Klinisk eksamen hest

Torsdag 1. desember; det var tid for runde to. Jeg hadde hatt syv dager på å lese og lære meg alt om hestelidelser. Syv dager er ikke nok. Fem dager, hvilket er hva jeg faktisk fikk, siden jeg somlet bort de to første dagene i et forsøk på å glemme alt som hadde med produksjonsdyr å gjøre, ja, fem dager er enda mindre. Det var faktisk overraskende vanskelig å legge produksjonsdyr bak seg! Selv om jeg satt med hestenotater foran meg, og kun hadde denne ene dyrearten å forholde meg til, fortsatte storfelidelser og spedgrissykdommer å poppe inn i hodet mitt fra tid til annen. Utrolig forstyrrende..! Så tok litt tid før jeg ble skikkelig innstilt på at det var hestemedisin jeg skulle lese og pugge… og det var på det samme tidspunktet jeg innså at jeg hadde jævlig dårlig tid.

Selv om jeg hadde valgt å korte ned på pensummengden, og kun konsentrere meg om forelesningsnotater samt Veterinærtidsskriftets temahefte (pluss supplere med boka der jeg lurte på noe), virket det som en umulig oppgave å få presset alt inn i hodet. Hestemedisin er også det feltet av klinisk veterinærmedisin som interesserer meg minst (foruten småfe da, hehe), mye fordi jeg har så lite erfaring med det at det rett og slett blir litt for komplisert. Halvparten av det jeg måtte lese på dreide seg om anatomi, og det finnes ikke noe verre enn hestebein når det kommer til anatomi. Sener og muskler i hytt og pine, nerver som går hit og dit, og klassiske lokalisasjoner for den ene leddlidelsen etter den andre. For ikke å snakke om tarmsystemet! Holy shit.. bokstavelig talt..

Likevel, det hjalp å tenke at jeg var heldig som kun hadde hest å lese om. Til forrige eksamen hadde det jo vært ørten forskjellige arter, så her måtte jeg jo bare holde styr på sykdommene, og ikke hvilken sykdom som hørte til hvilken dyreart. Det var færre parasitter å konsentrere seg om, færre bakterier, klare sentrale temaer, og jeg skulle attpåtil ha muntlig eksamen. Nuuull stress.. så hvorfor føltes det da som om dommedag nærmet seg med store skritt?

For dommedagsfølelsen var definitivt tilstede. Da jeg gikk fra bussholdeplassen og nedover mot skolen, ble jeg bare fylt med én eneste tanke: «dette er dagen hvor Malene stryker på en eksamen». Og jeg måtte nesten flire da Jaymay sin sang «Never Be Daunted» startet i det samme øyeblikket på iPhonen min. Bedre timing skulle man lete lenge etter, og første del av teksten hjalp, mot alle odds, på humøret.

What are you so afraid of?
Why are feeling scared?
What’s the worst that’s gonna happen?
Standing in the moonlight,
I can tell you feel doomed,
though nothing is wrong, no, nothing..

«Det får bare gå som det går,» tenkte jeg, men fikk likevel en ny angstfølelse da jeg passerte hesteklinikken. Ååååh, fytti fy… Det var et stykk ødelagt Malene som satt i sofaen på hesteklinikken og ventet på at eksamen skulle starte. Til produksjonsdyreksamen slet jeg med å sove, men til hesteeksamen slet jeg med å få i meg mat, fordi jeg hele tiden var så kvalm. Jeg hadde knapt nok fått i meg mat de siste dagene, og det kjente jeg godt på kroppen. Jeg var sliten, jeg var kvalm, jeg var svimmel.. jeg ville ikke utsette meg selv for dette her. Og da veterinærene kom for å hente oss, kjente jeg hjertet mitt falt ned i tærne. To av de skumleste veterinærene stod foran oss studenter.. jaja, pest eller kolera, da… Heldigvis var det ikke den verste av dem som skulle eksaminere meg, men jeg følte meg likevel ikke veldig høy i hatten da vi gikk opp i etasjen over og inn på et rom hvor eksaminasjonen skulle foregå.

Jeg fryktet jeg kom til å svime av, men eksaminator var veldig, veldig grei og beroliget meg, og sa at om litt over en halvtime så var det overstått, og at dette ikke var noe å bekymre seg for i det hele tatt. Pust inn, pust ut, pust inn.. ok, dette skulle gå.
Jeg trakk en av papirlappene eksaminator holdt i hånda si, og leste oppgaven min. Heller ikke her husker jeg ordrett hva som stod, men det dreide seg om et litt eldre føll som hostet, og det holdt til på et stutteri.

Jeg fikk lyst til å juble og hoppe rundt! Det var kanskje den beste oppgaven jeg kunne ha fått. Under hele eksamenslesinga hadde jeg håpet på å enten få føllsykdommer eller kolikk som temaoppgave, og her satt jeg da, med den største selvtillitten i verden, og skulle få lov til å prate alt jeg ville om luftveissykdommer på føll. Allerede da skjønte jeg at jeg kom til å bestå hesteeksamen, jeg kom ikke til å stryke. Det var en seier i seg selv, og jeg kunne senke skuldrene mine. Hey, jeg kunne til og med ta meg et par slurker med vann uten frykt for at det skulle komme opp igjen. Sånt liker vi..

Selve eksaminasjonen gikk unna som bare det, og selv om det var noen små perioder hvor jeg hadde mest lyst til å gjemme meg under bordet, så gikk det overraskende bra. Spesielt etter at jeg spurte om sensor kunne slutte å klikke med kulepennen sin. Finnes ikke noe mer forstyrrende lyd enn klikka-klikka-klikka..

Nå var det bare én skarve eksamen igjen. Smådyr. Og jeg hadde fem lesedager på meg.. Hvordan i alle dager skulle det gå..? Etter tre store eksamener var jeg så ødelagt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Ønsket om juleferie og lesefri hadde aldri vært større.. Men litt fri skulle det nå bli. Kvelden ble fylt med avslapping og kos, og om seks dager ville det hele være over. Bare å holde ut seks dager til..!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s