En fjær blir til fem høns

Jo mer jeg utsetter å skrive innlegget om fingerbruddet mitt, jo mer blir jeg demotivert. Så, for min egen (og kanskje andres, i forhold til dere som leser bloggen min) er det best å få det unnagjort, selv om det fortsatt er tidkrevende å skrive med en og en halv hånd..

Jungeltelegrafen går og jeg har hørt alt fra at en hest hadde tråkket på fingeren min til at jeg at jeg klemte den i døra til en av boksene på hesteklinikken. Jeg må nok skuffe og si at ingen av delene er sanne – jeg har dessuten vanskeligheter med å forestille meg hvordan en hest skal ha kunnet tråkke på lillefingeren min.. En hest var likevel skylden til fingerbruddet mitt.

Tidlig torsdag morgen, datoen 3. mars, skulle jeg og en medstudine ta med oss en hest som skulle få et venekateter fordi den skulle til videre undersøkelser og dermed trengte intravenøs tilgang. Vi hadde hatt denne hesten som vår pasient hele uken, og for oss virket den ganske snill. Joda, relativt energisk og litt utålmodig av seg, men en snill og livlig hest. Hoppa var også ganske stor, så vi tenkte at jobben vår ville bli litt enklere om vi fikk henne i tvangsboksen. Det var her problemene oppstod.

Små quirks

Jeg er ganske sikker på at jeg har laget flere lister om alt det rare jeg er skrudd sammen av. Vi har vært innom både “frykt og fobier” og “småting som irriterer meg“, og nå er det på tide med noen av mine små quirks.

• Jeg kan ikke spise noe som har gått ut på dato. Matvaren i seg selv kan være i så fin stand som den bare vil, men den skal ikke inn i munnen min med mindre holdbarhetsdatoen er god. Det er faktisk “så ille” at jeg spiser/drikker ikke varen på samme dagen som utløpsdatoen. Går smøret ut 26. januar, ja da spiser ikke jeg det den 26. januar. Det er fullstendig psykisk, men jeg sverger på at maten smaker annerledes den dagen det går ut. Spesielt melk (den gangen jeg fortsatt drakk melk..); drakk jeg et glass på utløpsdatoen så smakte det surt av melka. Det var i hvertfall det hjernen min tolket det som.
  Jeg har jo også lært at egg har uendelig lang holdbarhet, og dette testet jeg ut – dere kan jo bare tenke dere konflikten som pågikk oppe i hodet mitt. Jeg ble hverken dårlig eller matforgiftet, men eggene var søren meg ikke av samme kvalitet som en måned tidligere. Usj!
• Jeg drikker ikke melk. Jeg skrev det jo nettopp, men det fortjener sitt eget punkt. Helt plutselig sluttet jeg bare å like melk. Jeg vet jo at jeg likte det en gang i tida, faktisk likte jeg det ganske godt, men nå blir jeg kvalm bare av tanken på å drikke det.
• Jeg liker ikke lyden som oppstår når man tar en bit av et eple. Haha, ja, det er faktisk sant! Det er noe med den lyden når tennene presses gjennom epleskallet som gir meg frysninger oppover ryggraden. For meg er det litt som “negler mot tavle”-lyd. Grøss. Hvilket vil si at hvis jeg skal spise eple så må det skrelles, og helst deles opp i båter. Jepp, som man gjør til en femåring. Tjohei.
• Symmetri. Jeg var faktisk mer nazi på dette da jeg var mindre, men for meg er det balanse i universet når de oppbrettede jakke-/genserermene er like høyt oppe (og har like tjukk brett), samme med sokker/strømper som går utenpå buksa, eller når museflettene er like lange på hver side og strikket sitter like høyt på begge, eller at det er like mye igjen av skolissene på hver side av sløyfa. Autist, sa du? My god..
  

  Illustrasjonsbilde (c) "Huset med det rare.."

