Max Manus

En dag i romjula, rettere sagt andre juledag, kjørte en svart Mercedes i retning Sandefjord og Hjertnes kino. Billettene var forhåndsbestilte og betalt for, så den snille damen i luka gav dem til meg etter at jeg hadde sagt det hemmelige passordet (aka referansenummeret). På den lille papirlappen stod det «Max Manus», samt rad- og setenummer – som forøvrig var midt i blinken. Jeg gledet meg veldig, selv om jeg på forhånd ikke hadde hørt noe som helst om Max Manus, annet enn at han var en del av motstandsbevegelsen i Norge under den tyske okkupasjonen.

Selv synes jeg det er lettere å lære ting via bevegelige bilder enn å sitte med nesa i en bok og lese side opp og side ned med svarte bokstaver på hvite ark. Selv om det er aldri så interessant og gøy å lese om – det er begrenset hvor mye man får med seg, og en går ofte litt lei i lengden (eksempelvis kan jeg jo nevne at jeg liker å lære om anatomi, men det er noe dritt å sitte og lese 500 sider om det..). Dermed ble Max Manus en film hvor jeg kunne lære meg litt om Norges interne kamp mot nazistene, selv om det selvsagt er veldig mye mer å lære om enn det som skjer i filmen. En kan si det sånn at filmen gav meg en liten smakebit, og nå er jeg sulten på mer. Jeg har jo altfor lett for å falle i slike «feller» hvor jeg blir en smule inspirert og så vil jeg liksom vite alt.

Uten at jeg har lest noe historie av typen Norge under andre verdenskrig (annet enn det man lærte på videregående, som begynner å bli noen år siden), så vil jeg si at filmen er knallbra. Om den er korrekt på små detaljer og slikt, og om man får et riktig inntrykk av karakterene skal jeg ikke uttale meg om. Jeg synes med et nøytralt syn at Aksel Hennie gjør en utrolig bra jobb som Max Manus, og det er lite med mangler hos resten av skuespillerne. Filmen har de riktige spenningsmomentene, og jeg satt med hjertet i halsen under Donau-scenen. Den har de små humoristiske innslagene (jeg elsker samtalen mellom Manus og Gram etter de har stått framfor kongen), og den gir et innblikk i hvordan det var på den tiden. Som Hennie sa i et intervju (og sikkert flere) så var motstandbevegelsen bygget opp av relativt unge individer, noen uten kampbakgrunn eller lignende, og det var litt av en jobb de gjorde i vel viten om at neste dag så kunne nazistene banke på døra deres. For selv om det begynner å bli noen år siden andre verdenskrig, så må man ikke glemme hva som skjedde. Derfor synes jeg det er viktig at slike filmer som dette lages.

Med andre ord; filmen falt i smak, er absolutt å anbefale, og jeg kommer til å se den igjen (og igjen). Også må jeg bare nevne på slutten her at det var veldig gøy å kjenne igjen steder i Oslo. Vika med UD, Observatoriegata (som var mitt første bosted da jeg flyttet til Oslo), og kaféen nede ved Jacob Aalls gate. Jeg hoppet nesten opp og ned i kinosetet og hvisket «det er jo like ved der jeg bor jo!». Jaja, nok om det. Gå og se den!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s