Dette blir oppfølgeren til forrige blogginnlegg. Ikke engang kaffe kan redde meg nå. Sjokolade er også utprøvd og nå er jeg bare kvalm. Hva jeg trenger er dagslys! Herregud som jeg misliker denne tiden av året. Mørkt når jeg står opp, mørkt når jeg kommer hjem fra forelesninger. Mørkt hele tida.
Jeg har slått på alt av lys jeg har i leiligheten, men det narrer ikke hjernen min, som nå truer med å migrere til lala-land. Kan…ikke… må…lese… studere… leversvikt… agh, hjernesvikt.
*dunke hodet i bordplaten*
Glimt fra Malenes verden 
Hey, vet du hva som mangler på siden her? En wordcount widget. Men det er greit. JEG har en wordcount widget hvor du er med, så alt i orden.
Men vet du hva den mangler? ORD! Hva skjer?
Vel.. årsaken er multifaktoriell (som det heter på finspråket). Det viser seg at jeg har 400 ord. På dag 7..! Nettopp. Jeg har kræsjlanda før jeg i det hele tatt har begynt. Hver eneste gang jeg skal sette meg til for å skrive kommer en bølge av utmattelse over meg (en ganske vanlig ettervirkning fra 8-timers studiedager), og det blir til at «jeg skriver litt i morgen i stedet» – som jo aldri skjer, for jeg er alltid sliten og trøtt! (pokkers høst og mørke!)
Det er jo veldig surt, for det føles som om jeg har gitt opp på forhånd. Selv om jeg har en idé jeg liker, klarer jeg ikke å få ordene ned på maskinen. Formuleringer smelter sammen, språket blir ræva, og jeg blir bare frustrert. Såpass frustrert at jeg heller vender meg mot pensumet mitt og leser side opp og side ned om leverlidelser.
Sukk..
Jeg vet at jeg ikke får skrevet noe i kveld (for hey, gjett hvem som må repetere seksjonsteknikk for patologen fordi hun skal skjære i døde dyr igjen til uka..), og jeg vet også at jeg ikke kommer til å få skrevet noe i morgen. Blah, utsettelse på utsettelse.
Hey, husk hva vi vet! 20 minutter er mange ord det også, og 20 minutter fikser du!
*stor klem*
Det har du helt rett i!