• Karsefrøspirer er ekkelt! Eller, det er sikkert godt og sånt, men jeg får totalt spasmer av å se spirende frø. Kanskje jeg har hatt for mye parasittologi på skolen, men for meg ser det seriøst ut som noe insektsrelatert som tyter ut. Uuuuh! Misforstå meg rett, alt er i orden så fort det får vokst seg opp til å se ut som grass. Det er bare i starten når de ser ut som en krysning mellom baby-flått og innvollsorm som gir meg creeps (haha, for hvor mange ødela jeg nettopp karse med den sammenligningen?).
• Liker å se at ting blir rent. Litt Bree Van De Kamp-fakter her, men jeg liker faktisk å se at ting blir rent. Det betyr ikke alltid at jeg liker å vaske, selve prosessen kan være en pest, men fy fader så fornøyd jeg er når jeg er ferdig. Skulle bare ønske at det var den samme delen som klarte å holde ting ryddig senere..
• Takler ikke fingeravtrykk. Planter du en feit finger på mac-skjermen min er du død. Sorry, men det er sant. Vel, alt er relativt, men det knyter seg inni meg hvis jeg ser du gjør det. Brilleglass (jeg har faktisk fått meg lesebriller!), a big no-no. Jeg kunne heller aldri hatt touch telefon. Haha, jeg hadde jo ikke gjort annet enn å sitte og pusse skjermen!
• Ikke ta på bilrattet mens jeg kjører. Det finnes ikke noe mer forstyrrende enn passasjerer som skal holde på med noe rundt bilrattet mens jeg kjører. Det være seg volumknappen på stereoen (herre, det er jo egen volumknapp på selve boksen, bruk den!) eller bytting av sang. Ligg unna rattet! Mitt ratt, mitt!
  Litt det samme er det med handlevogner. Enkelte har en lei tendens til å skulle holde i handevognen (samme hvor) når jeg triller den. Gudene vet hvorfor, men jeg får totalt noia, og må bare stoppe opp og knurre “slipp!” før jeg kan trille videre.

Så, hva med dere andre? Noen som kjenner seg igjen? Eller ser dere nå på meg som et eksperiment som har rømt fra laboratoriet?

Hva som kan gå galt mens man lager julegodteri

I går laget jeg julegodteri! Det hørtes i utgangspunktet ut som en brilliant idé, for da kunne jeg jo legge til det som en liten ekstra ting ved julegavene. For hvor vanskelig kunne det egentlig være? Maks fire ingredienser, og det krevde ikke annet enn mikrobølgeovn for å lage det. Hah, barnemat! …tenkte jeg. Men det skulle vise seg (nok en gang) at jeg ikke har mye å gjøre på et kjøkken. Her kommer noen punkter over hva jeg fikk erfare;

• Sirup er noe sinnssykt klissete drittsaker som er helt umulig å håndtere, og når du først har fått målt opp den mengden du skal ha, så kan du banne på at omtrent halvparten sitter igjen i desilitermålet og fucker opp blandingsforholdene dine.
• Når oppskriften sier “stor bolle”, så mener de egentlig “den største bollen du kan finne på å ha tilgjengelig på kjøkkenet ditt”. Min første bolle var tydeligvis ikke stor nok, noe som resulterte i at karamellmassen kokte over inni mikroen slik at det var mer karamellguffe utenfor bollen enn oppi. Jippi.
• …karamellguffe er veldig vanskelig å få ut av mikroen.
• Karamellguffe som har stått og kokt i mikroen i 8 minutter er jævlig varmt!
• Får man varm guffe på seg er det veldig dumt å stappe fingrene i det nærmeste vannet som viser seg å være glovarmt (første bollen, som jeg hadde fylt med varmtvann for å vaske ut restene). Jeg lurer på om det er mulig å få brannsår oppå et brannsår.
• (Hihihi, det er kjempegøy å sprette kokte mandler!)
• Mikrobølgeovnbeholderne i plastikk fra Ikea kan ikke brukes i mikrobølgeovn.
• Smeltet plastikk lager veldig, veldig mye røyk!
• Lurer på om brannalarmen i leiligheten reagerer på ulike typer røyk. Plastikkrøyk er i såfall ikke en av dem, for den reagerte ikke på en røyklagt leilighet (gudskjelov!!).
• Det finnes bedre lukter enn svidd plastikk.

Språkbarriere

Jeg snakker om en stor språkbarriere som oppstår mellom meg og omverdenen. Eller med spesifikt sagt; mellom meg og alle dere andre som ikke studerer noe innenfor veterinærmedisin eller human medisin. Mellom meg og dere andre som ikke er vant med ord som “dorsal/ventral”, “scapula”, “panleukopeni” eller “ileus” (kort oversatt til mot rygg/mot buk, skulderblad, fravær av alle hvite blodlegemer, og forstoppelse).

