En uke som obdusent på patologen

Jeg bestemte meg for å skrive et blogginnlegg om mine opplevelser på patologen (for dyr vel å merke, siden jeg er veterinærstudent, for de av dere som ikke vet dette fra før). I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til å lage et innlegg om dette og legge det ut på nett, men så kom jeg enkelt og greit fram til at dette er en blogg jeg også skriver for meg selv, og dette er erfaringer jeg har lyst til å kunne gå tilbake og lese på. Noen tenker kanskje at jeg er litt smårar for å ville ta vare på minner om å skjære i døde dyr, men jeg synes uka på patologen var kjempeinteressant og spennende! Misforstå meg rett, jeg synes ikke det er «gøy» å stå og skjære i døde dyr, og det er kanskje litt ekkelt å tenke på, men mens du står der og holder på er du så konsentrert og fokusert at du tenker ikke over at det du står og river i for litt siden var et levende dyr. Kall det kanskje herding, men på et vis klarer man å stenge det ute.

Noen få punkter jeg vil presisere før jeg fortsetter:
Dyrene som kommer inn til patologen er avlivet av dyrevernsmessige årsaker. De har vært syke (og det er vår jobb å finne ut av hva som var galt med dem). Dyrene er avlivet på en human måte. Jeg kommer ikke til å holde tilbake på detaljer, og noen vil kanskje se på meg som en merkelig skapning (hva vet jeg, men du er i hvertfall advart). Jeg kommer ikke til å gå i dype detaljer om hva som feilet dyrene, i tilfelle det går an å kjenne igjen indentiteten til dyret (ikke at jeg tror eiere finner veien inn på bloggen min..). Og ja, dette kommer til å bli et langt innlegg.

Gruppen min skulle vise seg å være en av de heldige, for denne uka har det verken vært mangel på antall dyr eller ulike dyreslag. På bordene har det ligget alt fra katt til ei enorm kjøttfeku. Det har heller ikke vært mangel på spennende kasus, og hver dag var det minst ett dyr med en interessant dødsårsak. For å gjøre det mest mulig oversiktlig velger jeg å legge det opp etter ukedagene. På den måten klarer jeg også å holde styr på hva som skjedde når.

Mandag
Første dagen, og jeg var spent på hvordan det ville bli. I fire år har jeg trasket forbi patologen og kjent den vemmelige eimen av død og organer slå mot meg, og mitt problem er at jeg er veldig sensitiv overfor ekkel lukt. Derfor så jeg for meg at dette kom til å bli tidenes utfordring. Men vet dere hva? Det luktet ikke på langt nær så vondt inne i rommet som jeg fryktet. Og noe annet som overrasket meg stort var at alt var så rent der! Gulvene var flekkfrie, ikke noe søl på vegger, metallbordene glinset, vaskene så splitter nye ut, kniver, sakser og pinsetter lå/hang på rekke og rad, og sannelig var det ikke en god gjennomstrøm av frisk luft også (jeg begynner å tro at luften fra obduksjonssalen fraktes vekk og ut, og lempes over på stakkarene som går utenfor). Men sånn må det jo nesten være for at man skal kunne orke å jobbe der inne.

Likevel, blikket falt på de fire bordene med en hund, en gris, og to føll liggende oppå seg. Jeg har hatt mengder med disseksjon før, og synet av de døde dyrene plaget meg ikke noe nevneverdig. De var allerede delvis flådd også, og så fort man får vekk pelsen og man kun ser muskulaturen blir det litt mindre «den søte lille hunden» og heller et «objekt». Dessuten; jeg har da vært gjennom et par lammesesonger på jobben hvor vi har skrotter av lam som må parteres, så kjøtt har jeg sett før.

Gruppen på elleve fordelte seg raskt, og plutselig stod jeg og ei annen ei foran det ene føllet på et halvt år. Okaj, så bare to stykker, to stykker som aldri hadde obdusert noe før, på dét store dyret. Hjelp, hvor skulle vi begynne? Alt jeg hadde lest om seksjonsteknikk kvelden før var som blåst ut av hodet mitt, men heldigvis hadde patologene kopiert opp eksemplarer. Vi fikk også både starthjelp og drahjelp når vi følte oss som to store spørsmålstegn, og dette var også da jeg fanget opp humoren til den ene patologen; mildt sagt en merkelig skrue. Jeg ville si at ting satt fast hvorpå han kom, tok tak i organet, røsket til og stod med det i hendene, gliste og sa «men sitter det ikke fast lenger!». Heh, på det viset fant vi fort ut at rå makt var et viktig hjelpemiddel på store dyr (for det er jo meningen at organene skal sitte fast – no shit, Sherlock). Ofte ville også disseksjonshjernene våre slå til, og vi gikk inn i pirkemodus. Da kunne du banne på at du ble vekket opp igjen av noen (gjett hvem..) som plutselig stod bak deg og gaulet «bruk kniven, jenter, bruk kniven!». Jada, jada, bruk kniven og skjær løs! Will do, aye aye captain!

