En fjær blir til fem høns

Jo mer jeg utsetter å skrive innlegget om fingerbruddet mitt, jo mer blir jeg demotivert. Så, for min egen (og kanskje andres, i forhold til dere som leser bloggen min) er det best å få det unnagjort, selv om det fortsatt er tidkrevende å skrive med en og en halv hånd..

Jungeltelegrafen går og jeg har hørt alt fra at en hest hadde tråkket på fingeren min til at jeg at jeg klemte den i døra til en av boksene på hesteklinikken. Jeg må nok skuffe og si at ingen av delene er sanne – jeg har dessuten vanskeligheter med å forestille meg hvordan en hest skal ha kunnet tråkke på lillefingeren min.. En hest var likevel skylden til fingerbruddet mitt.

Tidlig torsdag morgen, datoen 3. mars, skulle jeg og en medstudine ta med oss en hest som skulle få et venekateter fordi den skulle til videre undersøkelser og dermed trengte intravenøs tilgang. Vi hadde hatt denne hesten som vår pasient hele uken, og for oss virket den ganske snill. Joda, relativt energisk og litt utålmodig av seg, men en snill og livlig hest. Hoppa var også ganske stor, så vi tenkte at jobben vår ville bli litt enklere om vi fikk henne i tvangsboksen. Det var her problemene oppstod.

Halvveis inn i tvangsboksen finner hoppa plutselig ut at her skal hun i hvert fall ikke være, og begynner å rygge bakover. Jeg står i andre enden og holder leietauet (og nei, for dere som tenker/har tenkt tanken; jeg hadde ikke surret leietauet rundt hånda, men holdt det rett i begge hender med den frie enden rett ned – jeg er kanskje ikke kjempevant til hester, men dum er jeg ikke). Instinktivt begynner jeg å holde igjen hesten og prøver å få henne til å stoppe. Det kommer vel ikke som noen overraskelse at jeg ikke klarer å holde henne igjen, og håpet svinner enda mer når hoppa får litt noia og begynner å kaste seg bakover.

Tips; når en hest på 630 kg (ja, vi veide henne etterpå) får hetta så slipp leietauet. Den drakampen taper du!

Så jeg slipper tauet, men er tydeligvis ikke rask nok med å åpne hendene mine og tauet raser ut av grepet mitt og etterlater meg med en intens brennende følelse. Flott, der fikk jeg nok dét helsikes brannsåret, tenker jeg og åpner håndflatene mine. Ikke et merke. Puster lettet ut, men like etterpå kjenner jeg at lillefingeren på venstre hånd begynner å stivne til. Flotte saker, der forstuet jeg den fingeren… for n-te gang! Til informasjon; jeg forstuer stadig vekk den lillefingeren.
Så jeg teiper den opp etter fast oppskrift, men det slutter liksom ikke å gjøre vondt. Nuvel, en kraftig forstuelse da..

De andre studentene sverger på at jeg har brukket fingeren, men jeg blåser det bare vekk og holder fast ved diagnosen «heftig forstuelse». Senere på dagen skal vi riktignok ha undervisning på røntgenavdelinga på skolen, og jeg blir til slutt overbevist om å i det minste ta et bilde av fingeren.
Teipen er mildt sagt et lite helvete å få av, og det gjør noe sinnsykt vondt! Fingeren viser sitt sanne ansikt og har blitt ganske hoven og har fått et blålig preg, i tillegg til at bevegeligheten er sterkt nedsatt (jeg får nesten ikke til å bøye fingeren uten å hyle).

Bildene blir tatt og hele gruppen følger etter for å se dommen. Og jaggu var det ikke et brudd i lillefingeren! Selv fikk jeg hakeslipp og brøt ut; «Hæh?! Kødder du med meg?! Har jeg brekt lillefingeren?!?». Neida, hun køddet ikke. Det var ganske tydelig et brudd der i den midtre fingerknokkelen. Og reaksjonen? Jeg bryter ut i latterkrampe. Litt i sjokk kanskje..? Og det skorter ikke på humoristiske innslag fra mine medstudenter. Jeg synes å huske sitater som «er ingenting å gjøre, bare å avlive med en gang» og «stikk opp på studenthelsetjenesten på Blindern så stripser de den sammen» (litt internt; noen uker tidligere var det ei på gruppa som skar seg på patologen, hvorpå ingen på Blindern, en lege og to sykepleiere, torde å sette et par sting da de alle skalv på hånda, så de satte bare på et par strips som falt av i løpet av samme dag – vi kunne jo ha satt de stingene selv..).