Det er ikke få ganger jeg har vært godt i gang med en historie fra studiehverdagen hvor jeg har måttet stoppe opp fordi det plutselig slår meg at personen foran meg ikke forstår en døyt av hva jeg snakker om. Vanligvis faller de av ved det første latinske ordet som faller ut av munnen min – vena cava-hæh?! Og så kommer problemene. Jeg må begynne å oversette til folkemunne. Et godt eksempel er følgende historie jeg delte med både kollegaer på jobb og foreldre over telefon:

På patologen for noen uker siden hadde vi et skikkelig interessant kasus! En hest hadde et lipom i krøset, og snoren til denne hadde snodd seg rundt et tarmavsnitt og så slått knute på seg selv, slik at det forårsaket en infarsering av tarmen med påfølgende nekrose av vevet på grunn av ischemien. Selvfølgelig ble det også gassdannelse og en skikkelig dilatasjon! Jeg tuller ikke, tarmen så ut som en mørkerød julepølse! (reaksjon fra modern; ÆÆÆÆÆSJ!!! Ikke fortell mer, jeg angrer på at jeg spurte!!)

Noen som skjønte noe av dette? Høhm, hvor skal jeg begynne.. De fleste stopper jo opp ved ordet “patologi”, som betyr sykdomslære. Et lipom er en godartet fettsvulst, og krøs er hinnene som tarmen henger i. Du kan se for deg klump (lipomet) som henger i en snor, og denne snoren er festet til krøset. Tarmavsnitt sier seg jo selv.. Infarsering vil si at blodtilførselen til tarmen er stengt av; eller, blod kommer inn, men kommer ikke ut igjen, og det hoper seg opp. Nekrose er drastisk celledød, vevet dør. Ischemi vil si at blodet står stille, oksygenet blir brukt opp, men det kommer ikke mer til og det blir en oksygenmangel. Dilatasjon betyr utvidelse.

Det rare er at jeg må tenke meg skikkelig om når jeg skal legge om til vanlige ord og uttrykk. Bare avsnittet over tok lengre tid enn det burde vært lov. Men det er bare sånn det har blitt. Dagligdagse ord er blitt byttet ut med medisinske termer, og det er vanskelig å gå tilbake igjen. For meg heter det ikke lenger lårbeinet, men femur. Jeg sier selvfølgelig “låret”, men selve knokkelen er nå bare femur for meg. Stoffskifte er et ord jeg har glemt for lengst; nå er det metabolisme som gjelder. Røde blodlegemer? Næh, erytrocytter heter det. Og blodplater? Trombocytter. Livmor? Nei, nei, uterus. Og den finurlige evnen vi har for å vite stillingen til beinet uten å se ned; propriosepsjon. Netthinne? Retina. Eller mukopurulent neseflod, som i bunn og grunn bare er snørr.

Moro?

Absolutt!

Men kanskje mest for meg selv.

Enda et liv reddet

Jeg er sannelig i siget når det kommer til disse livredningene i dyreverdenen. I går var det en spurv som kunne fly lykkelig avgårde (okaj, noe skrekkslagen kanskje..), og i kveld reddet jeg en mus fra en sikker død.

Vi hadde endelig blitt ferdig med varetelling på jobben, som tok lengre tid enn forventet da jeg etter en fin start klarte å rote meg opp i misforståelser og surr (men det er ikke dette jeg skal skrive om), og jeg var klar til å dra hjem da det plutselig står en hel horde med mennesker utenfor garderoben.

En mus hadde kommet seg inn i butikken. Noen kalte den en rotte, men jeg synes den var altfor liten, ren og søt (?) til å være en rotte. Uansett, en uønsket gnager var det i allefall. Jeg meldte meg frivillig til å hjelpe til med å fange musa etter at den var trengt opp i et hjørne (fordi jeg var en av få som ikke var redd for mus/rotte), men da jeg så vannbøtta som stod ved siden av meg fikk jeg mildt sagt hakeslipp.

“Vi må drepe den” ble det sagt. Og joda, slike skadedyr må fjernes fra butikken, men å drukne den?! Neivettuhva! Der slo jeg meg faktisk helt vrang. Skulle de først ta livet av dyret så gjør det humant ved å knekke nakken på den.
“Kan du gjøre det da?” spurte butikksjefen meg.
“Eeeeehhh… jeg?!”
“Vel, du er jo den eneste veterinærstudenten her og vet sikkert hvordan det må gjøres.”

