Guess I’m back..

Jeg har vridd hjernen min i forhold til hvordan jeg skulle skrive dette innlegget. På den ene siden har jeg all den fritiden jeg har ønsket meg det siste halve året, men på den andre siden så føles det ut som om hjernen min har blitt omgjort til grøt. Derav den lille skrivesperren.

Det har gått noen dager siden siste kliniske eksamen, og jeg begynner smått å hente meg inn igjen både fysisk og mentalt. Et halvt år med lesepress og stress, som toppet seg til tusen de siste tre-fire ukene (og spesielt de siste fem dagene!), gjorde sitt med meg. Men nå er alt topp! Og en hel måned med juleferie venter meg!

For at det ikke skal bli én eneste stor oppramsingspost vil jeg prøve å dele opp det som omhandler selve klinikkdelen jeg har vært gjennom i høst (burde ikke bli så langt, fordi jeg knapt nok kan huske hva jeg har vært gjennom) og det som omhandler de kliniske eksamenene. Kanskje jeg til og med ender opp med et innlegg per kliniske eksamen også.

Men, det jeg prøver å fortelle, er at det skjer ikke med det første. Etter eksamensperioden kjennes det ut som om IQ’en har falt et par hakk, og slikt blir det ikke gode innlegg av!

Såh.. tilbake, men ikke helt tilbake :)

Ferskvareprat #15; Utnyttelse

Ikke bare er det lenge siden jeg har skrevet et innlegg, men det er også en god stund siden jeg skrev et ferskvarepratinnlegg, og jeg lurer på om jeg fortsatt har gnisten i behold. Får jo nesten litt prestasjonsangst her nå..

——————–

Det var alltid like festlig å se hvordan kundene klarte å bruke deg til sin egen nytte, og jeg snakker ikke om enkle ting som å faktisk gi dem en halv kylling. For, jeg mener, det er jo en del av jobben. Men innimellom hendte det at man gikk fra å være ekspeditør til å bli personlig slave. Spesielt imponert ble jeg når én og samme kunde klarte å aktivisere samtlige ferskvaremedarbeidere. Mens en var inne på kjøttrommet og skar opp et kjøttstykke, var det en annen ute i avdelingen som fikset potetsalat og en tredje som skar opp roastbeef. Og ja, da stod det også flere kunder der som ikke ble ekspedert..

Når vi først er inne på slavearbeid.. Greit, det er helt fint at kundene trenger hjelp til å finne en og annen vare, men et sted går grensa, og det gjorde det med denne fisefine Frogner-fruen.

- Hvor har De gjemt fløten hen?
: Den er rett her borte. Hvis du bare følger etter meg så kan jeg vise deg.
- Åh, kan De ikke bare hente den til meg da?
: Ok, det kan jeg, jo..

Jeg kommer tilbake med fløten, og blir sendt avgårde igjen med det samme for å hente en ny vare. Og en ny en. Enda en. Og enda en! Frogner-fruen? Nei, hun har ikke rikket seg og står på samme sted med handlevognen sin.

- Jeg trenger også litt fersk basilikum.
: Mhm, den er rett bak deg her, midt i hyllen (som står fire meter unna..).
- Åh, gi meg den også, er De snill.
Du kødder..?! Jeg tar tre steg forbi henne, napper basilikumet ut av hylla, snur meg, strekker armen ut og gir den til henne. 
- Nei, uff, De har ikke en som er litt friskere vel?
Oh…my…god… Jeg får plukket ut et bedre eksemplar, og ser min sjanse til å slippe unna skrømtet da jeg blir ropt på av ferskvarekollegene mine.
- Har De også–
: Beklager, men jeg må nesten opp i avdelinga igjen (der jeg hører hjemme..!), men der borte er det en som jobber på gulvet som sikkert kan hjelpe deg.

Damen går mot gulvgutten, og jeg har ikke dårligere samvittighet enn at jeg klarer å flire av det jeg hører.
: Si meg, hvor har De smør?
- Rett her borte, jeg skal vise d–
: Ååh, kan ikke De bare hente det til meg?

