Hunder og piller

Bilde

I disse dager florerer det av hundeeiere som kommer til klinikken for å behandle hunden(e) sin(e) mot revens dvergbendelorm før de skal på tur til Sverige. De fleste gangene går dette lett som bare det, men det er likevel de vanskelige/irriterende du husker best.

  • Hund som ikke tar tabletten selv om den er pakket inn i diverse snacks.
  • Hund som klarer å skille tabletten fra de 10 leverbitene du gir samtidig, og spytter ut denne igjen.
  • Hund som prøver å bite deg når du skal gi den tabletten.
  • Hund som prøver å bite eier når han/hun skal gi den tabletten.
  • Hunderaser med kort snute (mops, shih tzu, bulldog osv) der det nesten er umulig å holde munnen igjen etter å stappet tabletten baki halsen, fordi du ikke har noen snute å holde rundt.
  • Eiere med halvdårlige forsøk på å gi tabletten.
  • …og som sier: «Jeg får det bedre til hjemme, kan ikke jeg bare gi den der?»
  • Eiere som har like lite kontroll på hunden sin som en treåring, og sier: «Nei, han vil ikke ha tabletten, han..».
  • Eiere som bruker tiden til å klage høylytt over hvorfor de må ha tabletten.

Enkle tips som kan gjøre behandlingen enklere; lær deg din egen teknikk for å fengsle hunden, og ta med hundens absolutte favorittsnacks (som gjerne kan smøres rundt tabletten).

Selv har jeg tenkt å kjøpe en boks med leverpostei som vi kan ha stående på klinikken.

Og til slutt, klag så mye du vil over reglene, men alternativet er fri ferdsel og med påfølgende risiko om å få inn møkk som er langt verre enn bendelormen. Selv om jeg gjerne skulle ha sett at det ble innført et tillegg i loven om at hunden må behandles noen dager etter hjemkomst, da preparatet (som kan gis 1-5 døgn før innførsel til Norge) er ute av kroppen etter et par døgn.

Advertisements

Vi prøver igjen..

Som plaster på såret skal det i dag ikke bare komme et (dårlig, oppsummerende) innlegg, men faktisk to innlegg! Det første får starte som en fortsettelse fra forrige blogginnlegg.

Skøyteteknikken på ski bedret seg sakte men sikkert utover det som var igjen av vintersesongen, men skikkelig god ble jeg aldri. Likevel ser jeg på det som seier når jeg tenker på forbedringen fra første gang jeg fikk på meg skia, til den siste turen. Med litt kondistrening fremover, så vil det nok gå enda litt lettere når vinteren kommer om et halvt år.

Også var det dette med at samboeren skulle binde fast bikkja i meg.. Det skjedde faktisk, men det ble bare et par turer rundt på flat mark, da jeg hadde nok med å holde meg på beina og overleve. Det ble ikke mye skøyting der gitt, da mine patetiske forsøk på å legge vekta over på ett og ett bein kun ville resultert i tryning. Ikke hadde det gått noe fortere heller, for bikkjas hastighet var raskere enn jeg noen gang har fått til på ski.. Men tryning ble det likevel, for det er ikke alltid like lett å huske på å slippe snørekjørestrikken når bikkja forsvinner ut i snøfonna, ei heller å bremse ned i tide.

Og apropos tryning! Jeg har gått til innkjøp av terrengsykkel (White 29 Ultimate) og nok en gang skal et nytt prosjekt settes i gang; lære seg å sykle i terrenget. Grus og skogssti er én ting, trerøtter og store steiner midt i løypa er noe helt annet. For ikke å snakke om manglende kondis og styrke i beina. Her kan utviklingen bare gå én vei; oppover.

603632_10152820498035314_755701729_n

På en sykkeltur i pinsen trynet jeg tre ganger, og best var den siste gangen. Smal sti, høyt grass på hver side, og med egentlig ganske god følelse i forhold til flyten. Så kom en diger trerot som krysset stien. Denne roten tilhørte en like stor trestubbe som stod ved kanten av stien. I tillegg til kondis og styrke, mangler jeg også teknikk.

Kort fortalt kom jeg ikke over trerota, fikk bråstopp, fikk derimot ikke spent meg ut av klikkpedalene, med det resultat at jeg tipper sidelengs og lander oppå trestubben før jeg forsvinner ned i krattet. Og best av alt; mens jeg lå der begynte ting å gjøre ganske vondt. Det sved.. overalt! Åjada, jeg hadde landet i et kratt med brennesle. Og der lå jeg, på ryggen med sykkelen over meg (beina fortsatt spent fast i pedalene).

Men alt i alt var det en fin tur, til tross for mindre hyggelige opplevelser som de tre tryningene, brenneslen, punktering av bakdekk, stekende varme, konstant oppoverbakke siste biten hjem, puls i hundreoghelvete, og det at jeg kjørte meg fullstendig tom. Etter den turen kommer alle fremtidige sykkelturer til å være bra ;)