Joda, jeg vet hvordan jeg skal gjøre det teoretisk sett. Men hva hvis den begynner å sprelle? Hva hvis den begynner å pipe skikkelig høyt? Hva hvis den får en form for dødsangst? Hva hvis jeg mister den?! Nei, ikke snakk om at jeg knekker nakken på et friskt, levende (og sprell våkent) dyr. Kunne jeg ta den i halen og slå den i svime først..? Men jeg kunne jo ikke være sikker på at jeg ville oppnå suksess ved første kast, og begynne å dælje løs på denne musa var heller ikke et alternativ. Dilemmadilemmadilemma..!

“Vil du heller slippe den ut?”
“Vel.. kan jeg det?”
“Jada, bare bær den langt, langt unna butikken.”

Wehey! Dét kunne jeg gjøre! Da bar det av sted med musa fanget i en plastikkbøtte, og et par nysgjerrige kollegaer i hælene. Så nå rusler det en mus som ikke er klar over hvor heldig den nettopp har vært, rundt i hagen til rikingene i nabolaget. Det nytter å ha en dyrekjær veterinærstudent tilstede!

10 nye karmapoeng til meg! ;)

Karmapoeng

Jeg håper noen der oppe/der ute holder kontroll på karmapoengene mine, for i dag må jeg ha klatret langt opp på plussiden. Malene reddet i dag en spurv! Okaj, kanskje litt antiklimaks at det kun var en gråspurv. Jeg innser jo at jeg hadde hørtes litt mer heroisk ut hadde det vært en rev, grevling eller en hest. Men likevel, et liv er et liv.

Minsten klarte å forville seg inn på Baker Hansen på Adamstua, og dyreelskeren (og fugleelskeren, kan jo ikke unngå å være det når jeg har vokst opp med undulater) i meg grøsset hver gang den lille fuglen smalt inn i glassrutene i forsøk på å komme seg ut. Jeg har jo vært vitne til at fugler knekker nakken og dør på denne måten.

Personalet hadde dessverre ikke noe håndkle eller lignende lett tilgjengelig, så det ble til at jeg brukte jakka mi for å fange fuglen før den skadet seg noe mer (jeg krysser fingre og tær for at den ikke hadde fuglelopper…). Ikke noe problem i det hele tatt. Spurven var til slutt trengt opp i et hjørne mellom sofa og vindu, og da var det en lett sak å plukke den opp og bære den ut av bygget. Fuglen fløy avgårde og igjen på fortauskanten stod ett stykk fornøyd Malene.

(også lar vi være å skrive om at jeg nesten delte en veps i to i et forsøk på å redde den også.. jeg skal ha for innsatsen tenker jeg vi sier)

Små irriterende ting

Jeg kom over et innlegg om såkalte “pet peeves”, små ting som irriterer oss, og som med tidligere lister over mine små “quirks” ble jeg på nytt inspirert til å lage min egen liste.

• Jeg hater grammatiske feil. Alt fra stavefeil, orddelingsfeil, å/og-feil, til feil plassering av komma og punktum. Spesielt reagerer jeg på folk som tar mellomrom før punktum når de skriver elektronisk, slik som dette: “I dag var det fint vær .” Enda bedre blir det med komma: “I dag var det fint vær , og…” – feil, feil, feil! Selvfølgelig er jeg ikke plettfri, og skrivefeil forekommer her og der (gjerne hvis jeg er trøtt eller hvis det går fort i svingene her), men så fort jeg oppdager dem er det rett inn på blogginnlegget for å rette opp feilen.
• Når vi først er inne på grammatikk og skriving må jeg nevne at jeg ikke kan fordra når voksne folk skriver store og små bokstaver om hverandre som om de var 5 år gamle.
• Jeg takler ikke å gå bak folk som spaserer i sakte tempo. De er i veien, jeg må forbi, flytt dere! Jeg er litt av et syn når jeg skal bevege meg fra den ene enden av Karl Johan til den andre.
• Unødvendige bulker og bretter i bøker. Faktisk kommer det bittelitt an på boka. Hvor stor “verdi” den har for meg. Heftet om klinisk undersøkelse på dyr kan bli så bulkete og slitt det bare vil, men får “Lord of the Rings” en rift i seg er det nedenom og hjem..
• Folk som henger/ser over skuldra mi når jeg skriver/tegner/leser/sminker meg/ordner håret osv. Prestasjonsangst!!
• Kraner som drypper. Det finnes ikke noe mer irriterende.
• Blinkende lysstoffrør (du vet, når de synger på siste vers).
• Folk som hevder at de er eksperter på Harry Potter bare fordi de har sett filmene ørtenhundre ganger. Les alle bøkene, du. Så kan vi snakke sammen.