Oppramsingspost

Akvariet ser ut til å stabilisere seg (endelig!), og jeg kan smykke meg med tittelen “har overlevd ammoniakk, nitritt, og cyanobakterier”. Jeg har hatt følelsen av at det ingen ende ville ta med dette (hersens) akvariestyret. Men nå, nå kan jeg endelig begynne å se lyset i enden av tunnelen. Nå burde det ikke være de altfor store farene igjen. For å være ærlig så er det lite som kan være så ille som nitrittproblemer.. Vi snakker daglige vannbytter på 20 liter. Armene mine fikk kjørt seg. Men nå er nitritten nede på 0, og har vært der i en uke også, så jeg er optimistisk! Yngelen vokser seg større og større for hver uke som går (i dag er de 5 uker gamle), men jeg skulle gjerne sett at de mer stakkarslige fiskene fikk i seg litt mer mat de også..

Trening! Jeg har per dags dato begynt å trene. Det er overhodet ikke gøy. Faktisk kan jeg ikke fordra det, men jeg ser de helsemessige godene av det, og det burde være motivasjon nok. I dag, som første offisielle løpedag, ble det en 5 km runde på 30 minutter. Holdt på å daue.. Sjokoladen skal også ned på en minimum, og det hjalp sikkert litt at jeg forspiste meg på godteri forrige fredag og var så kvalm at det virkelig ikke fristet med snacks resten av helga.

Forrige uke! Da var jeg (nok en gang) i Sandnes, plassert i den skjeive presteboligen på Høyland, klar for en uke med kurs i kjøttkontroll. Man kan trygt si at jeg har fått min dose med død, blod og slakterier for en stund. Selv om det ikke plager meg nevneverdig (i form av at jeg løper hylende ut), så gjør det virkelig inntrykk på deg å være på et slakteri. La meg nevne at vi var på et nytt slakteri hver eneste dag.. Fire-fem dager med død. Sånt tar på. Var jo ikke rart jeg ikke fikk sove om natta med alle tankene som svirret rundt i hodet, alle bildene jeg hadde sett. Usj. Storfe- og svineslakt er én ting, men kyllingslakteriene var bare i så stor skala, og hadde en så stor og stressende produksjonskapasitet, at det bare ble groteskt hele greia. Dessuten ville jeg følt meg helt hjelpesløs som tilsynsveterinær der, for du har null sjans til å sjekke hvert enkelt individ. Slitsom, slitsom uke.. I tillegg måtte vi opp i otta (som regel rundt seks, en dag halv seks), men jeg takker for den normale døgnrytmen jeg har fått!

Og som om det ikke var nok med det så skulle vi ha eksamen i kjøttkontroll fredagen i samme uke. Praktisk og muntlig, det er mat for meg.. nei fy, jeg blir så i overkant nervøs at det er ikke morsomt engang. Under kontrollen av de to svineslaktene mine var jeg så stresset at jeg ikke engang klarte å bestemme meg for hvilken skrott jeg skulle ta først.

Studiet ellers; jeg er inne i min verste høst hittil. Jeg kjenner presset, jeg kjenner stresset, jeg..klarer ikke å komme i gang. Forhåpentligvis får jeg sparket meg selv i ræva ganske snart, og jeg håper at floken løsner snart. Det er ikke mange ukene igjen. Og pensumet er altfor stort. Her må jeg gjøre det jeg hater mest; plukke ut det som er mest sannsynlig å få på de kliniske eksamene.

Ferskvareprat; jeg har endelig kommet på hva det var jeg skulle skrive (og har notert det på mobilen så jeg ikke glemmer det for tredje gang..), så neste innlegg vil være nok en historie fra ferskvareavdelingen!

