Operasjoner på rekke og rad

Ny operasjon! Hurra! Gi meg sterile hansker (selve den kirurgiske håndvasken kan jeg være foruten, det er ikke særlig behagelig å skrubbe hendene for så å dynke dem i sprit), munnbind og overtrekkstøy, samt en skalpell i den ene hånda og en pinsett i den andre; ja, da er jeg i mitt ess! Kirurgi er noe av det mest spennende jeg kan komme borti, men nå skal jeg komme til saken før jeg snakker bort.

I dag var det en ku som stod på planen, og hun hadde noe som kalles venstresidig løpedislokasjon. Jeg skal ikke gå for langt inn på kuas anatomi, men den siste og fjerde delen av magen til drøvtyggere heter løpen og er «bevegelig» inntil en viss grad (jeg mener, alt er relativt..). Løpen ligger normalt på høyre side i buken, men ved venstresidig løpedislokasjon har den kommet seg under vomma og over på venstre side. Her vil den som oftest fylles med gass som gjør det umulig for løpen å rulle tilbake igjen. Da er kirurgi eneste mulighet.

Jeg skal ikke gå for dypt inn på operasjonsteknikken for den gir ikke mye mening for de mindre interesserte, men det må sies at det er noe helt spesielt å stå med hånda inni buken på ei ku. Rektalundersøkelse er én ting, men det er noe helt annet å kunne romstere fritt. Se der var plutselig levra, der oppe var det et nyre, og oi, den vomma tar skikkelig stor plass! Vi måtte regelrett inn med hele armen, ta en u-sving bak vomma, strekke oss så langt vi kunne og der lå det visst en liten ballong, som da var den oppblåste løpen. Artig!

Fullt så artig var det ikke da kua bestemte seg for å legge seg ned.. Det er gjerne ikke en fordel når den har et langt hull i flanken, eller at vi står og prøver å finne ut av hva som er fett og hva som er løpen, eller det faktum at kua er bundet fast å nå står i fare for å bli kvalt! Dumme, dumme ku! Og ikke ville hun reise seg igjen heller! Her var det bare å drite i de sterile hanskene (jeg skulle heller ta en ny vask og nytt hanskeskift), og jeg løp rundt på andre siden for å knyte opp tauet som holdt fast hodet til kua.
Lang historie kort; vi fikk kua opp til slutt og kunne fortsette med operasjonen.

Så kom kanskje den delen som jeg liker best. Jeg er kanskje litt rar, men jeg synes at syingen er noe av det beste. Det er nok perfeksjonistgenet som slår til for jeg liker å se at ting blir ordentlig og fint igjen. Stikke, feste, knyte, stramme – me likes.

En ting jeg må nevne, og som jeg føler at jeg kan nevne siden jeg har vært dyrepleierstudent selv en gang i tida. Det er innmari stas å være den som blir påkledd, og fikset og ordnet. Det er stas å være den som står med hendene i været fordi de er og skal forbli sterile, mens dyrepleier/dyrepleierstudent er den som klær på meg både forkle og hansker, er den som henter ting, er den som drar opp lua fordi den faller ned i øynene mine, eller (om jeg trenger det) er den som klør meg i panna.

Det er i slike tilfeller at det er litt ekstra stas å skulle bli veterinær.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s