For nøyaktig fem år siden troppet jeg opp som nyansatt i ferskvaren i butikken som skulle vise seg å være min arbeidsplass de neste årene. Jeg var ikledd en altfor stor kokkejakke og var prakket på både fullt forkle (altså sånt som dekker hele framsiden og ikke kun underkroppen) og tørkle rundt halsen – tro meg, tørklet forsvant rimelig fort – og nervene var på høyspenn. Håndhilsingen var i gang, jeg var hun nye, ja. Det er sjelden jeg har følt meg så i veien som jeg var den dagen. Alt var nytt og jeg kunne ingen verdens ting! Da jeg ekspederte en kunde som skulle ha en halv kylling måtte jeg spørre om hvordan jeg delte kyllingen – no kidding. Og så ble det jo bare enda verre; hvordan skulle jeg få opp grillposen uten å stikke hele hånda mi nedi? Og hvordan fikk jeg ut prisetiketten? Hjeeeelp! Haha, og helt sant; hva gjør jeg med den andre halvdelen? At den skulle tilbake i varmeskapet var ikke en tanke som streifet meg engang..
Og slik fortsatte det. Hver dag var pakket med nye utfordringer, og læringskurven var bratt. Ikke bare måtte jeg opparbeide meg min egen teknikk når det kom til vasking (være superrask samtidig som jeg var nøye), men det var så sinnsykt mye forskjellig som fantes i avdelinga. Fiskedisken var en jungel av ulike fiskeslag jeg ikke hadde hørt om; hva pokker var isgalt og ishavsrøye for eksempel? Enda verre; hva heter de på engelsk for våre utenlandske turister?!
Ostedisken var om mulig enda verre. I mitt hode fantes kun Jarlsberg og Norvegia, og i disken var det altfor mange rare navn til at jeg følte meg komfortabel. Brie Coeur de Lion, Brie de Meux, Chaumes, Roquefort Vernieres og Chevre d’Argental; prøv å uttal disse til kunder når du aldri har hatt fransk.. Jeg lurer på om noen av mine første kunder valgte å ikke kjøpe ost av meg fordi jeg sa “sjaumes” i stedet for “sjåm” (Chaumes). Det tok mange måneder før jeg torde å stå i nærheten av osteavdelingen i frykt for å få ostespørsmål fra kundene. Jeg velger å skylde på ostedisken at jeg niholdt på opplæringsskiltet mitt.. Ikke før kundene selv begynte å kommentere at “du er vel ikke ny her lenger nå” tok jeg den av meg.
I tillegg måtte jeg lære meg næringsmiddelhygiene og temperaturkontroll, og det var ikke bare bare å huske på alt sammen. Legg på varemottak oppi det hele, som skjedde fordi jeg noen ganger var alene i avdelinga og dermed et lett bytte for vareleverandørene, så har du et nervevrak. Det var også vanskelig å sjonglere alle oppgavene og sette dem opp i prioritert rekkefølge. Selvfølgelig skulle man ekspedere kunden før man vasket glassrutene, men hva kom først av å legge nystekt mat inn i varmeskapet og ekspedere kunde?
I kjøttet, som jeg fikk opplæring i på et senere tidspunkt, kom det enda flere nye ting. Én ting var å vite hva slags kjøttstykke man hadde foran seg, en annen ting var prepareringen av for eksempel indrefilét og mørbradbiff. Sistnevte var min store nemesis i flere måneder. Det var umulig for meg å se hvor den hersens senen gikk gjennom kjøttstykket, med det resultat at det ofte ble en god dose biffstrimler når jeg skulle skjære mørbrad. Det dukket også stadig opp spørsmål som hvor på dyrekroppen et spesielt kjøttstykke kom fra, og pokker om jeg visste det.. Jeg visste jo knapt nok hva bog var, og enda mindre hvor entrecôtebiffen kom fra. Jeg brukte altså mye av tiden på å studere plakaten med kjøttstykker fra gris og storfe; du vet, de med stiplete linjer som viser ulike kjøttdeler.
I begynnelsen var tilfeldighetene på min side. Grunnet omrokkeringer i vaktene og bytting havnet jeg tidlig i ilden for å klare ting på egenhånd. Første gang jeg skulle stenge fiskedisken alene gjorde jeg dette etter én gjennomgang to dager i forveien. Alt jeg hadde til disposisjon var en lapp hvor det stod skrevet rekkefølgen på hvordan fisken skulle pakkes ned. Oh joy. Jeg ble også kastet tidlig ut i åpningsregimet, og jeg fant kjapt ut at åpningsvakten måtte være den beste av dem alle. Sant, du må stå opp i otta, men du har hele to timer uten kunder hvor du kan spille musikk og jobbe uten forstyrrelse!
Resten av min ferskvarekarriere vil jeg si er et resultat av egen vilje. Jeg liker å imponere, jeg liker å gjøre en ordentlig jobb, og jeg liker å få gode tilbakemeldinger på oppgaver jeg har gjort. Dermed var jeg ivrig på å lære. Fortell meg mer, vis meg mer, hvordan gjøres ditt og hvordan gjøres datt. Det var ikke nok med “det kan jeg vise deg senere” for da kom jeg enkelt og greit med svaret “men jeg må jo kunne det hvis jeg står her alene og ikke har noen å spørre”. Ha-hah! Gotcha!
Noen ting kom faktisk etter evinnelig lang tid. Det gikk vel nærmere et halvt år før jeg lærte å ta fra hverandre påleggskutteren og vaske den, og hva da, tre år før jeg nærmet meg kjøttsagen og kuttet min første ribbe. Det tok også lang tid før jeg følte meg trygg på å ta i mot varer nede på lageret. Ikke selve varemottaket, det var greit, men det var å huske hvordan man kom seg ned og opp med heisen fordi den hadde “uendelige” kodekombinasjoner avhengig av hvor du var og hvor du skulle.
Det er på dagen fem år siden jeg begynte i ferskvaren, og i går 10. august 2011 tok jeg farvel med arbeidsplassen min og kollegene mine. Og det føles fryktelig rart! Det er ikke det at jeg ikke får se folkene igjen, for det får jeg jo! Det er vel det at etter fem år så har ferskvaren blitt en vane for meg, en ukentlig rutine. Det er jo såpass innarbeidet i meg at det føles unaturlig å “gi slipp”. Samtidig kommer jeg nok til å innse at det er deilig å slippe unna ting som vaskerutiner, klagende kunder, emballasje som vi går tomme for, utallige kutt og sårskader, og kjøledisker som ikke er kalde nok.
Uansett, jeg kommer nok til å være altfor opptatt til høsten til å legge merke til noe annet enn eksamensangsten.
PS: Frykt ei, det vil komme mer “Ferskvareprat”!