Yngelmoro

Jeg har forgjeves prøvd å ta bilder av yngelen, men å få en fiskeunge som er det ultimate byttedyr, til å stå stille kan du bare glemme. De er konstant i bevegelse, og kameraet på iPhonen er bra, men ikke så bra. Da får det heller bli med historiene. Litt hønemor må man få lov til å være når man har jobbet så hardt med å holde fiskene i live ;)

  • Som den gangen de var bittebittesmå og noen få av matbitene var for store for dem. Det beste eksempelet jeg kan illustrere det med er å se for seg et menneske spise en håndball i et jafs. Lettere komisk å se på.
  • Første gangen yngelen kom oppi det store akvariet. De var vant til å bo i en to liters vase med stillestående vann. Nå fikk de plutselig 50 liter å boltre seg på, i tillegg til at det var strømninger i vannet! Yngelen ble regelrett tatt av strømmen og føk rundt som noen andre stakkarer. Min store frykt var likevel at de skulle bli sugd inn i pumpa, men de var sterke nok til å svømme unna.
  • Da jeg tenkte jeg skulle være snille mot yngelen og ha dem oppi yngelkar inntil de var blitt litt større, slik at min daværende pitbullpleco ikke skulle sluke et par av dem. I bunnen av karet er det riller hvor de kan komme gjennom, så derfor måtte jeg legge en ekstra plate nedi. Resultatet av vannstrømmen fra da jeg helte yngelen oppi var at platen vippet rundt og føk opp, mens yngelen forsvant rett i mellom rillene og ut i karet. Prøv å fange 15 småtasser på 8×3 mm i et 50 liters kar. Nettopp.. jeg ga opp jeg også.
  • Alt nytt er spennende; ny sand, ny trerot, ny stein, temperaturmåler.. og herregud, bobler! Bobler er gøy!
  • Yngel med planterest på “nesa”. Den strevde veldig med å få den vekk; gapte, svømte nedover, svømte bakover. Min løsning ble å skremme den ved å dunke på glasset. Farten den fikk da var nok til at plantebiten føk av.
  • Spesielt et yngel er veldig glupsk. Så glupsk faktisk, at den fikk problemer med likevekten sin en dag fordi den sikkert hadde gulpet i seg luft. Tullingen svømte nesten oppned, og fikk tilnavnet Mongo. Mongo er nå den største fisken i karet.
  • Generelt sett veldig gøy å se dem vokse seg større og større :)

House M.D. – Hva de gjør feil.

I mangel på inspirasjon til å skrive innlegg jeg egentlig har lyst til (som oppdatering på akvariefronten, generelt sett hva jeg har lært om drift av akvarier, ferskvareprat hvor jeg irriterende nok klarte å glemme idéen min før jeg skrev den ned, studiestarten, og andre småting..) velger jeg heller en fra kladd-lista mi.

I sommer, og egentlig tidligere i vår også, ble jeg fullstendig hekta på tv-serien House M.D. Noe må tydeligvis fenge meg, mye tror jeg er karakteren House, men samtidig så er det jo ikke en  fryktelig bra serie medisinsk sett. Jeg skjønner jo at konseptet er sjeldne sykdommer som ingen andre klarer å diagnostisere, men likevel; noe er bare for sprøtt og usannsynlig. Men det er riktig nok ikke dette som irriterer meg mest, eller som får meg til å flire. Det er nemlig alle de “klassiske” feilene mange legeserier gjør, og jeg har laget en liten liste.