Nå kommer jeg i grunn ikke på flere ting, selv om jeg er ganske sikker på at jeg har glemt et par punkter. Ah, jo, en ting som dukket opp i hodet mitt nå; at folk tar ut tøyet mitt fra vaskemaskinen fordi maskinen har rukket å bli ferdig før jeg kommer, selv om det er 10 andre ledige vaskemaskiner. Hva er problemet ditt? Måtte du absolutt ha den maskinen jeg har brukt?! Du kunne ikke ta noen av de 10 andre ledige maskinene?! Møkkamenneske.

Mulig jeg kommer tilbake til dette innlegget og oppdaterer listen, for akkurat nå må jeg seriøst overbevise meg selv om at det er natta og jeg må sove. Klokka er bare halv elleve på kvelden, men krise på jobben har gitt meg den gleden å kunne stå opp halv seks i morgen tidlig. Å jada, jeg har egentlig ferie. Hørte jeg noen som sa “universets største gullstjerne i boka”?

Frykt og fobier

Jeg kom over dette innlegget på WordPress sin hovedside da jeg logget ut, og det handler om en person som heter Jamie og vedkommedes 10 fobier. Inspirasjonen traff meg og jeg fikk lyst til å lage min egen liste. Jeg vil nok ikke kalle alle punktene mine for “fobier”, men det er generelt ting jeg godt kunne klare meg uten.

1. Edderkopper; Jeg hater dem (!) og frykten har bare eskalert med alderen, og nå får jeg grøsninger bare av å tenke på dem. Det er noe med alle beina. Noe med uberegneligheten deres. De er bare.. skikkelig, skikkelig ufyselige.
   Edit: Jeg hadde tenkt å legge ved et bilde av en edderkopp som illustrasjon, men jeg klarte det ikke. Så langt har altså arachnofobien min gått. Høh..stas..
2. Øyne; Ikke misforstå, øyne fascinerer meg. Jeg synes øyne er fine, og jeg elsker å tegne dem. Men jeg har en ta-på-øye-fobi. Jeg takler det bare ikke. Hverken å ta på mitt eget øye eller å se at noen andre tar på sitt øye. Hvis noen skal ta på seg linser må jeg snu meg vekk. Selv når folk klør seg selv i øyet må jeg kikke en annen vei fordi jeg er “redd” for at de skal komme innpå øyet med en negl eller noe. Øyeoperasjoner på TV? Glem det. Og du kan jo bare se for deg hvilket prosjekt det er for meg å få ut et vippehår som har kommet seg innpå øyet (et syn for guder).
3. Stå på kanten av noe-høydeskrekk; Fly, kikke ut vinduet fra en høy bygning, berg-og-dal-baner og lignende plager meg ikke i det hele tatt. Men det å stå på kanten av noe (fjell, bro, veranda) og ha sånn halvveis fotfeste, ja, da kjenner jeg at det svimler for meg.
4. Klaustrofobi; Hvis jeg er et sted hvor det er såpass trangt at jeg ikke får flyttet armene mine over hodet eller bøyd beina blir resultatet en smått panisk Malene. Jeg husker den gangen jeg hadde blitt for stor til å krabbe rundt i disse lekestativene i Bø Sommarland og nærmest satt meg fast i en av plastikktubene.
5. Stikk i hjertet; Jeg skulle veldig gjerne likt å vite hva “stikk i hjertet” kommer av. Hva den fysiologiske bakgrunnen er. For jeg liker ikke at noe som gjør så vondt ikke har noen åpenbar forklaring, i hvertfall når det har med hjerteregionen å gjøre. Generelt akutte smerter hvor jeg tenker alt fra blodpropp til “nå sprakk pulsåren min” er lite hyggelig. Ugh, jeg kan for mye anatomi og fysiologi.
6. Elektroniske lys i mørket; Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg liker ikke disse små lysene til TV’en, konsoller, stereoanlegget osv. når det er mørkt i rommet og jeg skal sove. Det er ikke forstyrrende, det er rett og slett skummelt… av en eller annen merkelig grunn. Og jeg må snu meg den andre veien for ikke å ligge å stirre på dem. Hva jeg forventer at skal skje/ikke skje aner jeg ikke. Når jeg var liten hatet jeg også disse selvlysende stjernene som var klistret i taket mitt.
7. Trapper med åpning mellom trinnene; Dette er storebroren min sin skyld som syntes det var uhyre festlig å gripe tak i føttene mine da jeg skulle gå ned/opp kjellertrappen. Jeg tror det er en form for monster under senga-frykt. Bare her er det monster under trappa.
8. Insekter i “flokk”; Flygemaur, maurtue, klynge med babyedderkopper, you name it. Når insekter blir mange kribler det under huden min. Fysj!
9. Lyn og torden; Sikkert en ganske vanlig frykt blant folk, men for meg gjelder det bare når jeg er hjemme. Er jeg ute, på skolen eller på besøk hos noen, så synes jeg det er kjempespennende og gøy! Virkelig fascinerende. Mens hjemme er jeg livredd og ligger med hodet under dyna for ikke å se lynglimtene.
10. Sprøyter; Ikke det å se en sprøyte, se andre få sprøtyestikk eller det å faktisk sette en selv (ærlig talt, jeg skal jo bli veterinær!), men det å skulle få sprøyte selv. Det har riktignok bedret seg litt med årene (jeg husker jeg nesten svimet av da jeg skulle få poliomyelittvaksina), men jeg er ikke noen kjempefan av å få nåler stukket i meg. Blodprøver er aller verst fordi de tar så lang tid, og det er synd for jeg har lyst til å kunne bli blodgiver.

