«Hovslageren» Malene

Beina fylles sakte men sikkert opp med melkesyre. Det brenner i lårene, knærne vibrerer, og det hjelper ikke det minste at noe på 400-500 kg lener seg oppå meg. Jeg kan kjenne svetten renne nedover tinningene mine, og dette bare etter å ha holdt på i knappe fem minutter. Der forsvinner også følelsen i beina igjen og jeg blir nødt til å gi slipp og rette meg opp, riste litt liv i lemmene, før jeg setter i gang på nytt.

Hestens bakbein hviler over hofta mi, jeg kan kjenne kneet dens grave seg inn i ryggen min, og hoven er godt plassert i fanget mitt der jeg står i en halvveis sittestilling og ber til høyere makter om at knærne mine skal holde og jeg ikke går i bakken. Statisk styrketrening er virkelig ikke min greie. Dette er beinhardt arbeid!

Jeg puster og peser. Prøver å endre stilling. Konstant på vakt etter rykninger fra hesten. Den ene sømmen etter den andre dras ut – og dette gjør hovslagerne på nullkommasvisj?! – ta tak, bøy til siden, ta nytt tak, dra ut. Bare det å «ta tak» viser seg å være en kamp uten like mellom meg og hodet på sømmen. Skoen går til slutt av og jeg holder på daue. Ansiktet mitt er knallrødt og fjøsjakka har jeg kastet av meg for lenge siden. Litt malplassert føler jeg meg der jeg står iført lærforkle, og med nitjern og slegge i hånda. En ekte hovslager. Eller bare ikke…

Illustrasjonsbilde; siste etappe, men jeg er ganske sikker på at jeg var enda mer krokbøyd enn denne mannen og nærmest satt under hesten i ren utmattelse. Legg merke til stillingen på beina (ja, til mannen) - er det rart jeg ble sliten..?

Skoen skal på igjen, og jeg manner meg opp til nok en treningsøkt samtidig som jeg priser meg lykkelig over at jeg har med en snill hest å gjøre. Bare jeg legger hånda på hofta løfter den beinet sitt. Sånt kan jeg like.

Jobben med å slå i nye sømmer går mye enklere enn å dra dem ut, men beina mine ga opp for flere minutter siden og setter ikke pris på en ny omgang i denne sterkt ubehagelige arbeidsstillingen. Helt på slutten er det ikke bare jeg som er lei heller. Iherdig prøver jeg å holde hestehoven oppå låret mitt (se bilde over for illustrasjon) – gode gud, jeg tror all blodforsyningen blir klemt av! – men igjen og igjen sklir det av. Og om ikke det var nok så bestemmer hesten seg for å lene seg mot meg hver gang jeg har fått et godt grep om beinet dens. Jeg har problemer nok med å holde mine egne kilo oppe, og da synes jeg ikke noe om å få ytterligere mangehundre kilo på meg.

Men jobben blir gjort, og jeg kan nå glise fra øre til øre over at jeg har både tatt av og satt på hestesko på en levende hest. Jeg er riktignok ingen hovslager (og kommer aldri til å bli det), men nå vet jeg i det minste hvordan jeg skal få av en hestesko. Og ikke bare det; at hesten var snill har gjort meg et par hakk mindre engstelig for disse gigantene.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s