Jogge-Malene

Jeg liker ikke å jogge. Jeg liker idéen å jogge, men når alt kommer til alt så er det jo bare slit og elendighet. Men noe endret seg da jeg fikk meg skikkelige joggesko. Grunnen til at jeg ikke har vært noe særlig begeistret for jogging tidligere (misforstå meg rett, jeg sverger ikke til jogging nå heller) er at jeg lett får vondt i knærne. Skoene har endret det; nå er det heller kondisjonen som setter en stopper for løpingen. Med dette har jeg jo også forstått at det å være i litt bedre form enn det jeg er nå bringer med seg helsemessige goder. Jeg velger å tro at jeg vil bli mer opplagt, bli sunnere, få mer energi, klare å sitte stille på en stol i flere timer uten å få vondt, og klare å komme seg i seng før ett på natta.

Likevel, jogging er noe forbanna slit. Det stoppet meg derimot ikke da jeg i går bestemte meg for å ta turen til Bøkeskogen. Jeg er hjemme i Larvik for en to ukers periode med praksis (mer om det i et senere innlegg), og i går hadde jeg fridag, pluss at det var strålende vær. Treningstøy på og jeg var i gang, men jeg hadde ikke bestemt meg for hvilken runde jeg skulle løpe. Hmm.. Flere skilt rundt meg. «Rundturløype» hørtes jo fint ut, sikkert bare ned, bort, rundt og opp igjen.

Det var det ikke..

Det viste seg (etter 4 km) at «Rundturløype» ikke bare var 10 km lang (!), men også av fargen svart. Hvordan i alle dager klarer jeg å ikke trekke slutningen «svarte løyper = død»?! Men sta som jeg er ville jeg løpe/gå (litt mer gåing enn løping for å være ærlig..) litt til. Jeg hadde jo allerede tilbakelagt 4 km, så hvor ille kunne nye 6 km være?
Jeg burde ha sett varsellampene blinke. 6 km var veldig mye lengre enn det jeg hadde trengt. Jeg tenkte flere ganger at jeg bare kunne snu, men noe sa meg at hvis jeg bare kom rundt den neste svingen eller over den neste bakketoppen så ville jeg kjenne meg igjen, og da kunne jeg hoppe av løypa og heller sette kursen oppover igjen.

Og plutselig var jeg på Damgården. Som var et godt stykke unna der jeg hadde parkert bilen. Pokker! Da måtte jeg jo bare fortsette på løypa, nå var det jo tross alt bare 4 km igjen.
De siste 3 km var kanskje de verste. Jeg var midt inni skogen, stien var såvidt synlig, jeg ble angrepet av alt som hadde vinger, og bitt av halvparten av dem, og jeg var så sliten og så tørst at jeg aller helst ville legge meg ned på bakken. Synet av bilen, etter totalt halvannen time ute i skogen, var derfor et gledens syn, og med verkende bein (må nevnes at knærna fortsatt var like fine!) var jeg lykkelig da jeg kunne sette meg ned i bilsetet. Neste gang blir det rød løype som kun er 3-4 km lang.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s