt å kjøpe en boks med leverpostei som vi kan ha stående på klinikken.

Og til slutt, klag så mye du vil over reglene, men alternativet er fri ferdsel og med påfølgende risiko om å få inn møkk som er langt verre enn bendelormen. Selv om jeg gjerne skulle ha sett at det ble innført et tillegg i loven om at hunden må behandles noen dager etter hjemkomst, da preparatet (som kan gis 1-5 døgn før innførsel til Norge) er ute av kroppen etter et par døgn.

Vi prøver igjen..

Som plaster på såret skal det i dag ikke bare komme et (dårlig, oppsummerende) innlegg, men faktisk to innlegg! Det første får starte som en fortsettelse fra forrige blogginnlegg.

Skøyteteknikken på ski bedret seg sakte men sikkert utover det som var igjen av vintersesongen, men skikkelig god ble jeg aldri. Likevel ser jeg på det som seier når jeg tenker på forbedringen fra første gang jeg fikk på meg skia, til den siste turen. Med litt kondistrening fremover, så vil det nok gå enda litt lettere når vinteren kommer om et halvt år.

Også var det dette med at samboeren skulle binde fast bikkja i meg.. Det skjedde faktisk, men det ble bare et par turer rundt på flat mark, da jeg hadde nok med å holde meg på beina og overleve. Det ble ikke mye skøyting der gitt, da mine patetiske forsøk på å legge vekta over på ett og ett bein kun ville resultert i tryning. Ikke hadde det gått noe fortere heller, for bikkjas hastighet var raskere enn jeg noen gang har fått til på ski.. Men tryning ble det likevel, for det er ikke alltid like lett å huske på å slippe snørekjørestrikken når bikkja forsvinner ut i snøfonna, ei heller å bremse ned i tide.

Og apropos tryning! Jeg har gått til innkjøp av terrengsykkel (White 29 Ultimate) og nok en gang skal et nytt prosjekt settes i gang; lære seg å sykle i terrenget. Grus og skogssti er én ting, trerøtter og store steiner midt i løypa er noe helt annet. For ikke å snakke om manglende kondis og styrke i beina. Her kan utviklingen bare gå én vei; oppover.

603632_10152820498035314_755701729_n

På en sykkeltur i pinsen trynet jeg tre ganger, og best var den siste gangen. Smal sti, høyt grass på hver side, og med egentlig ganske god følelse i forhold til flyten. Så kom en diger trerot som krysset stien. Denne roten tilhørte en like stor trestubbe som stod ved kanten av stien. I tillegg til kondis og styrke, mangler jeg også teknikk.

Kort fortalt kom jeg ikke over trerota, fikk bråstopp, fikk derimot ikke spent meg ut av klikkpedalene, med det resultat at jeg tipper sidelengs og lander oppå trestubben før jeg forsvinner ned i krattet. Og best av alt; mens jeg lå der begynte ting å gjøre ganske vondt. Det sved.. overalt! Åjada, jeg hadde landet i et kratt med brennesle. Og der lå jeg, på ryggen med sykkelen over meg (beina fortsatt spent fast i pedalene).

Men alt i alt var det en fin tur, til tross for mindre hyggelige opplevelser som de tre tryningene, brenneslen, punktering av bakdekk, stekende varme, konstant oppoverbakke siste biten hjem, puls i hundreoghelvete, og det at jeg kjørte meg fullstendig tom. Etter den turen kommer alle fremtidige sykkelturer til å være bra ;)

Skrivelyst, du skrivelyst..

Fire måneder.. Fire måneder siden siste blogginnlegg. Hele 2012 har jo i grunn vært et dårlig år for denne bloggen, og jeg vet ikke hvorfor, men skrivelysten/-inspirasjonen har liksom forduftet. Kanskje det er så enkelt som at interesser forandrer seg? Nuvel.