  • Har på seg stetoskopet feil vei. Ørepluggene skal peke framover og ikke bakover.
  • Evnen til å ha en full samtale samtidig som man lytter med stetoskopet. Joda, det er mulig, men da får du i hvertfall ikke med deg en dritt av hva du lytter etter.
  • Ultralydsonden beveges over magen til pasienten, men bildet på skjermen forblir det samme.
  • Cuffen på trakealtuben er ikke blåst opp (du kan se det på den lille ballongen som henger utenfor).
  • Ultralydbilde av hjerte; peker på venstre hjertekammer og snakker om høyre forkammer.
  • Usannsynlig god presisjon på sprøytestikk.. De hogger jo bare til! For eksempel tviler jeg sterkt på at du treffer venen ved å stikke kanylen 90 grader rett ned i armen på pasienten.
  • Under operasjon så er operasjonssåret mye høyere i forhold til pasienten; ergo ligger det en finurlig boks oppå magen som inneholder de kunstige organene (som ser sinnsykt kunstige ut iblant!).
  • Redning av hjertetamponade (blod i hjertesekken) er, igjen, å kjøre en kanyle rett i brystkassa på pasienten. Særlig at du treffer på første forsøk da..
  • Hvis du kan trekke 10 ml pussaktig væske ut av en lymfeknute, så må det være noe særdeles alvorlig med den lymfeknuten..!
  • Kvinnelig pasient som kommer til graviditetsundersøkelse, og de viser henne ultralydbilde av ungen hennes. At fosteret ser fullt utviklet ut kræsjer kanskje litt med at damen bare er noen måneder på vei..?

Verre før det blir bedre

Et gammelt ordtak det der, og med akvariet mitt ser det ut til å stemme 100%. I dag morges fant jeg pitbullplecoen min død, trolig på grunn av ammoniakk som jeg ikke får testet med teststripsene mine (skikkelig test-kit er bestilt..!) Det er da det er godt å ha akvaforum.no, med flinke og behjelpelige folk (ja, jeg nevner det igjen).

Takket være AF sitter jeg nå med en pose filtergrums fra et allerede godt innkjørt filter, som jeg fikk av en akvarist nede på Grønland. Så nå skal det bli skikkelig dreis på den ikke-eksisterende bakteriefloraen i filteret mitt. Av henne fikk jeg også en mengde planter, så nå er jeg i full gang med å dekorere. Jeg ser at jeg kommer til å trenge litt mer grus for å få festet dem skikkelig, men det får jeg ta til uka.

Jeg har fått en “urettferdig” tung start (joda, det skjer de fleste, jeg vet det), men jeg er optimistisk. Dette skal gå!

Fiske-Malene

For et par uker siden gikk jeg til innkjøp av akvariefisk, men det har vært en berg-og-dalbane uten like, så det er først nå jeg føler meg komfortabel med å lage et blogginnlegg om det. For det har seg sånn at den ene fisken etter den andre gikk ad undas (no pun intended). Det var et spontaninnkjøp. Jeg fikk akutt lyst på fisk jeg også fordi det var så fint og så dekorativt, og ikke minst avkoblende å sitte og se på disse små trollene svinse rundt. Jeg tenkte at en enkel glassbolle ville være perfekt for meg i min lille studentbolig, og i denne plasserte jeg tre guppyer og en algespiser.

Så begynte moroa.. Jeg kikket på nettet og kom inn på akvaforum.no, og det gikk fort opp for meg at jeg nettopp hadde gjort en stor feil. Der inne på forumet finnes det forresten mange dyktige akvarister som sitter inne med mye kunnskap, og som er gode å ha når man trenger hjelp og råd. Anbefales på det sterkeste å ta turen innom der før du tenker på å kjøpe deg fisk.
For det første var det altfor liten plass for tre guppyer i glassbeholderen min. For det andre så hadde jeg ikke filter. For det tredje måtte jeg foreta mange vannbytter for å holde nitrittnivået nede. For det fjerde stresset jeg fisken med alle vannbyttene mine. For det femte hadde jeg ikke varmekolbe, og bollen stod rett ved vinduet mitt; ergo vannet ble for kaldt. Og for det jeg-vet-ikke-hva, funket ikke dette oppsettet. Dette i tillegg til at fisken min døde.

De to første guppyhunnene. Den fremste er hun som fødte 17 yngel, og hun i bakgrunn er fisken som mistet halefinnen sin og måtte avlives.