Wow, dette var faktisk ikke så lett som jeg trodde! Allerede etter punkt 4 stod jeg fast, og jeg har brukt innmari lang tid på å fullføre dette innlegget. Men der er altså mine 10 ting. Noen som sier seg enige i punktene? Eller er uenige, og tenker at jeg er en skikkelig pingle? ;) Lag gjerne en liste selv også!

Hei, jeg heter Vimsa Klønesen

Det er ikke uvanlig at jeg er vimsete eller klønete på jobb, men i dag tok det søren meg overhånd. Til tider ble jeg så oppgitt over meg selv at jeg bare ble stående og humre manisk mens jeg druknet i min egen fortvilelse. For i løpet av mine åtte timer på jobb i dag klarte jeg å gjøre følgende (le gjerne med, eller mer trolig av meg):

• Sølte glovarmt kyllingfett på armen akkurat der hvor jeg hverken hadde kokkejakke eller stekevott (vi snakker en åpning på 1 cm eller mindre).
• Skar meg nesten på kjøttkniven (den tok livet av hansken i stedet).
• Mistet nesten 10 kg kvernet karbonadedeig i bakken (reddet den i siste liten og kun en halv kilo gikk i bakken, 10 kg hadde virkelig ikke vært gøy å svinne..).
• Skallet i metallhylla overfor meg mens jeg pakket karbonadedeig (hvordan er det mulig?!).
• Smalt skinnleggen i trillebordet mens jeg kjørte det foran meg.
• Vrikket ankelen mens jeg stod stille og ekspederte en kunde (det er bare jeg som klarer å få til sånt..).
• Skadet ryggen da jeg på død og liv skulle bære noe som måtte være 20 kg med varer på én gang. Ærlig talt, klarte leverandøren å bære det skulle jeg også klare det! Jeg tok bare ikke høyde for at leverandøren var en voksen mann som sikkert veide det dobbelte av meg i ren muskelmasse..
• Fikk enda mer vondt i ryggen da jeg løftet en 5 kg ost feil fordi en kunde skulle smake en bit.
• Glemte stadig vekk hvor jeg hadde lagt temperaturmåleren.
• Veivet nesten overende en skål med hvitløksmarinade.
• Fikk kondensvann sprutet i begge øynene da jeg åpnet en pappeske med varer. Digg!
• Sklei i stekefett inne på vaskerommet og fikk nesten lyskestrekk (aaaauu).
• Satt fast i utallige skapdører med knuten på forkleet mitt (og ble like forfjamset hver gang).
• Og sist, men ikke minst, har jeg “etiketthistorien”…