En del ting har jo rukket å skje på fire måneder. Jeg kan nå smykke meg med tittelen veterinær (har gjort det i snart tre måneder faktisk..), og det var både veldig rart og samtidig veldig deilig å endelig være ferdig. Jeg har flyttet og befinner meg nå i Hedmark, nærmere bestemt Brumunddal. Og jeg har også blitt samboer :)

I tillegg er den tingen jeg har ventet lenge på også i boks; nemlig en jobb. Det har vært noen lange måneder med sjekk av Veterinærforeningens stillingsside flere ganger daglig. Uttallige mailer og telefoner til klinikker i området, alle med det samme svaret: «Nei, vi har for tiden ikke behov for en ekstra veterinær.» Og jeg følte at jeg ikke kunne strekke meg noe lengre enn en times pendlevei. What to do…

Alle rundt meg sa at det kom til å ordne seg, og at det plutselig ville dukke opp noe. Selv var jeg ikke like optimistisk, for med det jobbmarkedet som er for nyutdanna veterinærer (som i tillegg er bundet til et område og ikke kan flytte hvor som helst) virket det nærmest håpløst. Så håpløst at jeg hadde tatt et steg videre og begynt å se på stillinger innenfor Mattilsynet, legemiddelfirmaer og produsenter av dyrefôr. Det var like før Nav ble besøkt også, i håp om å kanskje håve inn noe cash.

Men så skulle det likevel vise seg at ting faktisk ordner seg til slutt! Jeg ble tilbudt en stilling som ekstrahjelp ved Hamar Dyreklinikk, som plutselig ble til noe enda bedre. Nå er jeg nemlig medeier, og planene for klinikken er store. Jeg gleder meg til tida fremover!

Jeg har også satt i gang prosjektet «Malene skal lære seg skøyteteknikk på ski», og kjæresten påstår at han skal binde fast bikkja i meg. Men det skal få lov til å få et eget blogginnlegg ;)

EDIT: Der ble det visst nytt utseende på bloggen også!

Tilbakeblikk fra sommerjobben: artige hendelser i veterinærpraksis

Det nærmer seg slutten på livet som student. Om bare noen få uker så står jeg der med autorisasjonen i hånda og skal ut på egenhånd. Det er ikke til å skyve under en stol at man føler seg rimelig sliten på slutten av et 5,5 år langt studie, og at «nok er nok». Derfor er det veldig fint å hente fram de gamle minnene fra sommerjobbingen, og det er på høy tid med en oppmuntring :)

  • Kastrere hunnkatt på egenhånd. Pulsen var høy første gang jeg skulle ta en hunnkattkastrasjon på egenhånd. Virkelig på egenhånd. Legge katten i anestesi og operere. Alene. Og den første katta var så belfeit innvending at det nesten var umulig å finne fram. Jeg prøvde å dytte vekk bukfettet i søken etter et uterushorn eller to, og jeg var nær ved å gi opp etter å ha gravd i en «evighet» da jeg plutselig fikk tak i noe som ikke lignet tarm. Operasjonen var vellykket, og på klinikken var det et stykk veterinær på midlertidig lisens som gliste resten av dagen.
  • Finne et mikroskopisk brudd som ingen andre så. Det var en katt som haltet uten at man kunne skjønne hvorfor. Og hva gjør man når man ikke finner noe utvendig? Jo, da tar man en titt innvendig! Røntgen av poten viste i første omgang fint lite, men da jeg kikket ekstra nøye på det så kunne jeg såvidt skimte et lite brudd i den ene metacarpalknokkelen. Haltheten hadde nå en diagnose!
  • Få takk fra eierDet finnes ikke noe bedre i en jobbsituasjon enn å få oppriktig skryt fra en eier. Sånt liker vi!
  • «Fornuftige eiere». Dette er de eierne som allerede har tenkt ut behandlingen før du har rukket å si noe som helst, og som er fullstendig enige når du forteller hva planen blir. Ofte gjelder dette hunder som halter litt uten at man finner noen årsak til det, og da blir gjerne behandlingen en kombinasjon av ro og hvile sammen med litt smertestillende og bestennelsesdempende legemidler.
  • Begynne å kunne dosering på legemidler utenatt. Små gleder her i gården, men det er faktisk veldig tilfredsstillende å få dreisen på legemiddeldoseringene sånn at man slipper å dra frem veterinærkatalogen og stå der og lete etter doseringsavsnittet.