Den aller første guppyen måtte jeg avlive fordi hun mistet halefinnen sin over natten, og da klarte hun ikke å gjøre annet enn å henge loddrett med hodet ned eller å svømme baklengs ved bruk av brystfinnene. Ok, sånt skjer, tenkte jeg, og gikk og kjøpte meg en ny guppyhunn. Alt så ut til å gå fint. Helt til den nye guppyhunnen begynte å få noen hvite fnokker på seg. Enden på visen var at hun døde like etterpå. Da var det bare en hann og en hunn igjen, og to dager senere lå hunnen på bunn, sikkert utslitt av alt jaget fra hannen (jeg hadde hatt et lite håp om at det skulle gå bra siden hannen kun viste interesse for henne i utgangspunktet). To dager etter det igjen lå hannen på bunnen, dekket av hvite fjon. Det var åpenbart at jeg ikke hadde klart å holde et godt nok vannmiljø for fiskene mine, og jeg hadde mildt sagt veldig dårlig samvittighet.

De tre flotte guppyene mine! ..som døde..

Etter alt dette satt jeg igjen med algespiseren min, samt 17 guppyyngel (den ene hunnen fødte andre dagen i bollen), og jeg ville jo fortsatt ha fisk så noe drastisk måtte endres. Jeg kjøpte meg et skikkelig akvarium! Et Juwel Korall 60, som er på 54 liter bruttoareal, har pumpe/filter, varmekolbe og tak/lokk med lysstoffrør inni. Alt til den herlige pris av 790 kroner, kjøpt på Jan Holt Akvarium nede på Bislett (og jeg vil anbefale denne butikken! Utrolig hyggelig personale med god kunnskap, noe det dessverre ofte mangler litt av i en tradisjonell dyrebutikk). Jeg var redd for at jeg måtte vente de tre-fire ukene det tar for filteret å modne, siden jeg ikke hadde lyst til å ha fisken min i bollen lengre, men jeg fikk beskjed om at siden jeg kun hadde en voksen fisk (algespiseren) og yngel (nå 15, to av dem døde i glassbeholderen) så ville ikke dette føre til den altfor store belastningen på filteret. Det høres logisk ut, og jeg krysser fingrene og tester vannkvaliteten ukentlig. Hør på meg da! Har jo så å si satt en fot innenfor akvaristtilværelsen!

Akvariet mitt! Plassert fint oppå bokhylla mi. Det er ikke så veldig mye inni der ennå, men det kommer etter hvert. Jeg kjenner det klør i dekorasjonsfingrene mine allerede!

Så langt ser det ut til å være en suksess (bortsett fra at pumpa mi hele tiden driver og sklir ned på grunn av dårlige sugekopper, that is..). Algespiseren min har begynt å kvikne litt til igjen etter å ha surmulet inne i hjørnet under varmekolben, og yngelen ser ut til å storkose seg der de veksler mellom å svømme mot strømmen fra pumpa og gjemme seg nede blant plantene. De er bare to uker gamle, men mesteparten av dem har begynt å få et lite hint av farge på seg. Noen er blålige mens andre er mer gule/oransje. Enkelte har også begynt å få litt svart farge på halefinnen sin, så det blir spennende å se hvordan de blir som voksne. Jeg har ikke tenkt å beholde alle sammen, det vil bli for mye med 15 guppyer, så jeg satser på å beholde fire-fem hanner (så slipper jeg mere unger) og heller gi bort resten.
Det er spesielt to av ynglene jeg kjenner igjen; den ene med tydelige svarte flekker på halenfinnen (ennå uten navn) og en annen en med skikkelig knekk i ryggen (defekt altså..) som jeg kaller Quasimodo. Jeg håper jo på at begge disse er hanner så jeg kan beholde dem.

Yngel mot vannstrøm! De velger det jo selv, så de må da like det..

Furtetrynet.. som jeg kaller "Støvsuger'n", og som jeg har funnet ut at er en pitbullpleco og ikke en ancistrus som hun i dyrebutikken sa. Og pitbullplecoer liker sand... Sorry plecofisken, det blir stein på deg, og du har en hul plastikktrerot du kan gjemme deg i hvis du vil, siden det funker dårlig å grave seg ned i grusen.