Det skal sies at jeg aldri har ledd så mye i en undervisningssammenheng som på patologen denne uka. Det vil høres feil ut uansett hvor mye jeg vrir og vender på det, men faktisk var det veldig hyggelig der. Underviserne var kjempeflinke og veldig entusiastiske! Og selv om det var mye slit med store dyr og ekle lukter fra råtnende organer, så var det alltid en lystig tone og mye humring rundt om i rommet. Hver morgen vi kom inn ble vi i tillegg møtt av utrolig blide ansikter og et muntert «hei!» eller «god morgen!», og det var heller ikke mangel på rosing og lovord (dog noe sarkastisk til tider). Godt humør smitter.

Men tilbake til hesten. Det var absurd følelse å plutselig innse at du stod med hele overkroppen inni et dyr for å løsne på lunger og hjerte. Eller å løfte ut organ etter organ. Det gjaldt å ikke tenke etter, men bare gjøre det du måtte (enklere enn man skulle anta). Det var tungt arbeid og ting tok tid fordi vi hele tiden var usikre på om vi gjorde ting riktig (heh, jeg kunne aldri ha vært underviser der med min korte tålmodighet i slike tilfeller), men vi kom da i mål.

Tirsdag
Ny dag, nye utfordringer! Vi var fortsatt nybegynnere, men hadde da fått litt mer «kjøtt på beina» (sorry, kunne ikke dy meg) etter gårsdagen. Vi var fire stykker som havnet på ei ku med byller overalt. Hun var av en kjøttferase og veide gode 600 kilo. Kort sagt; hun var gigantisk. Så gigantisk at jeg faktisk ikke husker hvilke andre dyrearter vi hadde inne (tror det var en katt og en hund). Og når et dyr er så stort blir vi nødt til å fordele oss på ulike deler av dyret for i det hele tatt å bli ferdige. En begynner på ledd, to med bukhulen, og en begynner oppe ved hodet. Gjett hvor jeg var så heldig å havne. Jøpp, ved hodet. Tungen og strupen måtte løsnes og trekkes bakover (fikk skryt for knivbruken min, og det kan jeg vel takke ferskvaren for, hehe). Deretter skulle hodet av. Å jada, du leste riktig. Hodet skulle av. Jeg var skeptisk. Hvordan i alle dager skulle jeg få til dette? «Bare skjær,» fikk jeg beskjed om. And that’s what I did. Fikk til og med kommentaren at jeg hadde gjort meg som hodejeger, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å flire der jeg stod med blod opp til haken. Igjen er det dette med at man blir så fokusert på å utføre jobben at man ikke tar seg tid til å tenke på hva den jobben innebærer. Ærlig talt, jeg kan ikke sitte her og skrive at det ikke plaget meg det minste å skjære av et hode! Men.. jeg bare.. tenkte ikke over det, enkelt og greit. Kanskje var jeg mer fokusert på å lete etter leddet mellom første nakkevirvel og skallebasis, kanskje var jeg mer fokusert på alt blodet som kom ut, kanskje var jeg mer fokusert på å ikke miste balansen og få hodet oppå meg, kanskje jeg var mer fokusert på å ikke glippe og miste kniven. Uansett hva det var; det gikk greit, og jeg kommer ikke til å ha varige mén.

Jeg nevnte herding tidligere, og jeg tror at man reagerer mindre på ting ved gjentatt eksponering. Jeg har hatt disseksjon av både preparerte og ferske dyr, jeg har fått organer utlevert for å studere og skjære i, jeg har sett på nok en livmor med fostre inni seg, jeg har vært på et slakteri og sett prosessen fra levende dyr til biff, jeg har sett avliving, jeg.. har vært med på en del, kan man vel si. Så ja, jeg er vel litt herdet, men det vil ikke si at jeg er følelsesløs, bare at jeg lært meg å ikke freake ut. For man kommer borti mye rart.