Tilbakeblikk fra sommerjobben: Mindre artige hendelser i veterinærpraksis

Selv om det er en flott opplevelse å kunne prøve seg som veterinær når man har midlertidig lisens, så finnes det også et par ting jeg helst skulle ha vært foruten. I stedet for flere små (og dårlige) innlegg, så tar jeg heller liste-varianten denne gangen ;)

  • Selvinjeksjon med lidokain (lokalbedøvelse) i fingeren. Det var den store kastrere grisunger-dagen, mildt sagt.. 222 grisunger skulle få smake på skalpellen, og jeg skulle være den heldige (og eneste) veterinæren i grisefjøset. Lokalbedøvelse i hver testikkel, langtidsvirkende smertestillende i nakken, merke grisunge (heldigvis bonden sin jobb), og senere selve kastreringen. Om og om igjen.. til det uendelige.. i hvertfall nesten. Det er ikke rart man er litt uoppmerksom og surrete i hodet når man nærmer seg grisunge nummer 200, og da er det fort gjort i stikke gjennom grisen og treffe fingeren på den andre siden. To erfaringer rikere; adrenalinet i blandinga sørger for jækla god vasokonstriksjon (fikk ikke presset ut en eneste bloddråpe!), og bedøvelsen setter rimelig raskt inn!
  • Mannevonde purker. Alltid like gøy med digre purker som prøver å spise deg opp. Ekstra festlige er de man forventer skal være så syke at de helst bare vil ligge.. Hadde ei purke med MMA (mastitt, metritt og agalakti, på godt norsk; jurbetennelse, livmorbetennelse og melkemangel) som lå flatsides, tydelig allmennpåkjent, helt til første sprøyte kom. Det ble en festlig forestilling for bonden da jeg hadde seks sprøyter til å gi henne… Jeg hadde det ikke så gøy.
  • For mye anestesimiddel til et dyr. Jeg har lært leksa mi.. Enough said. Dyret overlevde, og vi fikk i samme slengen testet hvor mye anestesimiddel dette dyret faktisk tålte.
  • Nabojævelen. Når kua du undersøker oppfører seg eksemplarisk, samme hvor vondt den måtte ha. Hun står til og med stille når store mengder antibiotika og smertestillende skal sprøytes inn i henne. Og så er det nabokua som prøver å sparke deg tilbake dit du kom fra!
  • Kalver som reiser seg under avhorning. Blir ofte en form for rodeo jeg helst skulle ha unngått. Kalverodeo i seg selv virker ikke særlig trygt, og tro meg, det blir ikke noe bedre med en varmluftspistol på full guffe i hånda.
  • Kvige på avveie. På et eller annet merkelig vis så klarte en kvige å presse seg inn under metallinnredninga og ut på fôrbrettet. Vips så var kviga løs i fjøset! Heldigvis fikk vi henne inn igjen uten altfor store problemer.
  • Brytekamp med slaktegris. Se for deg et stort rom i et grisefjøs (type løsdrift). Gulvmaterialet er talle, ergo ikke det letteste å bevege seg i. Her er det sånn cirka 50 slaktegris. Hver av disse veier 30-40 kg. Alle skal ha en injeksjon med penicillin. Gris får panikk når de presses opp i et hjørne. Kan trygt si jeg fikk god trening..
  • U-sving. En annen ting jeg fikk god trening i var å ta u-sving med bilen. Utrolig gøy å kjøre rundt på ukjente områder :P Spesielt når både gps’en i bilen og kartfunksjonen på iPhonen bestemmer seg for å gå ut i streik…midt utpå bondelandet med bare dyrket mark rundt seg.