11. august 2006

For nøyaktig fem år siden troppet jeg opp som nyansatt i ferskvaren i butikken som skulle vise seg å være min arbeidsplass de neste årene. Jeg var ikledd en altfor stor kokkejakke og var prakket på både fullt forkle (altså sånt som dekker hele framsiden og ikke kun underkroppen) og tørkle rundt halsen – tro meg, tørklet forsvant rimelig fort – og nervene var på høyspenn. Håndhilsingen var i gang, jeg var hun nye, ja. Det er sjelden jeg har følt meg så i veien som jeg var den dagen. Alt var nytt og jeg kunne ingen verdens ting! Da jeg ekspederte en kunde som skulle ha en halv kylling måtte jeg spørre om hvordan jeg delte kyllingen – no kidding. Og så ble det jo bare enda verre; hvordan skulle jeg få opp grillposen uten å stikke hele hånda mi nedi? Og hvordan fikk jeg ut prisetiketten? Hjeeeelp! Haha, og helt sant; hva gjør jeg med den andre halvdelen? At den skulle tilbake i varmeskapet var ikke en tanke som streifet meg engang..

Og slik fortsatte det. Hver dag var pakket med nye utfordringer, og læringskurven var bratt. Ikke bare måtte jeg opparbeide meg min egen teknikk når det kom til vasking (være superrask samtidig som jeg var nøye), men det var så sinnsykt mye forskjellig som fantes i avdelinga. Fiskedisken var en jungel av ulike fiskeslag jeg ikke hadde hørt om; hva pokker var isgalt og ishavsrøye for eksempel? Enda verre; hva heter de på engelsk for våre utenlandske turister?!
Ostedisken var om mulig enda verre. I mitt hode fantes kun Jarlsberg og Norvegia, og i disken var det altfor mange rare navn til at jeg følte meg komfortabel. Brie Coeur de Lion, Brie de Meux, Chaumes, Roquefort Vernieres og Chevre d’Argental; prøv å uttal disse til kunder når du aldri har hatt fransk.. Jeg lurer på om noen av mine første kunder valgte å ikke kjøpe ost av meg fordi jeg sa “sjaumes” i stedet for “sjåm” (Chaumes). Det tok mange måneder før jeg torde å stå i nærheten av osteavdelingen i frykt for å få ostespørsmål fra kundene. Jeg velger å skylde på ostedisken at jeg niholdt på opplæringsskiltet mitt.. Ikke før kundene selv begynte å kommentere at “du er vel ikke ny her lenger nå” tok jeg den av meg.

I tillegg måtte jeg lære meg næringsmiddelhygiene og temperaturkontroll, og det var ikke bare bare å huske på alt sammen. Legg på varemottak oppi det hele, som skjedde fordi jeg noen ganger var alene i avdelinga og dermed et lett bytte for vareleverandørene, så har du et nervevrak. Det var også vanskelig å sjonglere alle oppgavene og sette dem opp i prioritert rekkefølge. Selvfølgelig skulle man ekspedere kunden før man vasket glassrutene, men hva kom først av å legge nystekt mat inn i varmeskapet og ekspedere kunde?

I kjøttet, som jeg fikk opplæring i på et senere tidspunkt, kom det enda flere nye ting. Én ting var å vite hva slags kjøttstykke man hadde foran seg, en annen ting var prepareringen av for eksempel indrefilét og mørbradbiff. Sistnevte var min store nemesis i flere måneder. Det var umulig for meg å se hvor den hersens senen gikk gjennom kjøttstykket, med det resultat at det ofte ble en god dose biffstrimler når jeg skulle skjære mørbrad. Det dukket også stadig opp spørsmål som hvor på dyrekroppen et spesielt kjøttstykke kom fra, og pokker om jeg visste det.. Jeg visste jo knapt nok hva bog var, og enda mindre hvor entrecôtebiffen kom fra. Jeg brukte altså mye av tiden på å studere plakaten med kjøttstykker fra gris og storfe; du vet, de med stiplete linjer som viser ulike kjøttdeler.

