Ferskvareprat #15; Utnyttelse

Ikke bare er det lenge siden jeg har skrevet et innlegg, men det er også en god stund siden jeg skrev et ferskvarepratinnlegg, og jeg lurer på om jeg fortsatt har gnisten i behold. Får jo nesten litt prestasjonsangst her nå..

——————–

Det var alltid like festlig å se hvordan kundene klarte å bruke deg til sin egen nytte, og jeg snakker ikke om enkle ting som å faktisk gi dem en halv kylling. For, jeg mener, det er jo en del av jobben. Men innimellom hendte det at man gikk fra å være ekspeditør til å bli personlig slave. Spesielt imponert ble jeg når én og samme kunde klarte å aktivisere samtlige ferskvaremedarbeidere. Mens en var inne på kjøttrommet og skar opp et kjøttstykke, var det en annen ute i avdelingen som fikset potetsalat og en tredje som skar opp roastbeef. Og ja, da stod det også flere kunder der som ikke ble ekspedert..

Når vi først er inne på slavearbeid.. Greit, det er helt fint at kundene trenger hjelp til å finne en og annen vare, men et sted går grensa, og det gjorde det med denne fisefine Frogner-fruen.

- Hvor har De gjemt fløten hen?
: Den er rett her borte. Hvis du bare følger etter meg så kan jeg vise deg.
- Åh, kan De ikke bare hente den til meg da?
: Ok, det kan jeg, jo..

Jeg kommer tilbake med fløten, og blir sendt avgårde igjen med det samme for å hente en ny vare. Og en ny en. Enda en. Og enda en! Frogner-fruen? Nei, hun har ikke rikket seg og står på samme sted med handlevognen sin.

- Jeg trenger også litt fersk basilikum.
: Mhm, den er rett bak deg her, midt i hyllen (som står fire meter unna..).
- Åh, gi meg den også, er De snill.
Du kødder..?! Jeg tar tre steg forbi henne, napper basilikumet ut av hylla, snur meg, strekker armen ut og gir den til henne. 
- Nei, uff, De har ikke en som er litt friskere vel?
Oh…my…god… Jeg får plukket ut et bedre eksemplar, og ser min sjanse til å slippe unna skrømtet da jeg blir ropt på av ferskvarekollegene mine.
- Har De også–
: Beklager, men jeg må nesten opp i avdelinga igjen (der jeg hører hjemme..!), men der borte er det en som jobber på gulvet som sikkert kan hjelpe deg.

Damen går mot gulvgutten, og jeg har ikke dårligere samvittighet enn at jeg klarer å flire av det jeg hører.
: Si meg, hvor har De smør?
- Rett her borte, jeg skal vise d–
: Ååh, kan ikke De bare hente det til meg?

Oppramsingspost

Akvariet ser ut til å stabilisere seg (endelig!), og jeg kan smykke meg med tittelen “har overlevd ammoniakk, nitritt, og cyanobakterier”. Jeg har hatt følelsen av at det ingen ende ville ta med dette (hersens) akvariestyret. Men nå, nå kan jeg endelig begynne å se lyset i enden av tunnelen. Nå burde det ikke være de altfor store farene igjen. For å være ærlig så er det lite som kan være så ille som nitrittproblemer.. Vi snakker daglige vannbytter på 20 liter. Armene mine fikk kjørt seg. Men nå er nitritten nede på 0, og har vært der i en uke også, så jeg er optimistisk! Yngelen vokser seg større og større for hver uke som går (i dag er de 5 uker gamle), men jeg skulle gjerne sett at de mer stakkarslige fiskene fikk i seg litt mer mat de også..

Trening! Jeg har per dags dato begynt å trene. Det er overhodet ikke gøy. Faktisk kan jeg ikke fordra det, men jeg ser de helsemessige godene av det, og det burde være motivasjon nok. I dag, som første offisielle løpedag, ble det en 5 km runde på 30 minutter. Holdt på å daue.. Sjokoladen skal også ned på en minimum, og det hjalp sikkert litt at jeg forspiste meg på godteri forrige fredag og var så kvalm at det virkelig ikke fristet med snacks resten av helga.

Forrige uke! Da var jeg (nok en gang) i Sandnes, plassert i den skjeive presteboligen på Høyland, klar for en uke med kurs i kjøttkontroll. Man kan trygt si at jeg har fått min dose med død, blod og slakterier for en stund. Selv om det ikke plager meg nevneverdig (i form av at jeg løper hylende ut), så gjør det virkelig inntrykk på deg å være på et slakteri. La meg nevne at vi var på et nytt slakteri hver eneste dag.. Fire-fem dager med død. Sånt tar på. Var jo ikke rart jeg ikke fikk sove om natta med alle tankene som svirret rundt i hodet, alle bildene jeg hadde sett. Usj. Storfe- og svineslakt er én ting, men kyllingslakteriene var bare i så stor skala, og hadde en så stor og stressende produksjonskapasitet, at det bare ble groteskt hele greia. Dessuten ville jeg følt meg helt hjelpesløs som tilsynsveterinær der, for du har null sjans til å sjekke hvert enkelt individ. Slitsom, slitsom uke.. I tillegg måtte vi opp i otta (som regel rundt seks, en dag halv seks), men jeg takker for den normale døgnrytmen jeg har fått!

Og som om det ikke var nok med det så skulle vi ha eksamen i kjøttkontroll fredagen i samme uke. Praktisk og muntlig, det er mat for meg.. nei fy, jeg blir så i overkant nervøs at det er ikke morsomt engang. Under kontrollen av de to svineslaktene mine var jeg så stresset at jeg ikke engang klarte å bestemme meg for hvilken skrott jeg skulle ta først.

Studiet ellers; jeg er inne i min verste høst hittil. Jeg kjenner presset, jeg kjenner stresset, jeg..klarer ikke å komme i gang. Forhåpentligvis får jeg sparket meg selv i ræva ganske snart, og jeg håper at floken løsner snart. Det er ikke mange ukene igjen. Og pensumet er altfor stort. Her må jeg gjøre det jeg hater mest; plukke ut det som er mest sannsynlig å få på de kliniske eksamene.

Ferskvareprat; jeg har endelig kommet på hva det var jeg skulle skrive (og har notert det på mobilen så jeg ikke glemmer det for tredje gang..), så neste innlegg vil være nok en historie fra ferskvareavdelingen!