Eksamen i praktisk patologi; the aftermath

Jeg må innrømme at det er en smule deprimerende å være ferdig med en eksamen og ikke kunne ta sommerferie fordi det er flere i vente. Mange studenter har det nok sånn hvert år, men for meg er dette første gang jeg har flere eksamener på rappen. Liker jeg det? Overhodet ikke. Selv om gårsdagens eksamen ikke var massiv i form av oppgaver, tid og skrivekrampe, så blir man både fysisk og psykisk sliten av det. Hvilket da er grunnen til at jeg nå sitter og skriver et blogginnlegg i stedet for å sette meg til med notatene mine og forberede meg til skriftlig eksamen i patologi.

Standardspørsmålet etter en eksamen er som mange vet «hvordan gikk det?». Det er vanskelig å si. Selvfølgelig husker man jo alle tabbene sine best, og det er dem man sitter igjen med når man svarer  «det kunne ha gått bedre». Det gikk ikke strålende. Langt i fra! Men det har nok gått bedre enn det jeg føler..

Selve eksamen var et eneste stort pes. To og et halv minutt går sinnsykt fort når du står overfor en oppgave du ikke forstår. Først kommer panikken fordi du ikke kjenner igjen det foran deg, deretter innser du at du kanskje burde lese oppgaveteksten, så må du kaste et blikk på organet/bildet igjen, lese teksten, lete etter svaret, skrive ned svaret og i det du er halvveis i setningen så ringer klokka og du må bevege deg til neste post. Kanskje velger du å fortsette med skrivinga, men da mister du jo dyrebar tid på neste organ, eller kanskje velger du å stoppe midt i en setning fordi du må begynne å løse den neste oppgaven. Uansett så er det et stress uten like! Helt forferdelig! Og enda verre? På svararket ditt står det kun oppgavenummer, ikke spørsmålene. Så hvis du har skikkelig uflaks (som jeg hadde et par ganger) så husker du ikke hva spørsmålet var når du endelig har nådd fram til neste hvilepost og kan ta deg tid til å skrive ferdig.

Skikkelig uflaks hadde jeg også med starten på eksamen. Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt, og jeg mente at jeg hadde et godt utgangspunkt når det kom til histopatologi (mikroskopsnitt av organforandringer). Det viste seg at det hadde jeg ikke.. I hvert fall ikke når det gjaldt oppgavene vi fikk. Derfor var det en horribel start å måtte begynne med seks histopatologioppgaver, hvorav min aller første oppgave viste bilde av noe jeg aldri hadde sett før. Takk for den myke starten.. Og dette stressmomentet fulgte meg gjennom de neste ti oppgavene, og i det jeg nesten hadde klart å hente inn selvtilliten min ved å klare fem oppgaver sånn passe bra så fikk jeg meg en ny knekk ved at jeg ikke klarte å se hva som var forandringene på organet som da lå foran meg. Og det er ikke snakk om å bare riste det av seg igjen. Sånt sitter i en stund!

Men, jeg er glad for å ha det unnagjort. Jeg er glad for at jeg er 50% ferdig med patologi. Og jeg er glad for at jeg faktisk har et lite snev av motivasjon til å lese til den skriftlige patologieksamen. Bare ikke i dag.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s