I begynnelsen var tilfeldighetene på min side. Grunnet omrokkeringer i vaktene og bytting havnet jeg tidlig i ilden for å klare ting på egenhånd. Første gang jeg skulle stenge fiskedisken alene gjorde jeg dette etter én gjennomgang to dager i forveien. Alt jeg hadde til disposisjon var en lapp hvor det stod skrevet rekkefølgen på hvordan fisken skulle pakkes ned. Oh joy. Jeg ble også kastet tidlig ut i åpningsregimet, og jeg fant kjapt ut at åpningsvakten måtte være den beste av dem alle. Sant, du må stå opp i otta, men du har hele to timer uten kunder hvor du kan spille musikk og jobbe uten forstyrrelse!
Resten av min ferskvarekarriere vil jeg si er et resultat av egen vilje. Jeg liker å imponere, jeg liker å gjøre en ordentlig jobb, og jeg liker å få gode tilbakemeldinger på oppgaver jeg har gjort. Dermed var jeg ivrig på å lære. Fortell meg mer, vis meg mer, hvordan gjøres ditt og hvordan gjøres datt. Det var ikke nok med “det kan jeg vise deg senere” for da kom jeg enkelt og greit med svaret “men jeg må jo kunne det hvis jeg står her alene og ikke har noen å spørre”. Ha-hah! Gotcha!
Noen ting kom faktisk etter evinnelig lang tid. Det gikk vel nærmere et halvt år før jeg lærte å ta fra hverandre påleggskutteren og vaske den, og hva da, tre år før jeg nærmet meg kjøttsagen og kuttet min første ribbe. Det tok også lang tid før jeg følte meg trygg på å ta i mot varer nede på lageret. Ikke selve varemottaket, det var greit, men det var å huske hvordan man kom seg ned og opp med heisen fordi den hadde “uendelige” kodekombinasjoner avhengig av hvor du var og hvor du skulle.

Det er på dagen fem år siden jeg begynte i ferskvaren, og i går 10. august 2011 tok jeg farvel med arbeidsplassen min og kollegene mine. Og det føles fryktelig rart! Det er ikke det at jeg ikke får se folkene igjen, for det får jeg jo! Det er vel det at etter fem år så har ferskvaren blitt en vane for meg, en ukentlig rutine. Det er jo såpass innarbeidet i meg at det føles unaturlig å “gi slipp”. Samtidig kommer jeg nok til å innse at det er deilig å slippe unna ting som vaskerutiner, klagende kunder, emballasje som vi går tomme for, utallige kutt og sårskader, og kjøledisker som ikke er kalde nok.

Uansett, jeg kommer nok til å være altfor opptatt til høsten til å legge merke til noe annet enn eksamensangsten.

PS: Frykt ei, det vil komme mer “Ferskvareprat”!

Apatisk..

Det nærmer seg studiestart. Bare halvannen uke igjen nå, og det er med skrekkblandet fryd at jeg ser mandag 15. august nærme seg. Mest skrekk egentlig, fordi jeg går mot min tøffeste høst hittil. Planene for sommeren var store. Jobb og praksis var obligatoriske ting på planen, og under dette igjen hadde jeg satt som mål at jeg skulle begynne å lese pensum. Dette for å gjøre det litt enklere for meg når studiestart meldte sin ankomst (vanligvis bruker jeg for lang tid på å komme inn i rutinene igjen).

Det er vel kanskje ikke overraskende at den planen falt i grus. Eller, den har i hvertfall gjort det til nå. Jo flere dager jeg “bruker opp”, jo mer apatisk blir jeg til hele opplegget. Huh.. lese..? Næææh.. I det minste har jeg fått ræva i gir og printet ut oversikten for høsten, i tillegg til å ha betalt semesteravgift og postet gjeldsbrevsignaturen til Lånekassen. Flink i dag.