Neste innlegg; Artige hendelser i veterinærpraksis :)

Veterinær på midlertidig lisens

Sommeren 2012 er herved over, og det er tid for å vende tilbake til studenttilværelsen. I løpet av de siste to månedene har jeg både fått prøvd meg som samboer og som veterinær; en «prøveperiode» på voksenlivet kan man jo kalle det. Samboerskapet funket strålende, og det var desto mer trist å skulle returnere til Oslo igjen. Sommerjobben var heller ikke mye å klage på, og jeg har tilegnet meg store mengder kunnskap og nye erfaringer!

Jobben som veterinær startet tidligere enn antatt, og jeg fikk en knapp uke med gjennomgang/praksis før jeg plutselig stod på egne bein sammen med en assistent. Heldigvis for meg var denne personen kjempedyktig, og veldig god å ha når jeg stod fast eller trengte litt hjelp fra noen som har sett en god del flere kasus opp gjennom årene. Tror den mest brukte setningen de første ukene var: «har du vært borti dette her før, eller?».

Første dagen var jeg så nervøs at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg tryglet og ba inni meg om at første pasient skulle være en enkel vaksine. Eller helsesjekk på valp. Eller tannrens. Bare det var noe enkelt og greit. Helst kunne alle pasientene den første dagen komme inn for noe «enkelt og greit». Men neeeeida.. Ti minutter ut i arbeidstida dukket første pasient opp; en unghund som haltet. Faen. Halthet er kanskje noe av det vanskeligste man kommer borti.. spesielt når det ikke er noe særlig med funn, som selvfølgelig gjaldt for denne hunden. Røntgen ble tatt og viste ingen forandringer, og etter gode råd fra assistenten min (om hva man faktisk gjorde med slike tilfeller..) kom vi fram til at vi satt den på smertestillende og så det an ei uke. Hørte ikke noe mer fra eierne, så da må det ha vært noe ufarlig og forbigående.

Ukene gikk unna en etter en, og jeg fikk prøvd meg på en hel drøss med kasus. Alt fra avrevne klør på både hund og katt, mistanke om hjernehinnebetennelse, brudd i ei tå, purker med dårlig matlyst, føll med skade på hornhinna, til kyr med heftig jurbetennelse. Jeg har også blitt dreven på kastrasjon av hunnkatt (selv om jeg bare tok tre), og til og med fått prøvd meg på kastrasjon av hannkaniner. Og jeg har fått erfare at kaniner tåler ekstremt mye anestesi…kremt… Jeg har også fått erfare at katter kan reagere med å flippe helt ut, i stedet for å slappe av, ved sedasjon (vi skyldte på «dårlig dop», hehe). Og at chihuahuaer tåler jækla mye medetomidin før de slapper av!

Ute på gårdene (som det er veldig deilig å «rømme til» dagen etter en slitsom dag på klinikken med mange… spesielle… eiere) har det gått mye i rutinearbeid som avhorning av kalv, kastrasjon av grisunger og jurbetennelse hos ku. Men jeg har også fått være med på ei ku med skjede-/børprolaps (som endte i nødslakt).

Viktigst av alt har jobben i sommer fått meg til å innse hvor klar jeg er for å komme ut i arbeidslivet. Jeg har mye igjen å lære, og bøkene som ikke rakk å bli åpnet i sommer skal definitivt tas i bruk igjen snart. Folkene jeg jobbet med i sommer var også helt fantastiske, og jeg trivdes veldig godt!

Nå er det bare å telle ned; 30. november har jeg hatt min siste undervisningsdag!

I mellomtiden får vi se om det dukker opp noen innlegg med enkelte historier fra sommerjobben ;)

Trening, fordypningsoppgave, rettslære og sommerjobb..

..det er tid for oppramsingspost!

Treninga går fortsatt bra, og jeg har begitt meg ut på «ordentlig» intensitet, hvor jeg får lov til å gå over 130 i puls. Jej! Faktisk har jeg ligget for høyt i puls siden jeg er i så dårlig form, men det kommer seg nok etter hvert. Den høye pulsen har i hvertfall ikke ført til noen negative helseeffekter (annet enn hyperventilering på bakketopper). I tillegg har funnet mange fine terrengløyper oppi Maridalen, like ved busstoppet Brekkekrysset. Så dette går fremover! Får vel snart begynne med intervaller igjen også..

