Rullende blodårer

Første uke av det nye semesteret er omme, men det kjennes ut som om jeg har vært tilbake på NVH i en måned allerede. Jeg er nesten imponert over hvor mye de klarer å få presset inn på en dag. Imponert og overveldet. For det er ikke mye tid til pauser nå om dagen. Kort fortalt begynner vi med forelesning 08:15-09:00, deretter klinikkrotasjon 09:00-12:00 (legg merke til at det ikke er noen pause mellom her), 12:00-12:30 er det lunsj, men klinikkrotasjonene kan gå over tida (helt til 12:30 hvis vi er heldige..), 12:30-13:00 er det patologidemonstrasjon som står for tur (fint å ha det rett etter lunsj, ikke sant? Og jeg må si jeg trivdes bedre da jeg var skikkelig forkjølet og hadde null luktesans), 13:00-14:00 er det forelesning (igjen, legg merke til den fraværende 15 minutters pausen), og helt til slutt fra 14:15-15:00 er det enda en forelesning.

Sånn kommer vi til å holde på helt til jul.

Selvfølgelig varierer det litt med hvilket emne vi har innen klinikkrotasjon. Denne uka har jeg tilbragt tirsdag, onsdag og torsdag formiddag på forsøksdyravdelinga (med andre ord fri 09-12 både mandag og fredag). Her har jeg stukket nåler i halen til en plastikkrotte for å øve på blodprøvetaking, håndtert, satt subkutane saltvannsinjeksjoner, og tatt blodprøve av mus, rotte og kanin, og fått generell informasjon og sikkerhet angående sprøyter og venekatetere. Jeg har også øvd meg på å ta blodprøve fra både hund og katt i form av «kosedyrmodeller» med plastikktuber som blodkar, fiksering/fengsling av nevnte dyrearter, og kommet over den klaustrofobiske følelsen som gjerne oppstår når man har på seg munnbind over en lengre periode.

Jeg har også lært meg at blodkarene i ørene til kanin er veldig fine. De ruller nemlig ikke. Altså flytter de ikke på seg og glipper unna når man skal ta en blodprøve eller injisere noe. Det vil si at når jeg fører inn en sprøytespiss på riktig sted, så kan man med stor sikkerhet si at jeg treffer. Vel, med mindre kaninen har doble blodårer og Malene her presterer å legge kanylen mellom disse to.

«Men..men.. jeg skjønner ikke. Blodåren er jo kjempestor! Jeg kan jo ikke bomme! Se! Kanylen ligger jo helt riktig, så hvorfor får jeg ikke ut noe blod?!»
«Hmm..nei, se der, du har jo fått en med doble blodårer!»
«Åh…»
«Prøv det andre øret i stedet, du.»

Det blir feil å si at blodet sprutet, men det var ikke tvil om at jeg traff riktig på neste forsøk – i motsetning til hva jeg gjennomgikk med rotte. Makan til rullevene. Det var nesten så jeg til slutt måtte holde en finger på hver side av lårvenen (og venen er ikke akkurat kjempestor) for å få den til å ligge stille. Blodprøve på rotte foregår ved at man stikker hull på blodkaret i stedet for å føre en kanyle inn, men for hver gang jeg prøvde å punktere karet smatt venen unna. Og rotta? Kunne ikke brydd seg mindre der den lå på armen min i sin lykkelige sederte og smertefrie verden (okaj, det siste hørtes teit ut, men jeg ville bare presisere at rotta hadde fått et legemiddel som gir både sedasjon og analgesi/smertestillende).

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s