Av andre ting å meddele har jeg kjøpt meg fisk! Men det kommer det et eget innlegg om. Jeg har også fått registrert meg på Pottermore, etter syv forsøk på å komme igjennom med svaret mitt på dagens spørsmål (det fjerde, siden jeg misset tidspunktet de tre forgående dagene), så nå er det bare å glede seg til beta-testingen settes i gang!
Jeg leser ikke-pensum i form av “A Game of Thrones” (dette mener jeg å ha nevnt tidligere.. huhm..). Jeg har søkt Oslo rundt etter parkpledd, sånn med vannavstøtende materiale på undersiden, og har endelig fått tak i et; da blir det forhåpentligvis utelesing og samtidig soling i morgen , never mind, det er meldt overskyet og regn i morgen. Takk for den.

22. juli 2011

En uke siden. Har det virkelig gått én uke? En uke siden jeg satt på bussen og skvatt så jeg hoppet i setet av smellet som kom fra bare noen kvartaler unna. Noe jeg ikke visste på det tidspunktet. En uke siden synet av knuste vinduer møtte meg da bussen kjørte inn på Brugata-stoppet. En uke siden jeg så folkemengden løpe i full panikk over plassen ved Stortinget, hvor jeg selv satt innelåst på en buss hvor flere enn meg begynte å tenke at “jeg vil ut, jeg vil vekk”, hvor flere sikkert tenkte at dette var et terrorangrep, og om Stortinget også var et mål så ville vi ligge tynt an.

Det er en uke siden jeg måtte dra hjem fra jobb fordi jeg ikke fikk roet meg ned. Herregud, det hadde jo gått av en bombe i byen jeg bor i. Hvem vet hvor det smeller neste gang? På dette tidspunktet visste jeg heller ingenting. Hvorfor? Hva? Det er en uke siden jeg kjente panikken bre seg der jeg stod i krysset ved Vika Terrasse. Nedover er Rådhuset, bortover er Nationaltheatret, og oppover er den amerikanske ambassaden. Alle mulige terrormål. Alle steder jeg helst ikke vil bevege meg mot. Redningen ble en taxi.

En uke siden jeg satt med tårer i øynene og så på nyhetsinnslagene på TV, samtidig som jeg sjekket samtlige aviser på mobilen min. En uke siden omfanget av bombeeksplosjonen begynte å synke inn, selv om det fortsatt var ufattelig. En uke siden varslene om skyting på Utøya tikket inn. En uke siden jeg nistirret nyhetene i senk, samtidig som jeg tenkte “kjenner jeg noen på Utøya?”.

I tiden etter har jeg bare følt meg nummen. Man prøver å forstå, men lykkes ikke. For det er helt utenkelig det som har skjedd. Historiene som kom fram bragte nye tårer, og det var en daglig påkjennelse å lese nettavisene – men samtidig klarte man ikke å løsrive seg fra dem heller.

En uke har gått, og de rammede er identifiserte. Det gjør vondt å lese kondolansene, selv om jeg ikke kjenner noen av dem. Samtidig blir jeg mektig rørt over å se reaksjonen til folk; her i Oslo, i hele landet, i hele verden. Vi skal aldri glemme, vi skal aldri gi opp, vi står samlet. Det var noe helt spesielt å kunne sitte på bussen tidlig tirsdag morgen og se hele byen kledd i roser. Overalt hvor jeg kikket kunne jeg se minst én rose.

Det er en uke siden den nasjonale tragedien, og jeg lurer på når ting vil begynne å føles normalt igjen. Det er rar situasjon å være i. Jeg vet ikke hvordan jeg skal avslutte dette innlegget nå, så jeg velger å gjøre det med en link til SuperMaries innlegg kalt “livet etter terroren”.

Fortsatt går alle tankene til de omkomne, de skadede og til de pårørende.