Arbeidet med fordypningsoppgaven har også trappet opp, etter altfor mange måneder med dødtid og bortkastet arbeid vi ikke fikk bruk for. Nå jobbes det på hardt for å bli ferdig før sommerferien, og neste steg er å få tilbakemelding fra veilederen vår på teoridelen vår, samt å vente på prøveresultatene våre fra laboratoriet.

Mens dette pågår leser jeg også til eksamen i offentlig veterinærmedisin, som er så tørt og kjedelig at det nesten er latterlig. Kort fortalt sitter jeg og leser lover og forskrifter til den store gullmedalje, og lurer på hvordan jeg i alle dager skal klare å huske alt sammen. Lite hjelper det at øynene blir blytunge etter en knapp time.. Likevel, jeg kommer ikke unna følelsen av «snart sommerferie» (selv om jeg må jobbe med fordypningsoppgava etter eksamen) mens jeg sitter med tekstene foran meg.

Oooog, når sommeren begynner for fullt, så begynner også sommerjobben jeg har fått ved en klinikk i Hedmark. Der skal jeg jobbe som veterinær på midlertidig lisens med både smådyr og produksjonsdyr (annenhver dag), noe som kommer til å bli kjempespennende, samtidig som jeg har litt smånoia. På tide å lese klinikk igjen, og minne meg selv på at «common things occur commonly». Uansett kommer erfaringen til å være gull verdt når jeg begynner den skikkelige jobbsøkinga til høsten. Hjelpes, jeg er snart ferdig utdannet veterinær :D Hvor har alle årene blitt av?!

Treningsstart!

Woho, jeg har offisielt startet opp treninga etter perioden med mononukleose. Skjønt, starten kan knapt nok kalles trening.. Olympiatoppens helseavdeling har et dokument med hvordan man trener seg opp igjen etter mononukleose, og selv om jeg hverken er toppidrettsutøver eller var i noen særlig tipptopp form før jeg ble syk, så har jeg planer om å følge opplegget deres. I hvertfall startfasen, siden det er lite trolig at jeg kjører på med 6-8 økter i uka.

Første fase går over seks dager, hvor trening skal foregå annenhver dag. Trening vil her si 20-30 minutters økter (med 5-10 minutter øking per økt) med puls under 120/min. Jaaaah… Rask gange med andre ord, og ikke noe mer anstrengende enn det. Mitt problem? Vel, jeg går i et ganske høyt tempo til vanlig. Faktisk så raskt at jeg lett kommer over 120 i puls.. Så, resultatet av dagens «trening» var at jeg måtte gå i et tempo saktere enn det jeg vanligvis går i sånn ellers. Morsomt…

Derfor er det liten tvil om hvordan de neste to fase 1-øktene skal gjennomføres; jeg går enkelt og greit hjem fra skolen på onsdag og fredag, så kan jeg gå over til neste fase (som er minst like kjedelig, men det viktigste er fremgangen).
Jeg hadde planer om å utsette treningsstarten enda et par uker, men siden det viser seg at jeg er oppe i samme puls som ved treninga bare ved å gå i mitt vanlige tempo, så har jeg jo i praksis allerede startet å trene igjen. Og så lenge jeg ikke merker noe ubehag, ser jeg ikke noe problem med å starte nå. Den trege oppstartsfasen må gjennomføres uansett, og jo før jo bedre!

Drøm i en drøm som blir mareritt

Komplisert tittel, ja? Vel, det passer bra for drømmen jeg skal fortelle om er i seg selv ganske komplisert.

Jeg kan vel starte med å si at jeg er typen som ikke kan nekte for at det finnes spøkelser/gjenferd. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro på, men at det foregår mange underlige ting i denne verdenen, som ikke har noen logisk forklaring, det er det liten tvil om. Programmer som Åndenes Makt kan jeg drite i å se på, for da ser jeg gjenferd overalt etterpå eller drømmer om dem. Som i natt.. men jeg hadde hverken sett på spøkelsesprogrammer eller lest om det denne gangen.