I delidisken vår har vi en liten adskilt del til kjøtt. Her kan varene kun ligge i to dager før vi ser oss nødt til å pakke det i emballasje og legge dem ute i kjøttdisken. I dag skulle jeg pakke blant annet grillribbe; naturell, krydret og marinert (alle med hver sin PLU-kode). Jeg rekker akkurat å bli ferdig da jeg innser at jeg har glemt å trekke fra to dager på utløpsdatoen. Okaj, så må jeg prise alle pakkene på nytt. Joda, surt, men no big deal, sånt skjer. Ferdig for annen gang ser jeg at noe er feil. Svarte faen, datoene er fremdeles feil på krydret og marinert! For Malene her glemte at når man taster inn en ny PLU vil datoen nullstille seg. Så jeg må prise om alt unntatt naturelle skiver. I tro om at alt nå er i orden tar jeg med meg pakkene ut, og kaster et blikk ned på de krydrete grillskivene. “Grillribbe naturell” står det på dem. Nei, nei, nei, NEI! Jeg har trykket feil PLU! Så jeg må ta dem med inn og kjøre ut nye etiketter igjen! Så hvis kjøttvekta går tom for etiketter i nær fremtid er det nok min skyld.

Herregud.

Jeg tror det var godt jeg ikke hadde stengevakt i dag. Da tror jeg fort jeg kunne ha endt opp med beinbrudd fordi jeg mistet en fiskefilét på bakken, helt sikkert tråkket på den og gått rett i gulvet.

Oppdatering: Jeg kom på et par ting til som skjedde i løpet av dagen:

• Kjørte/krasjet jekketrallen i foten min.
• Holdt på å rive ned varer med jekketrallen.
• Smalt/skrapet hoftekammen i døra inn til kjøttkjøla.

Perfeksjonisten

Jeg innrømmer det; ja, jeg er en liten perfeksjonist. Ikke når det kommer til alt riktignok; sokkeskuffen min ser ut som en jungel, matvarene er stappet inn i skapet på vilkårlige steder mellom glass og tallerkener, og toalettmappa mi på turer går etter “stapp og få plass til slutt”-prinsippet. Derimot blir jeg manisk opptatt av at ting skal “stå riktig” i bokhyller, oppå bokhyller, dvd-hyller, på benken, oppå kommoden, rundt stereoanlegget og så videre. Dere skjønner tegninga? Joda, rot blir det jo alltid, men da er det nesten kontrollert rot. Høh.

Grunnen til dette innlegget (og innrømmelsen) er at jeg har fått meg ikke én, men to planter i leiligheten. Dette er stort. På tide med en annen innrømmelse; jeg eier ikke, virkelig ikke, grønne fingre. Planter er dekorative og fine, men å holde dem i live over lengre periode… I’m fucked. For å si det sånn, jeg har klart å drepe en kaktus. Jeg vet ikke om jeg var mer stolt eller fortvilet. Jeg mener, det skal jo være klin umulig å kverke en kaktus. Likevel klarte jeg det. Go me.

De to nye medlemmene i leiligheten er en orkidé og en… øøh… lilje? Tror det er lilje. Oransje og fin, og i full blomst. Men så dukket jo problemene opp; hvor skulle jeg plassere dem? Orkideen var grei skuring – byttet den ut med den døde orkideen. Check. Liljen…kan stå…helsike. Hvor?! Ikke på bordet. Den er for stor og bordet mitt er altfor lite og ikke veldig stuebord-lignende. Så jeg begynner å flytte rundt på ting, men uansett hvor mye jeg prøver står jeg alltid igjen med et objekt i hånda som ikke lar seg plassere noe sted. Til slutt må jeg sette alt tilbake der det var, og jeg står nok en gang med blomsten i hendene. Problemet med skiten er jo at den må få lys også (hvis ikke kunne jeg jo bare ha satt den borte i kjøkkenkroken, men jeg må da gjøre en liten innsats for å holde planta i live). Så den havner oppå den ene bokhylla mi. Malplassert. Ute på enden nesten helt foran. Som om den står klar til å hoppe over kanten. Aller helst skulle den stått helt innerst i hjørnet mot veggen (rene, rette linjer og det hele vettu), men neida, der er det jo ikke nok lys. Og det verste? Hver gang jeg kikker opp på den tenker jeg automatisk “ack, det ser ikke bra ut”, og jeg får lyst til å flytte på den.

Nuvel, med min flaks tar den nok kvelden like etter siste blomst har sprunget ut. Og, overlever den uka, så greit, da skal den få lov til å stå der på kanten. Overlever den betyr jo det at jeg har gjort noe riktig, og da kan jeg jo hvertfall ikke flytte på den!