Hesteklinikken

One week down, one week to go.

Læringskurven er bratt, og frykten for hest går i motsatt retning. Midt i mellom det hele er energien som går i baner; først på topp, så langt, langt nede, klatrer seg opp igjen, tipptopp, og så kræsjlanding igjen. Det blir selvsagt en ond sirkel når man er så trøtt på morgenen at man ikke kan ta seg bryet med å lage kaffe, være zombie hele dagen lang, ende opp med å sovne på senga midt på dagen, ikke få sove til kvelden, og våkne for trøtt til å lage kaffe igjen. Det er dags for en gjennomgang av første uke på hesteklinikken.

Første dag er alltid en ukomfortabel dag uansett hvor du er, og hesteklinikken er intet unntak. Plutselig blir det forventet at du skal vite hvor sprøyter og kanyler ligger, hvordan hetteglasset med Domosedan skrevet på seg ser ut (og ikke minst hvor det ligger! Tips; det ligger ikke sammen med antibiotika eller smertestillende.. logisk nok siden Domosedan er sedativa), eller hvordan man skal ta temperaturen på en hest som står mer på tre bein enn fire, klar til å sparke oss. Og siden dette er første dag, bobler det av nerver inne i meg bare ved tanken på å måtte stå inne i en bås sammen med en hest på 500 kg. En ond hest sådan. Eller kanskje ikke direkte ond, men definitivt ikke trygg! For å si det sånn så måtte vi de andre dagene ty til tvangsboksen for å få tatt temperaturen, og selv da følte vi oss ikke helt sikre. Man gir da virkelig ikke en sånn hest til nybegynnere! Grøss!

Etter et par dager følte jeg meg tryggere og tryggere på hester. Heldigvis har jeg ikke hatt mange uskikkelige hester, så det har jo bidratt til at jeg liker dyrearten bittelitt mer enn tidligere. Så lenge de oppfører seg. I siste del av uka var jeg borti en toåring og en treåring, hvor absolutt alt er skummelt (vannpytter, børster, høyballer, stoler..), hvorpå de ikke hadde ro i ræva til å stå stille og heller prøvde å trampe deg ned. Stas. Så nei, liker ikke dem.

Det har vært «første gang» for det meste denne uka. Jeg har blitt bitt av en hest, og det var mye vondere enn jeg ventet meg. Kyr som klyper er ingenting i forhold! Jeg har også blitt tråkket på… utenfor vernetuppen! Disse store dyrene har det med at når de først tråkker på meg så er det utenfor vernetuppen på skoene mine. Heldigvis var ikke hesten skodd – jeg vil anta at det hadde vært mye mer smertefullt da. Også har jeg fungert som kløpinne for en rekke hester. For all del, det er koselig det, men jeg har ikke så mye vekt å stå i mot med, så det resulterer gjerne i at jeg blir kastet/dyttet inn i veggen bak meg. Rått parti!

Av medisinske ting har jeg satt en rekke sprøyter (ennå ikke fått prøvd meg på å sette inn et venekateter, så det er planen for neste uke), ført ned en sonde gjennom nesehulen og ned i svelget og i magesekken (uten å lage neseblod på hesten! Hah! Ikke noe kakelaging på meg! :P), skylt bihulen til en hest, stått med begge hendene/armene inni munnen på en hest for å bytte en kompress som lå oppe i et hull etter tanntrekk, og ukas høydepunkt; jeg har kastrert halvparten av en hingst!

Prosedyren ble foretatt under anestesi fordi det var mistanke om at den ene testikkelen befant seg inne i bukhulen, men synderen var tilgjengelig fra utsiden. Til forskjell fra grisunge og katt (som jeg har kastrert tidligere) var hestens utstyr enormt i forhold. Vi snakker typen vanskelig å fiksere mens man skar gjennom huden. Det var også ganske store forhold å jobbe med og ikke like knotete som det har vært på kattene. Her kunne man bruke hele hånda i stedet for to fingre (mye enklere å ligere/knyte over da!).
Det mest absurde var likevel å stå der mellom lårene til hesten. Under seg hadde man liksom dette enorme dyret; hele hesten buk lå utstrakt foran deg, og ved hver skulder stakk det opp et hestebein. Plutselig hadde du en veldig avslappende arbeidsstilling der du stod lent oppå hestekroppen, som attpåtil var varm!

Nå håper jeg bare på at det kommer inn flere hingster som skal kastreres slik at jeg får sett en stående kastrasjon (den typen som foretas ute i felt).

I mellomtiden krysser jeg fingrene for at det nye termometeret mitt kommer i posten de nærmeste dagene. Hvis ikke blir jeg nødt til å gå til nærmeste utsalgssted og si: «Jeg trenger det raskeste termometeret du har for jeg står daglig bak en hesterompe og føler meg ganske utsatt, og det termometeret jeg har nå bruker 60 fuckings sekunder på bli ferdig.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s