Hvilket bringer meg videre til uttak av bukorganene. Ku er en drøvtygger, og drøvtyggere har en rimelig stor vom. Denne vomma skulle ut, og hvem var jeg til å si nei til en utfordring? Begge hender i et fast grep på vomma, den ene foten godt plassert mot bordkanten, og med min egen kropp som vektstang var jeg i gang med å dra. Og dra, og dra, og draaaa.. helsike, det går jo bare ikke! Eller joda.. jeg var bare ikke sterk nok. Med et par ekstra hender (og kilo) fikk vi røsket rakkelet ut, og vi kunne fortsette med uttak av tarmer og lever.

Det er ingen underdrivelse å si at det var et slit uten like. Og som jeg så ut! Bare etter hodeseansen var forkleet mitt nedrent av blod, og jeg ble flere ganger dratt til side for å få en dusj med vannslangen. Uansett, det verket godt i kroppen, og dette skulle vise seg å bare være en av flere dager hvor jeg ville spise lunsjen min (etter mange håndvasker!) i en apatisk tilstand.

Onsdag
Et lite dyr, hurra! Etter hest og ku de første to dagene, styrtet jeg rett bort til det minste dyret jeg kunne finne; hunden. For ellers i rommet lå det nok en ku og et beist av en hest (det var ikke snakk om at jeg skulle havne på en av de!). Det var imidlertid litt annerledes å obdusere hunden. Alt var jo i en så mye mindre skala her og man kunne ikke røske og rive for å løsne på organene. Men det manglet ikke på lidelser på denne hunden, og det mest spennende var kanskje magedreiningen; magesekken var på størrelse med en håndball på grunn av torsjonen! Så du kan jo se for deg at vi ikke gledet oss veldig til å måtte ta hull på den «ballongen», men vi hadde ikke noe valg. Cirka halvparten av innholdet var gass, og de resterende 50% var… ekkelt. Og illeluktende. Æsj. Det hjalp nok ikke at hunden hadde vært død i tre dager allerede. Tror aldri jeg kommer til å glemme den lukta; råtne egg er bare forbokstaven.

Det positive med å ha hund, og å være fire stykker på den, var jo at vi kunne jobbe i et rolig tempo uten altfor mye hardt arbeid, og vi ble ferdig i god tid til gjennomgangen. Så, spennende kasus med flere lidelser, en tydelig dødsårsak, god tid, og minimalt med slit; alt i alt en god dag på patologen.

Torsdag
Denne dagen hadde det kommet inn ei sau, et føll og enda ei ku. Jeg var ikke rask nok i avtrekkeren og havnet på kua, men i grunn var det greit. Jeg tenkte at det kunne være greit med en repetisjon av seksjonsteknikken på storfe siden jeg bare fikk vært med delvis på uttaket av organene til den forrige kua (fordi jeg var opptatt i den andre enden). Denne gangen var vi bare tre stykker; en begynte med tunga, en begynte med leddene, og igjen stod jeg og skulle åpne buken. Jessda! Med vomma liggende bare millimeter under bukveggen i tankene, og det faktum at kua ikke var nylig avlivet og bakteriene hadde hatt god tid til å lage masse gass inni der, laget jeg tynne, tynne snitt og jobbet meg innover. Og innover. Og..enda mer innover? Men nå måtte jeg da snart være igjennom?! Fortsatt var det bare et tykt, hvitt lag foran meg. Det var også hardt å kjenne på. Ikke snakk om at dette måtte være vomveggen. Jeg fortsatte og var 10 cm fra dyret med ansiktet mitt for å kikke nærmere mens jeg snittet videre med kniven min.

Poff!

Det gikk hull på vomma. Det gikk hull på vomma da jeg bare var 10 cm unna, og jeg fikk den bølgen med vomgass rett i ansiktet (og i munnen)! De andre klaget på den fæle lukta, men de kunne bare holde kjeft; jeg smakte den vonde lukta! Det tok ikke mange sekundene før patologen var på plass og sa at det skjedde veldig ofte samtidig som han takket meg; for nå kunne han, og alle andre, slippe en fis uten at noen merket det. Selv stod jeg og hev etter pusten. Not amused!

