Grave of the Fireflies

Jeg er trøtt som en dritt, men blogges skal det! Jadda.
_________________________________________________

Her om dagen fikk jeg en pakke i posten (overraskende fort også, Play.com har skjerpet seg), og i den lå mitt nyeste bidrag til Studio Ghibli-samlingen min. Vet ikke helt om man kan kalle det en samling, men det er i hvertfall for mange dvd’er til at det kan kalles en tilfeldighet. Uansett; inne i den brune pakken lå «Grave of the Fireflies«. Jeg må innrømme at det har tatt sin tid å bestemme seg for om jeg skulle kjøpe den eller ikke. Alle former for personlige anmeldelser sa at dette var den nydeligste filmen Studio Ghibli hadde kommet med. Etter filmer som «Spirited Away», «Howl’s Moving Castle», «My neighbour Totoro» og «Laputa: Castle in the Sky» (alle fantastiske) var det til slutt ikke så mye som skulle til før jeg trykket kjøp-knappen.

Jeg satte meg til å så filmen samme dag som den hadde dumpet ned i postkassen min, og halvannen time senere satt jeg med tårer i øynene og en enorm tomhet inni meg. Jeg hadde virkelig ikke trodd at en «tegnet film» skulle få meg til å reagere som jeg gjorde. Til vanlig har jeg oppfattet Studio Ghibli-filmene som lystige, muntre, magiske, spennende, og rett og slett en fryd for både øyne og hjerne, så dette var som å få en iskald bøtte vann over seg. Dette var langt i fra muntert eller magisk. Det var rett og slett tragisk, og hjerteskjærende.

«Grave of the Fireflies» finner sted i Japan under andre verdenskrig. Amerikanerne bomber byer og landsbyer sønder og sammen, og befolkningen er nødt til å rømme fra hus og hjem for å søke tilflukt i lokale bomberom. Vi følger Seita og lillesøsteren hans Setsuko, og deres kamp for å overleve. Moren deres blir drept under bombingen av Kobe, mens faren deres tjener i marinen (og blir senere drept ute på sjøen). De er altså helt alene, og det eneste de har av eiendeler er det de rakk å grave ned før de måtte rømme fra huset. I en kort periode etter bombingen søker de tilflukt hos tanten, onkelen og kusinen deres. Man skulle kanskje tro at dette var redningen, men man blir vitne til hvordan den ufølsomme tanten deres gir sin egen familie mer mat enn Seita og Setsuko (til tross for at mye av maten kommer fra deres personlige lager), selger eiendeler som hadde tilhørt moren deres og tar en stor andel av gevinsten selv, kjefter på Seita og ber han om å finne seg en jobb, og generelt bare klager over å måtte ha dem i hus.

Det ender med at Seita og Setsuko reiser fra tanten sin og flytter inn i et forlatt bomberom (egentlig ser det ut som inngangen til en gruve). De samler møbler og ting i nabolaget som folk har forlatt, og gjør sitt nye bosted riktig så koselig. Foreløpig går det også greit på matfronten da den største krisen ikke har rammet landsbyen og folk er villige til å bytte gjenstander for mat. Men det tar ikke lange tiden før Seita ser seg nødt til å blande ut drops i vann for å lage «suppe» eller stjele to og to tomater i ly av mørket. Det hjelper heller ikke at Setsuko blir syk på grunn av under-/feilernæring. Så syk at det eneste som hjelper er mat. Mat som de ikke har. Mat som ingen har.

Alt bare renner ned i et endeløst hav av depresjon og fortvilelse, og når det endelig ser ut til å gå Seita og Setsukos vei får du en ny smell i trynet. Man vil så veldig at de skal ha det bra, og man blir så ekstremt sint på alle menneskene rundt dem som ikke gjør noe for å hjelpe!

Jeg vil ikke røpe noe av slutten. Den må nesten bare sees.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s