Det startet med en helt vanlig drøm som virket ekte (som de fleste gjør), men etter hvert som du merker at du begynner å våkne så skjønner du at du er i drøm. Så skjer det at jeg «våkner» fra denne drømmen, men jeg sover fortsatt. Altså går jeg over i en ny drøm, men her tror jeg at det er ekte og at jeg faktisk har våknet. Så kommer panikken. I senga så føles det som om noen ligger oppå meg. En stor tung person som holder meg nede, jeg har ikke sjans til å reise meg. Jeg «åpner» øynene (anførselstegn fordi jeg fremdeles sover og ikke åpner øynene på ordentlig) og ser ingen, men fortsatt blir jeg holdt nede og jeg får nesten ikke puste. Prøver å hyle, fordi jeg er bombesikker på at det er et gjenferd som holder meg nede (dere husker avishistorien om hun som ville heve kjøpet av et hus fordi det spøkte og hun følte at et gjenferd la seg oppå henne i senga? Det var denne saken som raste gjennom hodet mitt på det tidspunktet).

Jeg får dyttet «personen» over og ut av senga, og får satt meg opp. Kikker rundt meg, ingen å se.. Hva forventet jeg? En grå skygge? Jeg begynner å tro at det bare var innbildning helt til jeg legger merke til at gardinene mine er trukket til side (merk at jeg drømmer fremdeles). Det ene vinduet mitt er dekket av dugg, og på det er det noen som har brukt fingeren sin til å skrive «I SEE YOU!».

Og så våkner jeg. Skrekkslagen. Men.. Ingen følelse av at noen ligger oppå meg lenger, og gardinene er like lukket som de var kvelden før. Likevel må jeg virkelig summe meg for å finne ut av hva som var hva. Jeg hadde jo vært bombesikker på at jeg våknet den første gangen, var jeg da våken nå? Joda.. våken.. og ingen gjenferd..

Offentlig veterinærmedisin

Jeg har utsatt det lenge nok, og med god grunn; skriftlig oppgave i offentlig veterinærmedisin, som skal leveres om cirka en måned. Offentlig veterinærmedisin med tilhørende lover og forskrifter er selvfølgelig et viktig område, men det havner nok langt nede på interesselisten min. Det er en grunn til at jeg aldri vurderte jusstudiet; lover og regler er gørrkjedelig. Enda verre er det når man ikke klarer å finne et lite snev av inspirasjon til å skrive denne hersens oppgaven. Og det selv når man har valgt en av de enkle svadaoppgavene; hold av hund utendørs. Det er jo selvsagt at en hund skal ha ly, ikke bli utsatt for ubehag og smerte, og skal ha plass til å bevege seg. Kanskje det er derfor det er så vanskelig å komme i gang? Fordi det føles tåpelig å måtte poengtere slike ting..? Ikke vet jeg, men jeg trenger uten tvil et spark bak.

Derfor bet jeg i dag tenna sammen, og minnet meg selv på at selv om du ikke tenker på oppgaven, så kommer den ikke til å forsvinne. Dessuten har du ikke lyst til å sitte med dette tre dager før innleveringsfristen (så dårlig som du er til å takle stress i disse dager..). Nemlig.

Likevel, det var ikke annet enn avsky som dukket opp da jeg åpnet dokumentene. Motivasjonen er ikke-eksisterende, og fokuset ser ut til å vandre over på andre ting. Derfor tok jeg den gammeldagse metoden og printet ut relevant lovverk, slik at jeg kunne ha det samlet foran meg og ikke bare elektronisk på mac’en. Tro det eller ei, men det er veldig lett å miste tanketråden når man hopper fra det ene dokumentet til det andre, og spesielt hvis du trykker på feil dokument. Nei, tankevirksomheten min er ikke mye å skryte av, jeg ser det jeg også! Men til mitt eget forsvar, så tar det sikkert litt tid å komme inn i studietilværelsen igjen.

Kjør oppgaveskriving!