Jeg ble ikke i bedre humør da jeg fikk åpnet opp buken og så hva som ventet meg. Fett, på fett, på fett! Hvor var tarmene egentlig? Fett overalt! Og enda bedre; harsknet fett. Jeg visste knapt nok hvor jeg skulle begynne. Pylorus, duodenum, pankreas, colon, rektum – where are you?! Jeg følte meg veldig alene helt plutselig. De to andre var enten opptatt med sitt, eller ble like oppgitt som meg bare av å kikke oppi buken på kua. Også var jo dette fjerde dagen, så vi skulle jo kunne arbeide selvstendig. Og jeg ville ha gjort det, hadde det bare vært mulig å orientere seg nedi alt dette virrvarret (selve teknikken kunne jeg opp og ned). Det hjalp noe etter at vomma var fjernet (ja, jeg måtte til slutt spørre om hjelp fra patologen), men fortsatt var det bare store mengder fett overalt. En gang holdt jeg en remse med det jeg trodde bare var krøs med fett i og skar over, bare for å oppdage at det kom tarminnhold ut (svarte satan!). Til slutt fant jeg både rektum og duodenum, og fikk løftet ut hele smæla med tarmer og lagt dem vekk, langt vekk. Huff.

Problemene fortsatte å komme på rekke og rad. Denne kua var virkelig ikke noe festlig å holde på med! Flere ganger hadde jeg lyst til å bare gi opp fordi jeg var så sliten. Ryggen verket, svetten rant, og jeg hadde blod i panna etter å ha kommet inntil skrotten. Alt var vanskelig, alt satt så sabla godt fast, og kua luktet vondt også. I ettertid har jeg funnet ut at jeg setter stor pris på nyavlivede dyr; de er ikke kalde, ikke stive, ikke råtne, lukter ingenting, og jeg kan fint leve med at musklene fortsatt beveger seg noe eller at det er mer blodsøl. Det går fint!

Og det verste med det hele? Problemet til kua satt i hoderegionen. Så i teorien var det unødvendig å undersøke buk- og brystorganer. I teorien var det bortkastet arbeid å slåss med den døde kua. I teorien hadde jeg gjort alt drittarbeidet til ingen nytte. Fyttirakkern så sliten jeg var.

Fredag
Siste dagen for denne gang, og i følge patologen var vi nå utlærte. Yeah right. Kanskje mer drevne enn mannen i gata, men langt i fra utlærte. Jeg hadde et litt ambivalent forhold til det hele. På den ene siden hadde jeg hatt noen svært interessante dager på patologen og hatt mye moro, og på den andre siden skulle det bli deilig å ikke måtte ta fra hverandre døde dyr hver dag.

Det første som møtte meg da jeg kom inn på obduksjonssalen var (dere kan gjette én gang); en okse! Jeg styrtet i motsatt retning. Å nei du, ikke denne dagen, nok er nok! Nå hadde jeg hatt to kuer og en hest denne uka, og jeg hadde fått min dose med store dyr. Hva som helst, bare ikke enda en runde med storfe. Jeg fikk ønsket mitt oppfylt og stod senere og åpnet ledd på en gris sammen med to andre. Grisen var heldigvis liten i størrelse, så det var faktisk ganske behagelig å jobbe i et rolig tempo mens vi lyttet til musikk på radioen der vi stod og løsnet tarmen fra krøset. Du vet, som om dette var det mest naturlige i verden å holde på med klokka ni om morgenen. Jeez, jeg nevner det nok en gang; herdet.

Jeg kastet stadig et blikk i retning av oksen, og priset meg lykkelig over at jeg hadde unnsluppet. Den hadde, om mulig, enda mer fett enn kua jeg hadde kjempet med dagen før. Jeg ristet på hodet i ren sympati, og smilte fornøyd til meg selv da jeg fortsatte med grisen. I ny og ne hørte jeg kommentarer som «begynn i hver deres ende, og så møtes dere ved binyrene om et kvarters tid» (man kan ikke unngå å digge patologhumoren) og «du trenger ikke å kose så mye med leveren, for du får’n ikke med deg hjem». Sistnevnte krever kanskje litt forklaring; alle organene skal først tas ut av dyret før de undersøkes én og én, men når man først har tatt ut ett er det veldig fristende å begynne å undersøke det med en gang, men det gjelder å bli ferdig med eksviscerasjonen først. Ting skal da tross alt gjøres i riktig rekkefølge, heh.

Alt i alt har det vært en merkelig uke med veldig mange inntrykk, og en veldig bratt læringskurve. Opplevelsene har vært mange og bisarre, og flere ting har havnet i kategoriene «ting man kun ser på veterinærstudiet», «ting Malene aldri trodde hun skulle oppleve å gjøre» og «Malene gjør ting hun ikke kan».

Advertisements

One thought on “En uke som obdusent på patologen

  1. Tilbaketråkk: Ting som irriterer meg på bussen « Glimt fra Malenes verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s