22. juli 2011

En uke siden. Har det virkelig gått én uke? En uke siden jeg satt på bussen og skvatt så jeg hoppet i setet av smellet som kom fra bare noen kvartaler unna. Noe jeg ikke visste på det tidspunktet. En uke siden synet av knuste vinduer møtte meg da bussen kjørte inn på Brugata-stoppet. En uke siden jeg så folkemengden løpe i full panikk over plassen ved Stortinget, hvor jeg selv satt innelåst på en buss hvor flere enn meg begynte å tenke at «jeg vil ut, jeg vil vekk», hvor flere sikkert tenkte at dette var et terrorangrep, og om Stortinget også var et mål så ville vi ligge tynt an.

Det er en uke siden jeg måtte dra hjem fra jobb fordi jeg ikke fikk roet meg ned. Herregud, det hadde jo gått av en bombe i byen jeg bor i. Hvem vet hvor det smeller neste gang? På dette tidspunktet visste jeg heller ingenting. Hvorfor? Hva? Det er en uke siden jeg kjente panikken bre seg der jeg stod i krysset ved Vika Terrasse. Nedover er Rådhuset, bortover er Nationaltheatret, og oppover er den amerikanske ambassaden. Alle mulige terrormål. Alle steder jeg helst ikke vil bevege meg mot. Redningen ble en taxi.

En uke siden jeg satt med tårer i øynene og så på nyhetsinnslagene på TV, samtidig som jeg sjekket samtlige aviser på mobilen min. En uke siden omfanget av bombeeksplosjonen begynte å synke inn, selv om det fortsatt var ufattelig. En uke siden varslene om skyting på Utøya tikket inn. En uke siden jeg nistirret nyhetene i senk, samtidig som jeg tenkte «kjenner jeg noen på Utøya?».

I tiden etter har jeg bare følt meg nummen. Man prøver å forstå, men lykkes ikke. For det er helt utenkelig det som har skjedd. Historiene som kom fram bragte nye tårer, og det var en daglig påkjennelse å lese nettavisene – men samtidig klarte man ikke å løsrive seg fra dem heller.

En uke har gått, og de rammede er identifiserte. Det gjør vondt å lese kondolansene, selv om jeg ikke kjenner noen av dem. Samtidig blir jeg mektig rørt over å se reaksjonen til folk; her i Oslo, i hele landet, i hele verden. Vi skal aldri glemme, vi skal aldri gi opp, vi står samlet. Det var noe helt spesielt å kunne sitte på bussen tidlig tirsdag morgen og se hele byen kledd i roser. Overalt hvor jeg kikket kunne jeg se minst én rose.

Det er en uke siden den nasjonale tragedien, og jeg lurer på når ting vil begynne å føles normalt igjen. Det er rar situasjon å være i. Jeg vet ikke hvordan jeg skal avslutte dette innlegget nå, så jeg velger å gjøre det med en link til SuperMaries innlegg kalt «livet etter terroren».

Fortsatt går alle tankene til de omkomne, de skadede og til de pårørende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s