Men da er det visst legevakta på meg, etter å ha returnert til hesteklinikken for å fortelle veterinæren(e) om røntgenfunnet – og den gjennomgående reaksjonen var i form av «hvordan har du klart å brekke fingeren?».
Nei, si det.. Hvordan har jeg klart det? Teorien min er at det enten har skjedd mens jeg prøvde å holde igjen hesten og jeg har fått et drag på fingeren, eller da tauet fór mellom hendene mine slik at lillefingeren min fikk seg en liten whiplash. Resultatet var likevel det samme, og det var på tide å komme seg til en lege.

Det var et stykk lite fornøyd Malene som satt nede på legevakten. Klokka nærmet seg tolv, jeg hadde ikke spist siden frokost, fingeren verket som et uvær, jeg kjedet meg, gamlinger og småbarn kom foran meg i køen, men etter nærmere en times venting fikk jeg lov til å komme inn.
Bildene jeg hadde med meg fra skolen var litt uklare for legen, men hun kunne se at det var et brudd og sendte meg videre for å få gipset det. Til tross for smertene og den gnagende sultfølelsen satt jeg likevel og lo gjennom det hele fordi situasjonen var så innmari absurd. Kanskje det var derfor jeg ikke fikk noen smertestillende? Jeg måtte ned igjen noen dager senere for å få noe sterkere enn paracet og ibux, men det er en historie i seg selv.

Så da var det gips i tre uker for min del, og kom ut av legevakten med en klump av en hånd og en sykemelding – en av «fordelene»med å jobbe i ferskvaren, med gips kan jeg hverken vaske hånda eller få meg en hanske. Men, tro meg, jeg ville heller ha jobbet enn å sitte med en brukket finger.

Det har nå gått halvannen uke siden skaden skjedde, og jeg har vært på bruddkontroll og bytte av gips. Bruddet sitter i den dorsale cortexen av midtre lillefingerknokkel, altså er det «bare» i skallet på den ene siden, og ikke tvers igjennom fingeren. Det er tre bruddlinjer som man kan se på røntgenbildet, formet som en Y, med noen små avsprengte biter her og der som heldigvis ligger på sin rette anatomiske plass. Røntgenspesialisten på skolen hadde attpåtil blåst opp bildet mitt på storskjerm og funnet en fissur i proximale knokkel (den nærmest hånda), men på legevakten så de ikke noe tegn til det.

Smertene har vært så som så, noen dager helt forferdelig, andre dager helt tolerabelt. Den gjennomgående følelsen er verking, nesten som voksesmerter man hadde som liten, og selvfølgelig dunking. Så da legen fortalte meg at jeg måtte huske å holde hånden hevet den dagen jeg bad om sterkere smertestillende, var jeg nær ved å klappe til han med gipsen for å få de pillene.

Verre har det nesten vært med klaustrofobien. Det er uhyre frustrerende å ikke få bøyd lillefingeren og ringfingeren, og nå som jeg har fått den nye gipsen som er enda stivere enn den forrige er også håndleddet et problem. Innimellom må jeg virkelig konsentrere meg så jeg ikke tar saksa løs og klipper opp hele skiten. Den nye gipsen gir meg også gnagsår, så det er jo en fin bonus.. Heldigvis har de kuttet ned gipstiden min med hele tre dager, så tirsdag 22. mars skal dritten av! Men jeg gruer meg. Da jeg var på kontrolltime fikk jeg sitte en halvtime uten gips, og fingeren var ikke særlig god. Fortsatt relativt hoven, ganske grønn, og umulig å bøye. Jeg håper det er midlertidig, selv om jeg er advart om at den kommer til å være stiv en tid fremover.

Så langt vil fingerbruddet ha kostet meg kampen om å få ta halvparten av en stående kastrering på hest, og en deltakelse på kastrering av hunnkatt. Så… takk skal du ha din møkkahest (som fikk kallenavnet «Fingerknuseren»)!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s